Scottish noir

Jo Nesbøs "Macbeth" er en brutal, svart og hardkokt historie som står på egne ben, i William Shakespeares spor.

Macbeth er et grusomt drama. Et av de blodigste til mester Shakespeare, og det sier ikke lite. Det er også hans korteste drama. Så når Jo Nesbø tar skuespillet fra begynnelsen av 1600-tallet som omhandler hendelser fem hundre år tidligere, og gjør det til en nesten seks hundre siders roman fra tilnærmet vår tid, så er det ikke gitt at det skal gå bra.

Dette visste naturligvis Jo Nesbø da han etter litt nøling sa ja til å bli med på Hogarth Shakespeares prosjekt med å nyskrive mesterens dramaer.

Men han hopper i det og står. Med nedslag. Selvfølgelig gjør han det. Proff og faglig dyktig som han er, turnerer han utfordringene, og leker seg i tillegg med navn, kjønnsroller og geografi i en blodig og spennende homage à William Shakespeare.

Regn og blod

Jo Nesbøs Macbeth er blitt en hardkokt og spennende historie fra en gjennomkorrupt by der blodet flyter og de evige regndråpene fra den svarte himmelen blander seg med blodet i gatene. Og sentralt i handlingen: Politimester Macbeth og hans vakre og kyniske livsledsager, Lady.

I Nesbøs navnløse og korrupte (skotske) by er politimesterjobben i utgangspunktet viktigere enn borgermesterjobben, og det er nettopp den jobben det maktsyke paret først sikter seg inn på. Men da må først den nyinnsatte og rettskafne politimester Duncan ryddes av veien.

Jo Nesbø:
Macbeth

Krim/spenning
Aschehoug
573 sider

Hos Shakespeare er Duncan konge i Skottland, mens Macbeth er en tapper og dyktig general, som ved dramaets begynnelse nettopp har kastet en norsk-irsk hær ut av landet. Deretter møter han tre hekser som spår at han skal bli konge, og at ingen person født av en kvinne kan drepe ham.

Heksene styres av sjefheksen Hekate. Hos Nesbø er Hekate like godt en mann, og han styrer ikke bare tre moderne hekser, men også dop-trafikken i den regntunge og mørke kystbyen. Disse heksene lurer Macbeth til å tro at han kan bli … ikke konge, men politimester. Og at heller ikke han kan drepes av en person født av en kvinne.

Dop

Jo Nesbøs nesten seks hundre siders roman er naturligvis omfattende og detaljrik, og Macbeths gryende stormannsgalskap forklares med dopavhengighet. Dopet «brygg» er svært avhengighetsskapende, men Hekate har enda sterkere saker på lur: Først når man blir hektet på «power» er det alvorlig fare på ferde. Da blir du rett og slett «prisoner of war» – POW, og det er selvfølgelig det Macbeth blir.

Kasinoeier og livsledsager Lady, som Macbeth elsker helt uforbeholdent, har også en fortid, som på finurlig vis avdekkes gjennom samtaler hun har med folkene rundt seg. Vi skjønner tidlig at hun har mistet en baby da hun var veldig ung, og at hun selv var skyld i barnets død. Vi får også vite at hun har jobbet som prostituert og bordellvertinne og at hun nå har slått seg frem som byens kasinodronning. Men fortiden spøker for den vakre ladyen, som bruker Macbeth til å fremme sine interesser, men som tross det elsker ham uforbeholdent tilbake.

Solid antagonist

Macbeths antagonist Macduff heter bare Duff hos Nesbø, men han bærer samme åket hos de to dikterne. Og når Macbeth og Duff til slutt står ansikt til ansikt er det til kamp på liv og død. Og, viser det seg, vår tids Duff er i likhet med Shakespeares Macduff ikke født av en kvinne på «vanlig» vis, men forløst ved et brutalt keisersnitt.

Jeg synes Jo Nesbø har vært svært heldig med tegningen av sin Duff, heldigere enn med Macbeth. Til å begynne med synes Duff å være en vanlig streber, som sikler etter toppjobben og ligger med kollegaen Caithness (som er en mann hos Shakespeare og kvinne hos Nesbø), mens hustruen og barna går hjemme på øya Fife utenfor byen og venter. Men Nesbøs Duff vokser. Etter hvert som han får visshet i hva som foregår blir han en mann, en tredimensjonal mann, som begynner å ta ansvar. Når tragedien virkelig rammer ham blir han en rasjonell hevner, både på egne og byens vegne.

Mens hovedpersonen Macbeth virrer rundt i halvørska, gal av forfølgelsesvanvidd og dessverre litt enkel i sin gryende galskap, etter denne lesers mening.

 Trofast mot originalen

Nesbøs Macbeth følger Shakespeares Macbeth ganske slavisk, bortsett fra i tid og rom. Kjønnsbyttene han gjør er kanskje en hyllest til enkelte teatre som har eksperimentert med å la en mann spille Lady Macbeth og en kvinne spille Macbeth? Og han leker med navn, typer og steder, som vanlig.

Den norske hæren original-Macbeth banker hos Shakespeare, er blitt til motorsykkelgjengen Norse Riders hos Nesbø. Og lederen Sweno har hjelm med horn og er en skikkelig Disney-viking. Borgermesteren, den skilpaddeaktige «Tourtell», er en fin variant, som også vokser i løpet av romanen. Journalisten, den i utgangspunktet ubestikkelige Walt Kite, er trolig oppkalt etter mannen som meldte om president Kennedys død og dominerte amerikanske nyhetsmedier i en mannsalder, Walter Cronkite.

Og hva med dommer Lars Jones? Jo Nesbø har mange ganger spilt og opptrådt sammen med sin venn, musikeren Lars Jones. Her får han en birolle i Macbeth.

Brutalt

Så kommer spørsmålet: Lar det seg gjøre å flytte Shakespeares dramaer til «vår tid», slik Jo Nesbø har gjort i Macbeth? Visst er mester Shakespeare universell og tidløs, men lar det seg gjøre å overføre blodbadet fra kampene på 1100-tallet til i dag, og gjøre det hele til en historie du kan tro på?

Tja.

Shakespeare skrev for sin tid, men ikke alltid om sin tid. I Hamlet, som foregår omtrent samtidig med handlingen i Macbeth, ligger så å si alle hovedpersonene og hele kongehuset døde igjen når teppet går ned. Norske prins Fortrinbras kan bare spasere inn på slottet og kreve tronen, siden alle har drept hverandre.

Macbeth tar heller ingen fanger. Det er veldig mange som skal dø på bestialsk vis på veien til dramaets klimaks, og det er nesten fælt å si det, men drepingen blir nesten litt kjedelig etter hvert som blodbadet blir verre og verre. Og mens de øvrige personene i romanen tar form utover i handlingen, stivner Macbeth litt i sin brutale paranoia.

På egne ben?

Står så boken på egne ben?

Jeg tror det. Men Jo Nesbø har sørget for at William Shakespeares utgangspunkt ivaretas. Denne leser har sin original-Macbeth inne, og er selvfølgelig preget av det, men jeg tror Nesbøs bok står godt også for lesere som ikke har sett eller lest Shakespeares «Scottish play».

Kunne noen andre gjort dette bedre?

Umulig å svare på. I Jo Nesbø har Hogarth Shakespeare uansett gjort et godt valg. Men, og det er et lite men: Jeg griper meg i å undres på om lovløsheten og den nådeløse grusomheten passer bedre i en setting fra «den gangen». Korrupsjon, maktkamp, vanvidd og politiske mord har riktignok vært på agendaen siden tidenes morgen, og er det fremdeles, men selv Jo Nesbø, som er ganske utspekulert selv når det gjelder grov vold, måtte tilbakedatere dramaet med femti år for å få litt distanse til galskapen.

Kjente Nesbø-grep

En av de andre Hogarth Shakespeare-forfatterne, Margaret Atwood, har valgt en litt annen variant når hun har skrevet en ny utgave av Stormen. Der handler det om moderne mennesker som setter opp Shakespeares drama på et lite teater, og samtidig gjennomgår noen av stykkets intriger seg imellom. Kunne Nesbø gjort noe lignende?

Naturligvis, men hans valg har vært å kjøre løpet helt ut i ny innpakning. Og jeg synes altså at det har vært vellykket ut fra forutsetningene. Typene, stedene, maktkampen og vanviddet er skildret med kjærlighet til originalen og med en rutinert proffs hånd. Det er veldig Nesbø dette, og de dramaturgiske grepene trofaste lesere kjenner (høk over høk, dopavhengighet, korrupsjon på politikammeret, barn som trues, samt en uhyggelig cliffhanger helt på slutten) er alle til stede også i Macbeth.

Det er andre vellykkede litterære grep også. Det Forrest Gump-ske ved regndråpen som faller sakte fra himmelen og ned over byen, mens den blåser først hit og siden dit før den lander samme sted i begynnelsen og slutten av romanen, pakker den inn til en helhet.

Jo Nesbøs Macbeth er blitt en Nesbø-bok, men i Shakespeares ramme. Hardcore-fansen vil elske den, og jeg tror også andre lesere vil ta den imot som en selvstendig og solid roman fra en som kan jobben sin, og har gått til oppgaven med ydmykhet, respekt og et lekent smil på lur.

 

ATLE NIELSEN

 

(Forfatterfoto: Thron Ullberg/Salomonsson Agency)

 

-- annonse --