Saklig om det helt usaklige året

30 ÅR SIDEN. Muren falt, og Per Anders Madsen forteller om det politiske spillet i tiårene før og månedene etter november 1989. Det er blir en svært interessant fortelling.

En tradisjonell historiebok med vekt på storpolitikken, ikke følelsene. Selv tredve år etter er 1989 nesten litt for spennende.

I starten av Per Anders Madsens bok 1989. Året som endret Europa, er det et kart over Leipzig. Like ved Nikolai-kirken ligger Karl Marx plass. Den er liten på kartet, men jeg har vært der. Plassen er gedigen og den har masse lyd. I slutten av november 1989 hang jeg etter en arm på en talerstol der og holdt en Nikon FE2 i den andre. Under: Det som politiet anslo til å være en mengde på 120.000 mennesker på selve plassen og tilstøtende gater.


Per Anders Madsen:
1989. Året som endret Europa

Sakprosa
Gyldendal
368 sider

Tallet er ikke så utopisk som jeg trodde den gang, to-tre uker etter de voldsomste massemønstringene. Ifølge denne boka var det i ukene før jernteppet falt opp mot 200.000 mennesker i gatene i Leipzig i demonstrasjonene etter mandagsbønnene.

Jeg var nitten år gammel journalist, hadde hakket biter av muren, kjørt gjennom en av de nye, improviserte grenseovergangene som var åpnet fra Vest-Berlin og hadde en oppfatning av at dette var viktig. Litteraturkritiker Knut Hoem sa i et foredrag om tysk litteratur tidligere i år: «Murens fall er vårt 1968».

Aftenpostens Per Anders Madsen hadde tatt litt historie og var i utenriksredaksjonen til NTB den gang. Han kaller det et fint utkikkstårn, og høstens bok vitner om både oversikt og ikke minst evne til å formidle et uhyre komplekst 1989 i Europa. Madsen svinger mellom Moskva, Praha, Warszawa, Budapest og selvsagt Leipzig som er selve episenteret i hans fortelling om jernteppefallet.

Kirken som opprørssenter

VEL FORTALT: Per Anders Madsens historiebok er nesten litt for spennende. Foto: Sigbjørn Rustad Lien

Boka er unik på norsk i den forstand at det er lite overlappende her fra Astrid Sverresdotter Dypviks to gode bøker Det var DDR (2013) og Berlinhistorier (2017). Der hun tok for seg hvordan folk og funksjonsærer levde før, under og etter revolusjonen i form av intervjuer, tidssprang og enkelskjebner, går Madsen lineært til verks. Spesielt interessante er kapitlene hvordan tilløpene til opprørene oppsto. I mange tilfeller var kirkene delaktige i starten på folkemønstringen. Kirkesamfunnene var nokså fredet av Stasi, så lenge de holdt seg til det teologiske. Samspillet fungerte på et vis, men flere «umulige» prester ble stadig innkalt til Stasi-kontorene for å motta overhøvlinger og advarsler. Ikke uten grunn, siden ga rom for aktivistene, stensilerte opp løpesedler og inn mot den dramatiske høsten og vinteren ble gudstjenestene brukt til prekener med et betydelig politisk innhold. Ut over høsten strømmet DDR-beboere til mandagsbønnene i Leipzig og disse ble etterfulgt av stadig større demonstrasjoner.

Igjen tilbake til egen pilegrimsreise: Jeg dro sammen med fredsaktivisten Tore Nærland fra Bryne og tre ungdommer fra forskjellige kristne organiasjoner og vi bodde hos det jeg oppfattet som superintendanten for den protestantiske kirken i tidligere DDR. Vel hjemme ble vi tatt mot av utenriksminister Kjell Magne Bondevik. Det kristne engasjementet for livet i diktaturet, var genuint.

Fenomenet med kirke og opprør, var ikke ukjent: I Polen hadde pave Johannes Paul II ti år tidligere vært det forfatteren kaller «et samlingsmerke for opposisjonen» og det endte med Solidaritet, friere valg og til slutt løsnet samfunnet fra jernneven.

I dag hører vi til stadighet, spesielt fra den norske høyresiden, at kirken ikke skal blande seg i politikk eller spørsmål om båtflyktninger og andre verdispørsmål i samfunnet. Disse ser ut til å ha glemt at kristenlivet også bidro ganske aktivt til å knuse kommunismen for ikke så mange tiårene siden.

Små sjokk hele veien

I en slik lineær historiefortelling vil noen av linjene, hendelsene og rekkefølgene være kjent for noen, men det er opplysninger her som beint fram kan slå lufta ut av en. Hvor tilfeldig visse ting skjedde, hvor lemfeldig omgang med sannheten DDR hadde, selv overfor storebror Sovjetunionen. Vi får, via kilder, memoarer og annen historieskriving, fylt ut dette året til å bli et høyst lesbart historieverk. Det handler selvsagt om alle årene forut og det er et prisverdig femti siders etterspill som følger politikken fra murens fall i november 1989 til samlingen av Tyskland 3. oktober 1990. Ikke minst prislappen, den er en politisk thriller i seg selv.

Kompletterer bildet

Per Anders Madsens bok gir en viss biografi til de viktigste ungdommene som formet de første opprørene og ut fra fotobyline på portrettene ser vi at forfatteren har møtt dem. Det gir en ekstra trygghet for fremstillingen og detaljene fra bygårder, rom og leiligheter. Men i all hovedsak er dette en journalistisk fremstilling av et år som man må håpe å slippe makan til, i alle fall når det gjelder alle nestenulykkene og de nær fatale avgjørelsene som ble tatt i en tid da ingen – ingen – kunne overskue hvor stor den minste ting kunne bli. Så får tv-serier, skjønnlitteraturen, biografiene og ostalgi-bøkene ta seg av den følelsesmessig sterkere fortellingen. Og det gjør de.

VIDAR KVALSHAUG

 

 

 

 

-- annonse --