«Rulletekst» i bøkene? – Tja.

DELTE MENINGER: Bør redaksjonelle forlagshjelpere krediteres, i likhet med filmarbeidere?

– Det finnes prosjekter man ikke ønsker å knyttes til, sier Hedda Vormeland.

I forrige uke publiserte BOK365 en kronikk av sjefsredaktør i Frisk forlag, Malene Vilnes-Bakke, der hun argumenterer for at alle bidragsytere til et bokprosjekt bør nevnes på bokens kolofonside. Hun sammenligner med film, der alle som har medvirket nevnes i rulleteksten. Bransjefolk vi har snakket med er delt i sin respons – og ser både fordeler og ulemper ved Vilnes-Bakkes innspill.

– En annen diskusjon

Hedda Vormeland er både oversetter og språkvasker, og opptatt av at oversetterens navn skal nevnes når man omtaler et oversatt verk. Men når det kommer til korrekturlesere og språkvaskere, stiller hun seg annerledes.

– Oversetteren er opphaver og har rettigheter knyttet til det, blant annet rett til å bli navngitt når verket omtales. Det står også i kontrakten mellom forlag og oversetter, så rulletekst i kolofonen blir dermed en litt annen diskusjon, i mine øyne, sier hun.

Anonyme og samvittighetsfulle

Vormeland som også jobber som manusvasker og korrekturleser har opplevd å få navnet sitt på kolofonsiden og i takkelisten i bøker hun har språkvasket.

– Det er hyggelig, og jeg har absolutt ikke noe imot det – men jeg ser jo for meg at det kan finnes prosjekter man ikke ønsker å ha navnet sitt knyttet til. På den annen side er nettopp det også en mulig positiv effekt: Med navngitt manusvasker og korrekturleser vil det vel bli mer oppmerksomhet også rundt de oppgavene de utfører, og kanskje kan det fungere disiplinerende?

Vormeland understreker at hun ikke tror korrekturlesere sleiver i vei selv om de ikke nevnes.

– Min erfaring er at de er svært samvittighetsfulle uansett hvor anonyme de er.

Kan ikke sammenlignes

– For alt jeg vet tenker Vilnes-Bakke på faktabøker, og der vil det kanskje være mer naturlig at alle fakta kommer på bordet, også hvem som har vært med å kvalitetssjekke bokas påstander og språk, sier Marius Aronsen, redaktør for norsk skjønnlitteratur hos Vigmostad & Bjørke. Aronsen er imidlertid mer usikker på om dette er en god idé for hans eget felt:

– Alle vet at en roman utgitt på et seriøst forlag er blitt lest, kommentert, redigert og korrigert av andre enn forfatteren før den blir trykket, men jeg tror ikke det har så stor interesse for allmennheten hvem som har utført oppgavene. En spillefilm er en så kompleks produksjon at det ikke kan sammenlignes med en romanutgivelse, sier Marius Aronsen, som legger til: – Samtidig som jeg vil framheve viktigheten av gode språkvaskere, korrekturlesere og redaktører, er det forfatterens stemme som er det avgjørende. Så får heller forlagsnavnet dekke de andre funksjonene. Jeg synes dessuten at anmeldere er flinke til å kritisere redaktørarbeidet når de finner gjentagelser eller klisjeer i et litterært arbeid (og redaktøren skal gå god for både vask og korrektur). Så får forfatteren skinne alene når teksten er god.

Ikke medforfatter

Joakim Tjøstheim er litteraturanmelder, men tar også oppdrag som korrekturleser.

– Den beste jobben gjør vi når vi unngår at leseren legger merke til oss, sier han, – jeg er ikke medforfatter. Oppgaven min består i å rette opp grammatiske feil, og ser jeg at en setning fremstår mindre entydig hvis jeg flytter rundt på setningsleddene, gjør jeg det også. Det øyeblikket en setning endrer mening fordi jeg legger til eller trekker fra ett eller flere ord, har jeg gått ut av mandatet mitt. Det sier noe om hvor få spor det er meningen at jeg skal etterlate meg i den publiserte teksten.

– Navnet mitt på kolofonsiden til utgivelser jeg har vasket, kunne i beste fall bidratt til at bunken økte. Like greit er det å ta en telefon eller sende en e-post til aktuelle oppdragsgivere og fortelle hvilke tjenester jeg tilbyr, sier Tjøstheim.