Rockestjernens evangelium

MED SELVTILLIT SKJENKET AV GUD: Bono (foto: Cappelen Damm)

ANMELDT: En troende tillater seg litt tvil.

Spørsmålet man alltid bør stille seg i møte med bøker som denne – en murstein av en rockestjerne-selvbiografi av støpningen som fikk sitt store gjennombrudd på julegave til pappa-markedet med Keith Richards’ Life i 2010 – er: Kan vi stole på at rockestjernen selv faktisk har skrevet den?

Påstand: Som regel ikke. De største rockestjernene er travle mennesker, med få kvelder å avse til edruelig arbeid ved skrivebordet. Jeg tror ikke så mange av dem behersker touch-metoden. Det går raskere å la seg intervjue av en spøkelsesforfatter, slik Richards gjorde (James Fox). Satse på at vedkommende klarer å fange måten du snakker på, og er så opplest på deg at hen kan fylle ut bildet der det måtte trengs (selv var du jo høyst trolig full, og har trøbbel med husken).

Mest sint

Hva med Surrender, memoarene til den fromme, sannsynligvis ikke overstadig berusede U2-vokalisten Bono? At undertegnede kun har lest den norske oversettelsen (som er funksjonell, men kanskje ikke så musikalsk), gjør det litt ekstra hasardiøst å spekulere. Jeg tar likevel sats og tipper at Surrender er artistens egen. Det står så i etterordet, der vi får vite at arbeidet er pågått over et tosifret antall år. Og Bono er tross alt kristen, så han har ikke lov til å lyve.

Gutten som vokste opp i Cedarwood Road i Dublin på 1960- og 70-tallet hadde, i likhet med så mange av de mest utrettelige superstjernene, et vondt traume å stri med. Moren hans, Iris, døde da han var fjorten. At tragedien var brensel for ham, og at applausen har fungert som medisin for hullet i hjertet (se også både John Lennon og Paul McCartney), er en tanke som selvsagt har slått ham i ettertid. Der og da, på midten av 1970-tallet, var han imidlertid mest sint. (Moren var for øvrig protestant, faren var katolikk).

Jesus og punk

Mot slutten av tiåret fikk livet hans mening gjennom to ting mange vil tenke er gjensidig utelukkende: Jesus og punkrock. Han kom for alvor i kontakt med førstnevnte via en gruppe, Shalom, som slår en som en sekterisk utvekst av 1970-tallets karismatiske «Jesus-bevegelse». Bono og to av bandkameratene hans, The Edge og Larry Mullen, er den dag i dag dypt troende. Surrender minner oss på det hele tiden.


Bono:
Surrender – 40 låter, én historie
Sakprosa
Cappelen Damm
560 sider
Oversatt av Gunnar Nyquist

Forut for album nummer to, October (1981), var det nær på at bandet la inn årene. Å spille rock kunne da ikke være forenlig med et liv i Guds tjeneste? Det var så vidt manageren deres, Paul McGuinness, fikk snakket dem ut av det. «Er det slik å forstå at dere har snakket med Gud?», spurte han dem. «Vi tror det er Guds vilje», svarte U2. «OK, neste gang kan dere kanskje spørre Gud om det er greit at representanten deres (sic) på jorden bryter en lovlig inngått kontrakt».

Alt kunne ha stoppet der. I stedet ble U2 bandet som spiste 1980-tallet, det siste tiåret da noen trodde at rock-musikk kunne forandre verden, i kraft av å forene musikk og misjonærvirksomhet. Alt ved U2 var stort og ville bli større. De var ikke fornøyde med å røre noen; de måtte røre alle. Et avsnitt i Surrender heter «Hvit Messias-syndromet». U2 var det hvite messias-komplekset i bandform. Ublu ambisiøse og pinefullt oppriktige på én og samme gang.

Søkkrik pragmatiker

Det sier seg selv at alle som oppfattet dem som uutholdelig selvrettferdige og prektige, lot dem få høre det. Forbløffende mange mennesker, flere av dem irer, kan ikke utstå U2 generelt, og Bono spesielt. Ikke alle i hjemlandet likte den «militante pasifismen» han gjorde seg til talsmann for på 1980-tallet, da han løp rundt på verdens konsertarenaer og veivet med et hvitt flagg. Enda flere har hatt vanskelig for å svelge at aktivisten Bono, som til enhver tid er involvert i en rekke gigantiske humanitære prosjekter, er blitt en søkkrik pragmatiker med årene, en «fredsforkjemper som kjenner seg hjemme i Pentagon». Mullen, U2s ellers så fåmælte trommeslager, kalte Bonos venn Tony Blair «en krigsforbryter». Vi andre kan vel ha våre reservasjoner når det kommer til Rupert Murdoch. For eksempel. 

Bono, derimot, har øynene stivt på målet. Han fraterniserer med hvem som helst for å få jobben gjort. Hensikten helliger middelet. Mottoet er: «Kompromiss koster. Intet kompromiss koster mer». Diplomaten Bono kan smykke seg med noe ikke mange rockestjerner kan vise til: Han har rent faktisk reddet liv. Etter alt å dømme mange liv. Det gjør trolig hånen lettere å leve med.

Irsk flåkjeft

Surrender – en i hovedsak kronologisk fortelling, med enkelte tidsreiser frem og tilbake, delt opp i 40 kapitler oppkalt etter U2-sanger, dandert med tusjtegninger – er heldigvis noe mer selvransakende og sjelegranskende enn en 560 sider lang forsvarstale. Bono, messias-kompleks eller ikke, har alltid ønsket selvrefleksjonen velkommen. Han er villig til å diskutere, endog ta selvkritikk. Bare ikke veldig mye.

Han unnskylder seg ikke så ofte overfor publikum (unntak: albumet Pop fra 1997). Men desto mer overfor sin kone Alison (som han i dag er på kollisjonskurs med når det gjelder atomkraft), og bandmedlemmene som har måttet leve med storhetsvanviddet og den «irske» flåkjeften hans. Aktivist-virksomheten hans har rett som det er stått i fare for å sette hovedbeskjeftigelsen, altså bandet, i forlegenhet.

Svulstige vendinger

Han skriver fint om bryllupet og det livslange ekteskapet, og utpreget skånsomt om sine bandkompisers små og store livskriser. Når han forteller om sine mange, mange ekstremt prominente venner – tre amerikanske presidenter, Nelson Mandela, Steve Jobs, Demond Tutu, Mikhail Gorbatsjov, Frank Sinatra, Warren Buffett, Prince, Bill Gates, Bob Dylan, Angela Merkel og Johnny Cash – blir han blendet og hyperbolsk.

Som når Paul McCartney har ham i forsetet i en rød Range Rover, og gir ham en rundtur i sitt barndoms Liverpool. McCartney lurer stadig på om passasjeren kjeder seg. «Synes jeg det er greit?», skriver Bono. «Det er som om Moses skulle gitt deg en omvisning i det hellige land. Det er som om Freud skulle gitt deg en omvisning i hjernen. Det er som om Neil Armstrong skulle ha vist deg rundt på månen». Greit! Vi tar poenget. (Litt merkelig er det at han noen sider tidligere har omtalt Joy Division som et «fint» band, og Ian Curtis som en «dyktig» sanger. Påfallende smålåtent til ham å være).

Forfatteren griper lett til svulstige vendinger når han skriver om sitt eget band også, spesielt den versjonen av dem som spiller enorme stadionkonserter. Klisjeer á la at vokalisten «ikke synger sangen, men at sangen synger meg» står i kø, og når boken nærmer seg slutten har man for lengst fått overdose. Setningene er av og til rene prøvelser: «Denne alkymien som forvandler talentets uedle metall til en gullfeber som gjør at et bra band blir noe stort».

Lite på hjertet

Når det gjelder platene har han overraskende lite på hjertet, spesielt om de som er kommet etter det første likegyldige albumet deres, How to Dismantle an Atomic Bomb (2004). Etter hvert som 2000-tallet skrider frem, og det humanitære arbeidet legger beslag på mer og mer av energien hans, begynner selv den troende å tvile på hvor lenge det kan gi mening å holde på dagjobben. Han kjenner på at det er blitt vanskeligere å «være i det kulturelle øyeblikket».

Bandet som alltid har vært nødt til å være størst og viktigst for å rettferdiggjøre sin eksistens, må også de lære seg å leve med at ingen kan være størst og viktigst til evig tid. Man får inntrykk av at Bono, som har hatt som mål å benytte berømmelsen sin til å gjøre «de riktige tingene», tar det tungt. Kanskje er Surrender mest av alt en terapitime som skal lære ham å leve med «frykten for å ha vært og blitt borte og ikke fortjene plassen sin».

Skjenket av Gud

Men klart. Akkurat idet du tenker at det han skriver om U2s to siste, tilbakeskuende og langt på vei ignorerte album, innebærer en slags innledende abdikasjon, må han selvsagt avslutte med en revelje likevel. Selvtilliten, bokstavelig talt skjenket ham av Gud, har ikke forlatt ham. Han bare tar seg i å gruble en gang iblant.

Det er denne grublingen, og ikke de mer selvgratulerende øyeblikkene, som gjør at den lange, utmattende Surrender forsvarer sin plass i musikk-bokhyllen ved siden av memoarene til himmelstormende, men vankelmodige åndsfrender som Bruce Springsteen (Born To Run, 2016) og Pete Townshend (Who I Am, 2012).

MORTEN STÅLE NILSEN

 

 

0 Delinger