DEBATT: Fløgstad, Rem og Søbyes rettshavari har få like, skriver Anders Neraal i et tilsvar.
Kjære Kjartan Fløgstad, Tore Rem og Espen Søbye,
Dere nyter i det store fortjent respekt. Synspunktene dere forfekter om Forfatterforeningens Æresrett etter krigen, er det likevel lov å opponere mot. Dere forvalter ingen historisk fasit, og kunne med fordel være åpne for andre oppfatninger enn den snevre historiefortolkningen dere selv forfekter.
Posisjonen dere hardnakket hevder er at 17 forfattere var gjenstand for en betryggende og rettvis behandling av Forfatterforeningen etter krigen. Professor Geir Woxholths juridiske gjennomgang av fjorårets «motbok» På Æren løs gjør tilsynelatende ikke inntrykk på dere.
Les: Svar fra villfarne
Les omtalen av Woxholths artikkel: Æres(t)retten
De villfarne er omgitt av idioter
Utgangspunktet for raptusen mot undertegnede er anmeldelsen av Peter Normann Waages Bjerke-biografi I kampens glede (2018). Boka fikk gjennomgående svært gode kritikker, og ble nominert til Brageprisen.
I boka kritiserer Waage, over kun et fåtall av bokas 550 sider, behandlingen André Bjerke fikk av Æresretten Forfatterforeningen nedsatte etter krigen. Undertegnede deler Waages oppfatning: Æresrettens virke og domsslutninger var ikke en rettsstat verdig, selv ikke sett gjennom datidens historiske briller.
Les anmeldelsen: Fritenkeren André Bjerke
På bakgrunn av Æresrett-omtalen i boka, gyver dere løs på hele Peter Normann Waages fortjenestefulle bidrag til norsk kultur- og litteraturhistorie. I Vinduet (3-2020) skriver en reduksjonistisk – for ikke å si en noe nær monoman – Tore Rem:
«I mottakelsen av André Bjerke – I kampens glede ble Waages historieskriving kort sagt jublende videreformidlet av en rad av ukritiske og tilsynelatende kunnskapsløse anmeldere. Det hele kulminerte i en mildt sagt oppsiktsvekkende Bragepris-nominasjon».
Cato Schiøtz, Bjerke-dommen: André Bjerke: Æresretten og rettssikkerheten
På æren løs er ei ujevn bok
Da dere i fjor utgav På æren løs: krigen, litteraturen og æresretten var det, i likhet med Waages bok, til unison ros fra kritikerstanden, med undertegnede som det ene unntaket. Å påstå at mine innsigelser mot boka var framsatt fordi jeg «var tatt med buksene nede» og følgelig valgte «angrep som beste forsvar», får stå for deres regning.
Les anmeldelsen: Krigens lange skygger
I min anmeldelse skriver jeg at På æren løs inneholder gode og interessante partier, men at boka havarerer i forsøkene på å drøfte rettsgrunnlaget for Æresretten. Dette skal ifølge dere forfattende villfarne, bunne i en skjult personlig agenda. Den kan jeg berolige herrene med at ikke eksisterer.
Boka fikk da også terningkast tre, hvilket betyr at jeg anså den å være på det jevne – eller rettere sagt svært ujevn. Tre forfattere på høye hester bør kunne svelge unna en såpass liten kamel.
«Is there someone else up there we can talk to?»
Kun et fåtall har stamina til holmgang med polemikere som dere. Angrep krydret med fyndord som «historierevisjonisme», «brakkebaroner», «historieløse», «uvitende», «kunnskapsløse» med videre, inviterer ikke til dialog.
Debatten rundt forfatteroppgjøret etter krigen ville blitt langt mer opplysende og reflektert, hvis man hadde åpnet for samtale. I stedet prediker dere en retthaversk form for demagogi som grenser til det parodiske. I motsetning til dikotomien, har jeg respekt for at humanistiske fag i bunn og grunn hviler på en klok form for meningsutveksling.
ANDERS NERAAL
