Noen steder nydelig prosa, andre steder er det sitatvennlig livsoppdagelse.
Slik tur avler tur, skaper god litteratur trang til å lese mer. Forelegget for både denne boka og turen, er Peter Matthiessens bok Snøleoparden fra 1978. Forfatterens livskrise endte i Himalaya, via beslektede opplevelser som rus og religiøs søken, og Paolo Cognetti har med seg Matthiessens bok på turen – i tillegg til egne skrivesaker. Å få se snølopard, dette utrydningstruede kattedyret, blir underordnet. Å være i dets verden, holder.
Det er fælt så tenksomme menn blir på tur. Jeg vokste opp på det bratte nordvestlandet der det var rett opp og rett ned med følgende stølhet, ingen myke bevegelser, ingen tenksomme bortvandringer. Jeg kan ikke huske at vi tenkte på noe, annet enn om vi rakk
Paolo Cognetti:
Uten å nå toppen
Kagge
127 sider
Steinar Lone
det før regnet. Men Arne Næss sr. holdt hele tiden på en dypere måte å være i fjellene på og den skolen har nok vært medvirkende til at norske utgivelser er utvidet fra rene villmarksguider og heltefortellinger til tenksomme trykksaker der størrelsen og omfanget er krympet.
Litteraturen om naturvandringer, korte og lange, er gammel, men det er kommet mye fint på norsk de siste årene. Torbjørn L. Ekelund har de siste årene bidratt med to nysgjerrige, klassiske vandringsbøker. Hans tidligere kollega og sjef Erling Kagge har et par bøker som ligner enda mer på tilgjengeliggjort Næss-filosofi enn Uten å nå toppen. Forleggeren har også gitt Paolo Cognetti skyv som tidligere turfølge og som skriver av blurbs og forord. Merk også Rebecca Solnits Å gå seg vill – en felthåndbok fra de siste år.
Ikke ulik Jensens måte
Uten å nå toppen er noe for seg selv. Den slekter mer på de praktfulle Carsten Jensen-utgivelsene Jeg har sett verden begynne og Jeg har sett et stjerneskudd, som også har antroposofiske observasjoner og tar inn over seg kulturelle forskjeller mellom folk og er seg bevisst skriverens måte å være i verden på.
Paolo Cognettis tur går til Nepal og det alt fra førtiårskriser til trivia om forfatterens høydesyke. Fra barnsben av har magen slått seg vrang i 3000 meters høyde, og denne turen går til over 4500 meter med bærere, muldyr og en stor gruppe venner og fremmede.
Lett å sitere
Boka inneholder også lett sitatbare avsnitt, som man kan dele på en vegg eller geriljabrodere:
«Jeg visste at i fjellene går man alene selv når man er flere i følge, men jeg var glad over å dele ensomheten min med disse reisefellene».
«Å bryte leir hver dag er karavanens lov, men for å forstå må man stanse, bli værende».
Likevel står dette godt i teksten og limer seg til fortellerstemmens undring, som sjelden drar konklusjoner eller er bastant, men åpen. Møte med fremmede kulturer, religioner, skikk og sed, kan ofte utvikle seg til ukritiske omfavnelser, og Paolo Cognetti mener seg disponert for nye opplevelser all den tid han erkjenner at han er midt i en førtiårskrise. Likevel faller ikke boka hen til halleluja og new age-babbel. Cognetti er for stø til den slags. Prosaen hans er til tider nydelig, noe Steinar Lones oversettelse også må æres for, og han tør gjengi ordinære samtaler mellom folk for å gi et 1:1 innblikk i reisen.
Oversette Matthiessen?
Jeg vil gjerne lese mer av Cognetti, og definitivt Peter Matthiessens naturprosaklassiker, som ikke finnes på norsk, men i en fin Vintage Contemporaries-utgave på nett. Kan det ikke være en oppgave for Kagge Forlag å oversette og føye den inn i en fin turportefølje? Som så mange andre i denne sjangeren er den en indre reiser fremfor fotografiske skildringer av storslåttheten.
«Det var som et mirakel å løfte øynene fra dagboka og én for én finne igjen tingene han (Matthiessen, red. anm) beskriver. Førti år i Shey hadde fart forbi på et øyeblikk. Ingen oppdagelser eller oppfinnelser, ingen kriger, revolusjoner, ungdomsbevegelser, ingen imperier eller ideologier som har brutt sammen, ingen musikk eller litteratur. Ingenting av det som var hendt i løpet av livet mitt hadde etterlatt seg noe tegn der oppe. «
VIDAR KVALSHAUG
