ANMELDT: Med hovedpersonen Magnus lykkes Odd Klippenvåg med å skrive frem en kompleks karakter. Men i sitt forsøk på å slippe til alle rundt ham, ender boken med å favne for bredt.
Magnus og Hedvig skiltes for fem år siden. Når Hedvigs far, Eiliv, dør kommer gamle minner til overflaten. Manifesteringen av minnene kommer i form av huset Eiliv etterlater seg, et hus mange av karakterene har et forhold til.
Med Eilivs død som bakteppe er det refleksjoner rundt Magnus identitet som utgjør bokens kjerne. Etter skilsmissen kom Magnus ut som homofil, og ved bokens begynnelse har han vært i et slags forhold med Audun i tre år. At han er i et forhold med en mann har påvirket Magnus, men også hvordan Hedvig ser tilbake på ekteskapet. Var det noe hun ikke så? At boken også følger Vilde, deres felles datter i tidlige tjueårene, som ikke er særlig opptatt av at faren er homofil og heller ikke opptatt av bestefarens hus, forblir derimot noe uforløst.
Statisk dialog
Odd Klippenvåg:
I skyggen av Eiliv
Cappelen Damm
224 sider
Leseren blir kjent med Magnus som far, kjæreste og eks-mann gjennom andre de karakterene. Dette er ikke boken for de store avsløringene, kanskje fordi den store plottvisten i karakterenes liv – at Magnus sto frem som homofil – skjedde for flere år siden. Tvert imot er problemstillingene i boken dramatiske, men like fullt vanlige opplevelser. Kanskje er det nettopp det Klippenvåg vil – å understreke at Magnus er en vanlig fyr? Jeg kjøper dette premisset, han er ganske vanlig, men vanlig egner seg ikke alltid så godt i bøker. Selvsagt finnes det mange vanlige folk i litteraturen og bøker uten særlig handling. Det som gjør dem levende er et dynamisk språk, måten karakterene er beskrevet eller karakterenes intense relasjoner. I skyggen av Eiliv har et kortfattet språk som er rett på sak, men med i en oppramsende stil føles det som å lese et referat.
Oppramsingen er svært omstendelig, av og til bikker det over i det overflødige. Og muligens ufrivillig komiske. Som passasjen om hvordan Hedvig, Magnus eks-kone, foretrekker kaffen sin. På et intellektuelt plan forstås det at det handler om hennes personlige vekst etter skilsmissen, men at hun nå foretrekker Løfbergs espresso med brenningsgrad 5 fremfor filtermalt Friele frokostkaffe og har «skaffet meg en elektrisk kaffekvern for å ha nymalt [kaffe] til hver eneste kopp» oppleves som et sidespor. Heller enn dialog, er det mange gjenfortellinger av samtaler. Dette gjør dialogen statisk, noe som forsterker ideen om en leser et referat.
Fra en annen tid
Til tross for stort fokus på sex, er I skyggen av Eiliv gammelmodig. For når Magnus sier ting som “hvor lenge har du horet med ham?” og unge Vilde tenker at “det er midt i blinken for meg: å jobbe med fritidsklær for yngre kunder” om en jobb i kleskjeden Abercrombie & Fitch, er det som de er tatt ut av en annen tid. De blir begge langt eldre enn sin alder. Paradoksalt nok er det flere anledninger der Magnus blir langt yngre enn alderen tilsier. Dette er menneskelig å være barnslig, men når Magnus ikke vil snakke med eks-kona fordi «hun har skuffet ham» etter å ha gjort noe som hun er i sin fulle juridiske rett til å gjøre, er det mest irriterende. Frustrasjonen hans er forståelig, men Klippenvåg går ikke dypt nok i Magnus’ følelser til å skape sympati med ham. Dette gjelder også hans romantiske relasjoner.
Selv om Audun vifter med røde flagg og har klare forpliktelsesvansker, fortsetter Magnus å ymte frempå om ikke de kan dra på sommerferie sammen. Det kan selvsagt være benektelse eller godtroende naivitet som gjør at Magnus stadig unnskylder Auduns oppførsel. Men at en oppegående akademiker som Magnus ikke leser signalene, er overraskende. Hans delvis svært uforutsigbare reaksjoner tilsier at Magnus burde gå litt i seg selv.
En fuckboy?
Relasjonen med Audun kan også leses som en kommentar på dagens usunne datingkultur.. Fra dette perspektivet peker Klippenvåg på hvordan kjærlighetsforhold i alle aldre møter utfordringer, og understreker ytterligere vanligheten til karakterene sine. Men jeg har følelsen av å ha lest om Audun før, fordi han fra start fremstår som en – unnskyld uttrykket – fuckboy (eller blir det fuckman når de har fylt 48 år?). Audun har en enorm tiltrekningskraft på Magnus, men som fuckboys flest er han egentlig en flat og gjennomsnittlig karakter. Forventningene stiger når fortellerstemmen forflytter seg til Audun, men daler når det viser seg at hans stemme er identisk med Magnus sin. Faktisk viser det seg at alle, inkludert Vilde, har den mekaniske, oppramsende fortellerstilen. Dette gjør at en aldri kommer helt innpå karakterene, og selv om situasjonene som oppstår er fortvilende og vanskelig er det vanskelig å heie på dem.
Boken er på sitt beste når den fokuserer på Magnus og hans opplevelse av seg selv og sin identitet. Med Magnus lykkes Klippenvåg med å skrive frem en kompleks karakter. Men i sitt forsøk på å slippe til alle rundt ham, ender boken med å favne for bredt. Tematiseringen av homofilt samliv er viktig. At Magnus lever ut en ny legning i voksen alder kunne gjerne fått all plassen i denne utgivelsen, for det er her boken har en klar retning og byr på de mest interessante observasjonene.
MAREN DAHL KELLER
