Slike romaner kommer bare fra mengdetrening og et skarpt blikk for hva som ikke skal være der.
En novellesamling og fire romaner på fem år. Legg til manus for tre spillefilmer, 16 kortfilmer, animasjonsfilm, hørespill for radio og teaterstykker, får du en imponerende kreativ CV siden årtusenskiftet. Forlagsbransjen og kritikere har hatt det med å rynke på nesen av for produktive forfattere, men Per Schreiner har for lengst vist at han har kvaliteten inne.
Noen kan også huske ham som medforfatter (med Erlend Loe og Bjørn Olaf Johannessen) i NRK-serien Kampen for tilværelsen og det er i dette landskapet den nye romanen plasserer seg: Mellom det pene ytre i den øvre snakkeklassens eneboligliv og det ville, utemmede og den nokså sprø omgangen med dyr og det dyriske.
Åpningen rører ved noe vi alle har fryktet. Et smell. Bilen gjør et lite opp. Knut er på vei hjem fra joggetur har kjørt over noe eller noen. Han vet ikke hva eller hvem. Han går ut, bøyer seg ned og ser noe mørkt, ikke mer. Først når han pirker borti og prøver å få tak i den/det forulykkede, skjer det noe. Han blir bitt i hånden. Så er det borte. Dyret. Beistet?
Hvordan forfatteren viser oss
Forandringen i Knut kommer gradvis, og selvsagt har en dyktig dramaskaper som Per Schreiner latt dette sammenfalle med forholdene i både nabolaget og Knuts ekteskap.
Per Schreiner:
Beistet
Tiden
87 sider
Styrken Schreiner har med seg fra dramatikken, er at han som forfatter ikke påstår, men viser. Enhver utvikling som skjer med Knut, legges til en scene. Når skriveren vil vise oss hvordan Knuts aggressivitet tiltar i transformasjonen mellom menneskelighet og beist, legger han det til et borgervernslignende oppdrag i nabolaget hvor Knut finner bilen sin ripet opp, men behersker seg, kjører ut i trafikken som om ingenting er skjedd og eksploderer sakte bak rattet når han føler seg usett.
Forfatteren åpner dører og slipper oss inn for at vi skal se alt selv, og vi er hele tiden foran hovedpersonen Knut. Vi vet like mye som ham, vi håper det går ham noe bedre enn det vi får se denne gangen. Derfor er Beistet en effektiv og spennende roman. En mindre øvet forfatter enn Schreiner ville klint til med effekter, men her er det sparsommelig og akkurat nok.
Instinktene tar over
Knut er selvsagt ikke en mann som går på legevakta med et bitt, men han tvinger seg til fastlegen etter noen dager med symptomer, utvekster, endret hårvekst og andre ting som ellers bare hører Stephen King-universene, varulvromaner og den tenkende delen av horrorsjangeren til. Samtidig raser det både for og rundt Knut, men han inntar dyrets vaner.
Hva skjer når et menneske sakte overtas av instinkter og ubegripeligheter som styrer alt fra søvn til løpsstyrke, kosthold, fysiske endringer og stemmebruk? Schreiners tese er åpenbart at det er stor plass for slike ting i oss og blant oss, for menneskene er opptatt med mindre ting som eget seksualliv, parterapi og om romfolk som har vært på leting i gatas søppeldunker også er de som riper opp bilene i nabolaget. Først da mobiliserer menneskene, ikke når et individ av vår art ødelegger seg selv og andre. Reaksjonene på en som Knut, er at vi dekker over for ham, vi vil det så godt at vi er blinde for noens betydelige endring av menneskeligheten. Vi evner ikke å se ham og tegnene på at han går til hundene (!).
Mer enn røverhistorien
Schreiners roman er mer enn den røverhistorien man får øye på ved første øyekast, men det er jammen også verkene til navnene forlaget nevner på baksiden: «Litt som Mary Shelley, litt som Wes Craven, litt som Samuel Becket, og helt Per Schreiner».
I oppramsingen av Per Schreiners virke i starten, vil den oppmerksomme leser merke at de litterære prisene ikke er nevnt. Hvorfor er ikke dette navnet en gjenganger på langlister, kortlister og i bildetekster der nyhetsbyråene sender ut bilder av vinneren med en noe mer glamorøs prisutdeler? Det er noe galt fatt i dette landet, men enhver kan gjøre en liten forskjell ved å lese Per Schreiner og forfattere som ham. For unge som skriver, er Beistet et funn. Studer og noter hva forfatteren gjør og hvordan. Og gjør det samme. Om igjen og om igjen. Slike romaner kommer bare fra mengdetrening og et skarpt blikk for hva som ikke skal være der.
VIDAR KVALSHAUG
