Prøv igjen, Alf R. Jacobsen.

Torgeir E. Sæveraas (Foto: Pax forlag)

Historiker og forfatter Torgeir E. Sæveraas svarer Alf R. Jacobsens innlegg forrige lørdag, og kaller den "helt urimelig og fullstendig uten forankring i virkeligheten."

Lørdag 15. mai publiserte bok365.no et besynderlig tilsvar fra Alf R. Jacobsen til en kronikk jeg hadde på trykk i Aftenposten 10. april, der Jacobsen kommer med en rekke absurde og uriktige påstander som er fullstendig uten substans. Jeg skal komme tilbake til dette, men først en innrømmelse: Jacobsen har rett i at jeg tar feil med hensyn til hvilket ammunisjonslager som gikk i luften og sørget for at «Blücher» kantret. Her har jeg feiltolket operasjonsoffiser Kapitän zur See Heymanns rapport. Det beklager jeg, men som jeg skal vise, rokker dette overhodet ikke ved kronikkens hovedpoeng, og det gir heller ikke grunnlag for Alf R. Jacobsens bisarre feillesinger.

Det jeg særlig ønsket å få fram i kronikken var at det som angrep Norge den 9. april var noe mye mørkere og styggere enn det som gjerne opptrer i norsk historieskrivning, i den forstand at den tyske angriperen var en enda farligere og mer nådeløs fiende enn det nordmenn flest både da og nå var, og er, i stand til å tenke seg. Dette blant annet fordi de angripende tyske styrkene – i motsetning til det som har vært vanlig å anta i norsk historieskrivning – var dypt preget av nazi-ideologien, som i kombinasjon med tradisjonell tysk militær tradisjon utgjorde en særdeles farlig og potent miks.

Heri ligger det naturlig nok overhodet ingen nedvurdering av Oscarsborgs festnings innsats den 9. april, men snarere det motsatte, i det at festningen og dens personell – stilt overfor en enda mer fryktinngytende fiende enn det vi har hatt for vane å tro – opptrådte på en måte som ikke kan beskrives som noe annet enn heltemodig. Eller som Jacobsen fint oppsummerer det – senkningen av «Blücher» «ble initiert av oberst Eriksens og Oscarsborg festnings besluttsomhet og skuddløsning i det riktige øyeblikk med treffere som påførte krysseren fatale skader». Ikke noe i min kronikk er ment å utfordre den konklusjonen, og ettersom Jacobsen virker å ha oppfattet at jeg påstår noe annet, er det åpenbart at han på helt grunnleggende vis har misforstått mitt poeng.

I kronikken ønsket jeg derimot å belyse hvordan denne viktige hendelsen så ut fra tysk side, og for å gjøre det, baserer jeg meg blant annet på kaptein Heymanns rapport. Den er, som Jacobsen også skriver, meget grundig, blant annet ved at den, som han også påpeker, består av mer enn 50 underrapporter fra andre medlemmer av mannskapet. I Heymanns rapport kommer det blant annet fram at sjefen om bord, Kapitän zur See Heinrich Woldag, ga ordre om å ankre opp skipet etter at «Blücher» hadde passert ut av Oscarsborgs ildsone, noe som må anses som et tegn på det Heymann beretter – at den tyske skipsledelsen egentlig oppsiktsvekkende lenge anså at skadene på skipet burde være håndterbare for et krigsskip av «Blücher»s størrelse – er troverdig.

Jacobsen på sin side, skriver imidlertid at «Skipsledelsen holdt seg på panserbroen altfor lenge, enten i dypfrosset sjokk eller arrogant tillit til gitte ordrer», noe han ikke har noen som helst dekning for i kildematerialet. At Jacobsen beskylder undertegnede for ikke å ha satt seg inn i kildematerialet for så å komme med en rekke til dels svært fantasifulle utsagn uten den minste forankring i dokumenter han selv påstår å ha lest, framstår derfor ikke akkurat som tillitvekkende. Det å se helt bort fra det som faktisk står i kildene fordi det strider mot ens egen oppfatning er ikke å utøve kildekritikk, men vil etter hvert bevege seg mot fri dikting, slik at Jacobsens uttalelse om aktører som «åpenbart ikke har skjønt forskjellen mellom dokumentar og fiksjon» treffer ham selv som en boomerang.

Riktignok kan det diskuteres om den tyske situasjonsoppfattelsen var korrekt, men det sentrale er at det var slik de tyske offiserene virker å ha vurdert situasjonen, der og da. Som jeg skriver i min kronikk, er det derfor ikke de rent tekniske detaljene Jacobsen bruker det meste av sitt innlegg på som er det vesentlige i det jeg forsøker å få fram, men derimot hvordan tyskerne selv opplevde det som skjedde, samt ikke minst den uheldige tilnærmingen til det tyske kildematerialet som Jacobsen med sitt innlegg egentlig sørger for å illustrere på en praktfull måte.

I sitt innlegg avskriver nemlig Jacobsen innholdet i de tyske rapportene som «ren nazibløff» og «propagandatull», ja faktisk at undertegnede – og Aftenposten – «synes å ha latt seg forføre av den mest primitive formen for nazipropaganda». Hvis man skal avvise alt tysk kildemateriale som gir uttrykk for et nazistisk verdensbilde, blir det ikke mye igjen, ettersom den nazistiske ideologien tyter ut av nær sagt alle sprekker i kildematerialet etterlatt av Wehrmacht i Norge, da også delvis i erfaringsrapportene fra tyske overlevende fra «Blücher». Dette gjør imidlertid ikke at disse hemmeligstemplede erfaringsrapportene kan avvises som propaganda, men derimot at de må leses som et uttrykk for Wehrmachts institusjonelle ideologi, som preget organisasjonen i alle ledd. Å gjøre det motsatte er å kolportere myten om det «rene» Wehrmacht, noe min bok Wehrmacht i Norge. På vakt i krigens skjebnesone er et eksplisitt oppgjør med.

Det er også mot denne bakgrunnen jeg leser de tyske beretningene om den navnløse infanteristen som gikk ned med «Blücher» med armen utstrakt til Hitler-hilsen. Ettersom episoden er belagt i flere ulike, samtidige erfaringsrapporter skrevet med instruks om å være «absolutt sannferdige», kan det nemlig ikke avvises at dette faktisk skjedde, og i hvert fall ikke på den måten Jacobsen gjør. Man trenger riktignok ikke lupe for å se at mannen ikke er synlig på de bevarte fotografiene fra «Blücher»s forlis, men ettersom disse fotografiene på ingen måte dekker hele episoden, trenger ikke det bety noe som helst.

At Jacobsen flere tiår etter krigen har intervjuet veteraner (vel og merke fra andre skipsforlis, intet mindre) som hevder det motsatte kan heller ikke tillegges vekt, ettersom samtidige, skriftlige rapporter har en helt annen kildeverdi, og veteranene – attpåtil fra helt andre sjøslag – vil ha hatt all mulig grunn til å distansere seg mest mulig fra nazi-ideologien i løpet av etterkrigstiden, et poeng Jacobsen ikke virker å reflektere over. Bakgrunnen for at jeg selv velger å feste lit til de tyske rapportene når det gjelder infanteristen som gikk ned med høyrearmen hevet, er likevel først og fremst at jeg på bakgrunn av snart ti års kildekritiske studier av den tyske okkupasjonsmakten, er kommet fram til at den jevne tyske soldats ideologiske innstilling var slik at det på ingen måte kan utelukkes at en hendelse som dette, som i våre øyne framstår som makaber og bortimot utenkelig, faktisk fant sted.

Med det kommer vi inn på det siste punktet jeg vil anføre mot Jacobsens innlegg, nemlig at det er tydelig at han har foretatt en åpenbar, nærmest parodisk feillesning av det sentrale poenget i min kronikk, noe som gjør at jeg må innrømme at jeg har problemer med å ta innlegget hans helt seriøst. Det føles direkte komisk å måtte påpeke dette, men i mitt vokabular er altså «nazist» et av de verste skjellsord som tenkes kan, og, i forlengelsen av det, ettersom Alf R. Jacobsen tydeligvis har prestert kunststykket å snu argumentasjonen i min kronikk på hodet: når jeg påpeker at de tyske soldatene i Norge var dypt preget av nazi-ideologien, ligger det i dette en klar, tydelig, implisitt moralsk fordømmende, og på alle tenkelige måter negativ vurdering – noe som også gjør at jeg i min bok konkluderer med at vårt inntrykk av Wehrmacht i Norge ikke har vært negativ nok (s. 422), at historien om Wehrmacht i Norge er «et varsko som stiger opp fra historien, til frykt og til advarsel» (s. 17), og «at ingen burde være interessert i å følge Wehrmachts eksempel eller i å lære seg det Wehrmacht hadde å lære bort» (s. 430).

Mot denne bakgrunn oppleves det som rimelig spesielt å anklages for «ukritisk nazisvermeri», og at jeg i min kronikk skal ha «eksemplifisert… nazismens angivelig beundringsverdige militære holdning». Joda, det stemmer at jeg er svært opptatt av Wehrmachts forhold til nazi-ideologien og at jeg anser dette for å være er en av de viktigste grunnene til at Wehrmacht fortsatte striden helt til siste slutt, men min vurdering av dette er altså stikk motsatt av det Jacobsen utrolig nok virker å tillegge meg. Grunnen til at jeg er opptatt av Wehrmachts forhold til nazismen og i min Aftenposten-kronikk viser fram hvilke fryktinngytende utslag dette fikk i Drøbakssundet den 9. april 1940, er da naturlig nok heller ikke å holde det fram som noe «beundringsverdig». Alvorlig talt: det burde være unødvendig å påpeke at hensikten snarere er nøyaktig det motsatte, noe som også kommer tydelig fram i kronikken, der jeg skriver at det gjengse inntrykket av de tyske styrkene som en «noe nær eksemplarisk» okkupasjonshær «har behov for betydelig revisjon» – da nettopp med (riktignok implisitt) henvisning til det ideologiske aspektet ved Wehrmacht i Norge.

Jeg tar som sagt gjerne selvkritikk på at en av de tekniske detaljene i min Aftenposten-kronikk beklageligvis er feil framstilt, men den lesningen Alf R. Jacobsen presenterer er rett og slett helt urimelig og fullstendig uten forankring i virkeligheten. Han har åpenbart heller ikke har lest min siste bok eller satt seg inn i øvrige deler av mitt forfatterskap eller faglige produksjon, og hans forvirrede innlegg ender dermed opp med å fortelle uendelig mye mer om ham selv enn om noe jeg noen gang, noen sinne har tenkt, sagt, gjort eller skrevet. At Jacobsen tilsynelatende i fullt alvor er i stand til å framsette så til de grader absurde påstander som det han gjør i sin artikkel på bok365.no den 15. mai, får dermed utelukkende stå for hans egen regning.

 

Torgeir E. Sæveraas

Historiker og forfatter

 

 

0 Delinger