Popmusikkromantikk

Jeg hadde egentlig bestemt meg for å være sur på denne boken.

«Bok»? Tynn flis. En sånn forfengelighetsutgivelse som man må være «kjent fra TV» for å få lov til å sette navnet sitt på.

176 halvtomme sider der NRKs Mona B. Riise – musikkromantikeren fra Hovseter – presenterer et knippe favoritter fra det hun kaller «norsk pop-poesi», uten å yte noe særlig utover det å ha foretatt selve utvalget. På ærverdige Pax!


Mona B. Riise:
Norsk pop-poesi – utvalgte pop-favoritter

Sakprosa
Pax
176 sider

«Skuffende» fin leseopplevelse

«Hva er pop-poesi, og på hvilken måte skiller den seg fra poesi i sin alminnelighet?», hadde jeg tenkt å spørre, harmdirrende. Et spørsmål som Riise, som synes å mene at «pop» begynte med Alf Prøysen, bruker et par korte avsnitt på å diskutere.

Konklusjonen? Noen sangtekster fungerer best – eller bare – med musikk, noen tåler svarte bokstaver på hvit bokside. Det visste vi saktens fra før.

Det er dermed forsmedelig og fortærende – ja, lettere forferdelig – å måtte konstatere at «Norsk pop-poesi – utvalgte pop-favoritter» er blitt en «skuffende» fin leseopplevelse.

Med flatterende utdrag

Jeg har aldri skjønt appellen til Bjørn Eidsvågs «To små planeter», og jeg aner virkelig ikke hva Highasakites umodne emo-epos «Golden Ticket», på dårlig engelsk, gjør her. Men i overveiende grad må jeg si at Riises utvalg er nennsomt – og ikke minst at hun presenterer flatterende utdrag fra de tekstene hun har veid og funnet herlige nok.

Riise er en uforbeholden romantiker, en halseløs entusiast – det virker ikke som det er så mye hun ikke liker – og utvalget bærer preg av det. Hjertet hennes er alltid plassert på jakkeslaget, og er det noe «Norsk pop-poesi – utvalgte pop-favoritter» mangler, så er det tekster med humor og/eller satirisk brodd (Turboneger er så vidt med, likeså Kaja Gunnufsen og Michael Krohn).

Inderlige titler

Hun har delt opp boken i kapitler med inderlige titler som «Mot byen», «Men størst av alt er kjærligheten», «Livet og alt det der», «Utferdstrang og hjemlengsel» og «Trøst og oppmuntring», og mener åpenbart at musikkens oppgave er å gi mat til sjelen.

Det innebærer blant annet at tekster om mer verdslige gleder stort sett glimrer med sitt fravær. For eksempel «pop-poesi» om sex. Det er det kanskje ikke mye å si på: Norsk popmusikk har alltid, i skarp kontrast til den svenske og danske, vært underlig bluferdig på dette området. Det er stort sett bare Bjørn Eidsvåg som har forsøkt seg. (Han har da også blitt latterliggjort for det, «stakkars»).

Det innebærer også at tekster om virkelig vonde og vanskelige ting – inkludert det mange vil si er det største temaet av dem alle, nemlig døden – på ett par unntak nær («Tyven, tyven») ikke har funnet en naturlig plass her.

Subjektivt utvalg

Riise har skrevet kort-korte innledninger til kapitlene, og har gjennomført nesten like korte – men gode – intervjuer med noen av tekstforfatterne (Odd Nordstoga, Lillebjørn Nilsen, Kjartan Kristiansen, Kari Bremnes, Frida Ånnevik og Lars Lillo-Stenberg og et par til. Sistnevnte sier: «Jeg erfarte kjærlighet og forelskelse som utrolig komplisert, nærmest en sykdom»).

«Norsk pop-poesi – utvalgte pop-favoritter» tar ikke mål av seg til å være noe annet enn et strengt subjektivt utvalg. Et personlig kjærlighetsbrev til norske poptekstforfattere. Det er det motsatte av en bok som «trengte» å bli gitt ut.

Men når den først er blitt det, er den blitt en fin og rolig opplevelse å lese, og et entusiastisk motargument til Sigmund Falchs lystig pedantiske «For mange tommeltotter – en kritisk analyse av kjente, norske sangtekster», som kom på Font Forlag i fjor høst, og som stort sett konkluderte med at alt er dritt.

Musikkromantikeren fra Hovseter er – ikke uventet – av en helt annen oppfatning.

MORTEN STÅLE NILSEN

 

 

(Foto: Kristin Svorte / Pax)

 

-- annonse --