Og Pedro Carmona-Alvarez sier ikke det for å være vrien.
En av høstens travleste menn har både helt ny bok ute, diktsamlingen Inventarium, og han har gjendiktet Skjærsild, en bok av Raúl Zurita. Den kom tidligere i høst. Zurita er født i 1950 i Santiago i Chile og ble arrestert og torturert den dagen Pinochet gjennomførte 
militærkuppet i 1973.
Vi tar en prat med gjendikteren i Bergen:
– Hva er det vi skal se etter i Skjærsild, hvilke erfaringer er det den deler, Pedro Carmona-Alvarez?
– Som i all annen poesi, tror jeg man ser det man må se, det vil si hvor energiutvekslingene finner sted for akkurat oss i akkurat denne stunden med akkurat denne boken. Skjærsild er en bok om vold og om voldens tilstedeværelse og konsekvenser, men også en bok om tid, den dype tidens tid, og dermed også et sted for forsoning, for løsrivelse og for trøst.
Vold, sorg, desperasjon
– Skjærsild slår meg ikke som en poesibok for den uøvde leser?
– Ingen poesilesere er uøvde lesere. Den typen lesere poesien tiltrekker seg er ofte vrange folk som er ute etter språklige erfaringer som kan eksistere i tillegg til hverdagens ja og ha. Og fordi poesileseren selv har valgt denne formen for hengivelse, tåler hen også alt.
– Bakgrunnen for boka er alt annet enn idyll og fredelighet?
– Bakgrunnen for denne boken er vold og sorg og desperasjon og vilje og tid. Forgrunnen i boka, er derimot toaletter, pyskologkontorer, ekg-grafer, ørkner, kuer, himler og kvegdrivere som driver inn og ut av tiden og hukommelsen og glemselen.
– Eksilet og utenforskapet er også en grunnstein i ditt eget forfatterskap – hvor møtes du og Zurita?
– Eksil og utenforskap er ikke grunnsteiner hos Zurita. Hans grunnstein er vold, sorg, desperasjon, vilje og tid – og i forlengelsen av dette er verket fullt av tilbakevendende bilder; en slags monoman og repetitiv variasjonsskrift. Mitt verk er opptatt av eksil og av en type utenforskap som Inger Elisabeth har kalt for eks-sentrisk, en posisjon der 
randsoneblikket er det essensielle. Mitt verk er skrevet over mange slike erfaringer. Jeg skriver på tillært et fremmedspråk (norsk) heller enn på morsmålet mitt (spansk) som forøvrig – slik Octavio Paz skriver i sin Nobelpristale – er et omplantet språk; «mine klassiskere er mitt språks klassikere, og som alle spanske forfattere føler jeg meg som en etterfølger etter Lope og Quevedo … men spansk er jeg ikke. Det som utmerker våre litteraturer fremfor Englands, Spanias, Portugals og Frankrikes, bunner nettopp i denne grunnleggende kjensgjerning: de er litteraturer skrevet på omplantede språk.»
Lærerikt å gjendikte
– Du har gjort flere gjendiktninger før – hva betyr det å ha slike prosjekter i tillegg til egne?
– Det er veldig lærerrikt å drive med andres ting, ikke bare mine egne. Jeg har alltid likt å synge andres sanger, fortelle andres fortellinger, herme, etterligne, stjele, sånne ting. Det er viktig for meg å ha en støyende dialog med så mye som mulig på én gang. Jeg liker et selskap der levende og døde går rundt; andres liv og andres tanker enn mine rundt bordet er å foretrekke.
– Hva er neste gjendiktingsprosjekt ut?
– Jeg tror jeg skal gå løs på Zuritas Anteparaiso, fra 1982. Ellers har jeg tenkt på et stort utvalg av Alejandra Pizarniks dikt. Og Roberto Juarroz. Men fremtiden er jo ikke evigvarende, så hvem vet.
– Hva med din bok som nettopp kom ut – hvor plasserer du den i forfatterskapet og hva kan du si om den?
– Inventarium er en stor, melankolsk og myldrete diktsamling som snakker om tusen ting samtidig. Det er alt jeg kan si om den, og det er ikke for å være vrien. Poeter vet ingenting om diktene sine. Jeg kan ikke fortelle deg en eneste ting om dem overhode.
– Hvor stor er avstanden til Zurita?
– Geografisk er den stor; Norge og Chile, kommer man egentlig lenger unna hverandre? Språklig også, av åpenbare grunner. Men vi sørger over de samme døde, det er en kolossal nærhet i det, sier Pedro Carmona-Alvarez.
Ukens dikt Hendelser (portaler) fra Carmona-Alvarez
Ukens utvalgte dikt er selve oppspillet i Carmona-Alvarez Inventarium:
En hvit hest flyter på havet
En kvinne går i vannet med en tent lampe
Vinden tørker den våte marken med sitt ansikt
Papirbåten danser med søvnen til en jentunge
i et hus laget av vann
En gutt leter etter en mistet mynt
Himmelen er en åker av knust glass
Mynten er av melk
En fugl med utspente vinger er en mynt
En jente drømmer at hun bor i en gate
som ligger på bunnen av et glass
Små dokker henger i greiner utenfor et kapell
En jente, like stor som en hånd, i hatt og kjole
oppskåret over ørkenen
Så lenge Gud ikke finnes
Hva ved vinden
er det som har tørket marken
Hva ved vann gjør papirbåten søvnig
Hvem mister mynter av melk blant stjernene
Hvordan løsner et blad fra sine fugler
Hvordan finner skyggen hvile
i den knoklete vingen til Gud
Hvem er den drømmende jenta
Hvorfor svømmer hun med klærne på
Hvordan flakser hun mot bunnen av ørkenen
Hvorfor er hun ikke begravd
Hvor lenge kan Gud ikke finnes
