There's a new kid in town.
There’s a new kid in town.
Miles Murphy og moren hans har flyttet til kjedelige, ku-dominerte Slumredal. Han anser seg som sin forrige skoles beste pøbel. Han satser på å oppnå det samme på Slumredal språk- og realfagsskole. Men når han tropper opp på skolen første dag etter ferien, får han seg et sjokk. På toppen av trappen står det en bil. Rektor Barry Barkins bil. Den sperrer for inngangen til skolen.
«For første gang etter at han hadde flyttet, begynte Miles å smile.
Det var en ganske bra pøbelstrek.
Så sluttet han å smile.
Det var en veldig god pøbelstrek.
Han rynket pannen.
Det virket som denne skolen allerede hadde en pøbel. En veldig god en.»
Jory John, Mac Barnett og Kevin Cornell (ill.):
Miles og Niles 1: Kugalskap
Cappelen Damm
217 sider
Gry Aavik
Allerede første skoledag er Miles utpøblifisert. OG han utpekes av rektor Barkin – inkarnasjonen av den dumme voksne – som hovedmistenkt i bilstunt-saken. Som om ikke dette skulle være nok, blir Miles presentert for en «klassekompis» – en som kjenner skolen og kan skolereglene. Klassekompisen er Niles Sparks. «Det fantes en som Niles på alle skoler. Smiskeren. Dydsmønsteret. Skolens sladrehank.»
Etter å ha spolert hans debut som Slumredals pøbel numero uno, gir Miles’ nemesis seg til kjenne. SPOILER ALERT: Skolens pøbelgeni er selvsagt ingen ringere enn Niles Sparks. Han minner Miles om pøbelens grunnregel:
«Geita må fortjene det»
«Geita?»
Niles himlet med øynene. «Gjør hjemmeleksene dine, Miles! En geit er det pøbler kaller ofrene sine. Og for å være en geit må man fortjene det. Alle liker å se at en geit blir lurt.»
Så tilbyr han Miles pøbelpartnerskap. Miles avslår.
Det er duket for pøbelkrig.
Dette er første bok i en ny, gjennomillustrert slukeserie for barn i 9–12-segmentet. Illustrasjonene er morsomme og passer godt til bokens tone. Boken er krydret med helsprø fakta om kuer fra informasjonsheftet 1346 interessante ting du kanskje ikke visste om kuer (av Slumredal opplysningskontor for melk og melkeprodukter, med forord av rektor Barkin). Denne ku-nnskapen skal vise seg nyttig for Miles og Niles.
I Miles og Niles ligger fortelleren (og Niles) hele tiden flere hakk foran leseren (og Miles) i planlegging og gjennomføring av pøbelstrekene. Det gjør boken både overraskende og underholdende. Stor litteratur er dette ikke, men noe som skiller boken fra mange andre bøker i slukesjangeren, er det underliggende alvoret: At det finnes regler i (pøbel)krig.
Miles og Niles er to tiltalende typer. De er ekstremt dedikerte. De driver ikke med enkeltstående små spillopper – å være pøbel er en livsvalg for dem. De sverger pøbeleden, analyserer pøbelstrekens anatomi, presiserer pøbelstrekenes autonomi. For det er pøbelstreken an sich som betyr noe: «En ekte pøbel gjør ikke pøbelstreker for berømmelsens skyld. En pøbel gjør pøbelstreker for pøbelstrekens skyld.»
I sin sjanger er Miles og Niles en vinner. Den er til tider hylende morsom. Og lærerik, dersom man ønsker å vite mer om kuer. Eller pøbelstreker. For etter endt lesning er man utlært i ku, og inspirert til å planlegge egne pøbelstreker. Med eller uten ku.
HILDE MATRE LARSEN
Hovedfoto: Cappelen Damm
