I fosterstilling

Et åpenbart litterært talent. Men er det riktig anvendt?

Eline Lund Fjæren følger opp den kritikerroste debuten Ung jente, voksen mann (2013) med en roman som slår meg nærmest som en parodi på en navlebeskuende, norsk fosterstillingsroman. En nitten år gammel jente flytter til Bergen for å studere. Men i stedet for å møte opp på forelesninger og leve studentlivet, isolerer hun seg i leiligheten på ubestemt tid. Moren, venninnen Julie og en tidligere elsker nærmer hun seg motvillig og med foraktelig distanse, og kun når hun ikke kan unngå dem. Som tittelen røper, oppholder hun seg heller i sengen mens tiden går. Hvorfor hun gjør det, lar seg verken lese ut av teksten eller underteksten.

Eline Lund Fjæren:
Klokken og sengen

Skjønnlitteratur
Oktober
140 sider

Den unge kvinnen gjengir utrettelig observasjoner av omgivelsene overfor leseren, og ingen detalj er for liten til å unnslippe blikket hennes. Men noen særlige refleksjoner byr romanen ikke på. I stedet viser den hvor tomt og meningsløst livet blir for et menneske som har trukket seg unna verden, og hvor fattig litteraturen er når forfatteren nøyer seg med å skildre en hverdag uten innhold. Det er fristende å minne om poeten John Donnes kloke ord: “No man is an island”. Fjæren virker imidlertid å bekjenne seg til troen på at en roman ikke trenger stoff hvis bare setningene er virkelig gode. Og la det være sagt: Eline Lund Fjæren skriver så praktfulle setninger at enhver skriveskolelærer kan få tårer i øynene. Det litterære talentet hennes er åpenbart. Spørsmålet er hvorfor hun ikke bruker det til et bedre prosjekt enn dette.

 

LINE TIDEMANN

 

Foto: Oktober

 

-- annonse --