Planter, trær, korrektur – og en mops

GRØNT: Platene, manusbunken og Abel (1,5 år) er den nye arbeidshverdagen til Linn Kristin Nordseth, redaktør i Pax Forlag.

HJEMMEKONTORET: – Jeg savner normalen, kort og godt, jeg savner kollegene mine, sier Linn Kristin Nordseth i Pax.

Mange i forlagsbransjen jobber hjemmefra i disse dager, hvor de sjonglere både jobb, familieliv, barnas utdanning og egen brakkesjuke. Vi vil vise frem de mange kreative hjemmekontorene og løsningene bokfolk benytter seg av i disse dager.

I dag er turen kommet til Linn Kristin Nordseth, redaktør for oversatt litteratur i Pax Forlag:

– Hvor er ditt hjemmekontor (og beskrivelse av omgivelsene)?

– Mitt hjemmekontor er på Lindeberg, med Østmarka som nærmeste nabo. Når det blir for meget, så kan jeg gå ut i skogen og lytte til lange trestammer som knirker selv om verden står stille. Hjemmekontoret er plassert i stua, hvor jeg har selskap av samboer Sonja og mopsen Abel.

– Hva jobber du med akkurat nå?

– I disse dager kryssleser jeg korrektur på flere av høstutgivelsene våre samtidig som jeg stadig forsøker å operere som litterær trøffelgris/-Sherlock Holmes, alltid på jakt etter gode nye utgivelser i Pax´ ånd! Ikke så rent få av leseminuttene går også med til å tenke på hvordan denne unntakstilstanden vil prege denne bransjen fremover og hvordan vi (individuelt og kollektivt) kan møte omveltningene på best mulig måte.

– Hva bruker du den innsparte reisetiden (til og fra jobb) til?

– Om morgenen tar jeg meg selv i å stå utenfor en lukket soveromsdør og lytte fascinert til mopsens tidvise snorkedrønn (jeg står som regel opp først). Det har jeg sjelden tid til når jeg må haste ned til T-banen.

– Hvilken bok leser du?

– Mange på samme tid, og jeg tør ikke å si høyt hvilken jeg leste sist, for da beveger vi oss inn på trøffelgris-informasjon av sensitiv karakter. Men det jeg kan si at jeg har tenkt å lese, sånn med unntak av titler jeg arbeider med, er Vernon Subutex-trilogien, Oktoberbarn og Lina Wolffs siste. Jeg har sansen for svensk litteratur, en av titlene som har gjort aller sterkest inntrykk på meg de siste årene er Caroline Ringskog Ferrada-Nolis Rich boy.

– En varm anbefaling blant bøkene du har lest de siste månedene?

– Er det lov å anbefale en av sine egne bokbarn? Jeg håper det, for da vil jeg varmt anbefale Nina Wähäs karaktersterke familieroman Testamente, som kom ut på norsk 5. mars og som ble nominert til Augustprisen i fjor og er nominert til Sverige Radios Romanpris 2020 sammen med Linda Boström Knausgård, Steve Sem-Sandberg og Lina Wolff. Testamente er en så til de grader befolket familieroman fra Tornedalen, hvor de 12 søsknene Toimi og deres mor og far forteller sin historie. Det står en glød ut av pennesplitten til Nina Wähä, for denne typen grenseløse fortellerglede er sjelden kost! For meg resulterte det i at jeg slo meg ned i en virtuell campingstol mellom våningshuset og fjøset til familien Toimi, og der ble jeg sittende til siste side var bladd om og vel så det. Her er det toner fra Jonathan Safran Foer, Elena Ferrante og Mikael Nemi, men Nina Wähä er likevel fullstendig sin egen, og jeg lover at det er klin umulig å føle seg ensom i familien Toimis selskap!

– Godt skrevet: En setning i en bok…

– I Haruki Murakamis Drapet på kommandanten. Bok 2 (som for øvrig er ute i pocket i en ettbindsutgave sammen med det første bindet nå), uttrykker kommandanten så klokt at: «Å tenke på å slutte å tenke på noe bestemt er også en tanke, og så lenge man tenker den, tenker man på dette noe. For å slutte med å tenke på noe bestemt er man nødt til å slutte å tenke på at man vil slutte å tenke på det.»

– Hvilken bok skulle du selv ønske at du hadde skrevet?

– Det er hemmelig!

–Hva savner du aller mest i disse corona-tider?

–Jeg savner normalen, kort og godt. Hverdagens rutiner. Mest av alt handler det om muligheten til å omgi seg med mennesker når som helst, hvor som helst, til å slå på maskina på jobb klokka ni om morgenen og sukke tungt når kaffekanna er tom. Jeg savner kollegene mine, og rent egoistisk savner jeg muligheten til å løpe på en tredemølle på Sats og le mer av andres morsomheter enn mine egne.

– Hvem i bok-Norge vil du sende stafettpinnen videre til?

– Det må bli Camilla Brønnich Eikeland, sjefredaktør i Vigmostad & Bjørke, fordi hun er et veldig intelligent og fint menneske med stor sans for tørr humor.

 

 

 

-- annonse --