CATO SCHIØTZ PÅ LØRDAG: Litt om Ingvar Ambjørnsens periferi.
Opp gjennom årene har jeg blitt kjent med flere forfattere. Noen har jeg hatt nær kontakt med og blitt venner med; Kaj Skagen er ett eksempel: Vi har samarbeidet på forskjellige måter og er i forholdet til Rudolf Steiner «partners in crime».
Ingvar Ambjørnsen tangerer jeg med ujevne og delvis lange mellomrom. Men jeg er formodentlig den eneste advokaten som han har invitert hjem til seg i Hamburg – mer om det nedenfor.
Ingvar Ambjørnsen og Kaj Skagen har mye til felles: De er begge ensomme ulver og i svært liten grad del av det norske litterære establishment, for eksempel i Forfatterforeningen eller felles litterære opptredener. De sitter begge stort sett for seg selv og skriver – den ene i Hamburg, den andre i Bergen.
De er rimelig jevnaldrende – født henholdsvis i 1956 og 1949 – har samme bakgrunn i anarkistmiljøet, hippiemiljøet, og begge har erfaringer med dop. Men dette miljøet hadde i betydelig grad blitt hardere fra den tid Skagen var aktiv på slutten av 60-tallet og til midten av 70-tallet da Ambjørnsen ankom Slottsparken: Tverrfløyten var byttet ut med springkniven.
Ambjørnsens og Skagens grunnleggende holdninger er sammenfallende: De er begge antikapitalistiske og systemkritiske. Begge er allsidige og maurflittige og skjeler hverken til høyre eller venstre med hensyn til hva som er politisk korrekt eller tidens melodi. Og ingen av dem har noen sans for «hjemme hos»-reportasjer og hagefest-ekshibisjonisme. Og som vi kommer tilbake til: De er hverken ateister eller materialister.
Men det er også meget som skiller dem: Ingvar Ambjørnsen er en svært folkekjær forfatter som har mottatt en endeløs rekke med priser og utmerkelser. Han har oppnådd en til dels enestående popularitet, særlig gjennom sine bøker om Elling og ungdomsbøkene om Pelle og Proffen. Kaj Skagen har et smalere forfatterskap med færre utgivelser og med langt større innslag av sakprosa, og han er skarpere og mer polemisk enn Ambjørnsen.
Også deres livsstil er svært ulik: Kaj Skagen fremstår som asketisk, har ikke røkt på mangfoldige år og er svært tilbakeholdende med alkohol. I Ambjørnsens biografi er innslaget av røyk og rødvin svært markant – noe som i den siste tiden, ifølge Ambjørnsen selv, har medført betydelige helseproblemer i form av kols.
Ingvar Ambjørnsen er født i Larvik. Han hadde en til dels rotløs ungdomstid og tidlig voksenliv. Han traff sin tyske kone, Gabrielle Haefs, i 1983 og flyttet sammen med henne til Hamburg i 1984, hvor han siden har hatt fast bopel. Han har en kjedelig ytre CV: Et svært rolig privatliv, ingen verv eller posisjoner, ingen viktige reiser og svært liten sosial kontakt.
Ingen blir profet i sitt eget land sies det. I forhold til Ingvar Ambjørnsen er dette en sannhet med svært mange modifikasjoner. Larvik har trykket ham til sitt bryst, og han er i dag – ved siden av Thor Heyerdahl – byens store sønn. Og større motsetninger enn Heyerdahl og Ambjørnsen kan vi knapt forestille oss: På den ene siden Thor Heyerdahl med sin nærmest ekstreme utadvendthet og enorme kontaktflate, globetrotter, høyprofilerte vitenskapelige ekspedisjoner og et internasjonalt forfatterskap. På den annen side Ambjørnsen med en radius i de siste 35 årene på noen hundre meter rundt hans arbeidsværelse i Hamburg.
Møte med Ingvar Ambjørnsen: Den siste revejakta
Første gang jeg kom i kontakt med Ambjørnsen og hans forfatterskap var i 1983, da Ambjørnsen utga boken Den siste revejakta på det motkulturelle og alternative Forfatterforlaget, hvor Torstein Hilt var eier og leder.
Hilt hadde jeg truffet fire år tidligere, da Forfatterforlaget utga Gudmund Vindlands (pseudonym) selvbiografiske bok, Villskudd, hvor han dvelte i detalj ved sitt homofile forhold til Jens Bjørneboe, som døde i 1975.
Dette mislikte familien Bjørneboe sterkt, og det ble en diskusjon om boken krenket Bjørneboes privatliv. Men familien lot saken falle.
Omslaget til Den siste revejakta gjenga logoen – en snadderøkende rødrev – til et meget populært tobakkprodukt, den såkalte «Eventyrblanding», som var produsert at A. Asbjørnsens Tobaksfabrik AS i Kristiansand, og som var denne fabrikkens fremste merkevare. Bedriften hadde en lang historie helt tilbake fra 1853, som opphørte i 2005. Merkevaren «Eventyrblanding» ble solgt to år senere.
Asbjørnsens Tobaksfabrik syntes det var svært lite trivelig å få sitt fremste produkt gjengitt på omslaget til en bok som ble oppfattet som en legitimering av hasj og protesterte omgående overfor Forfatterforlaget: Firmaets varemerkerett var krenket.
Torstein Hilt tok da på ny kontakt med meg, og jeg kunne fortelle ham at han rettslig sett hadde en håpløs sak: Overtredelsen var klar og udiskutabel.
Vi ble imidlertid enige om at den beste strategien ville være å bare invitere Asbjørnsens Tobaksfabrik til å ta ut stevning – idet vi elskverdig gjorde oppmerksom på at forlaget dessverre ikke hadde midler. Vi orienterte tobakksfabrikken om at forlagets samlede kapital i 1983 besto av en sliten skrivemaskin, to kontorstoler og en papirkurv. Forlaget var kort og godt teknisk konkurs. Etter dette hørte vi ikke mer.
Den siste revejakta bygger på forfatterens egne erfaringer, og handler om hvordan hovedpersonen Carl I. Vang, (en omskrivning av navnet til tidligere helsedirektør og rusmotstander Karl Evang), greide å fri seg fra de destruktive sidene ved rus.
Historien fikk et etterspill i 2008. Da ble den samme logoen – den piperøykende rødreven – på ny brukt som omslag på Cappelens nyutgivelse av Den siste revejakta, og logoen ble også brukt på plakater som markedsførte filmversjonen av boken, som også kom i 2008.
Rettighetene til merket var i mellomtiden overdratt til Imperial Tobacco Norway, som hadde god økonomi og sans for prinsipper. Selskapet påtalte skarpt at filmselskapet Maipo og Cappelens forlag – som hadde overtatt forlagsrettighetene – ulovlig hadde benyttet logoen.
Og i likhet med Forfatterforlaget 15 år tidligere innrømmet Maipo/Cappelen sin brøde og inngikk et forlik som innebar at kr. 30.000 ble utbetalt til et veldedig formål. Case closed.
Den første Elling-boken – Utsikt til paradis
Så hørte jeg ikke noe hverken fra Ambjørnsen eller hans forlag før i 1993, da den første Elling-boken kom på Cappelen forlag, Utsikt til paradis.
Boken beskriver – blant mye annet – de negative sidene ved sosialdemokratiet: Bak en vakker fasade og utvendig solidaritet skjuler det seg ensomhet og åndelig fattigdom.
I boken har Elling frodige erotiske fantasier om Gro Harlem Brundtland. Cappelen var i tvil om ikke Ambjørnsen her gikk over streken. Siden jeg hadde Cappelen som klient i Advokatfirmaet Schjødt, fikk jeg manus oversendt til gjennomlesning.
I 1993 sto ikke ytringsfriheten så sterkt som etter årtusenskiftet, og jeg anbefalte – for sikkerhet skyld – å stryke noen av de friskeste seksuelle beskrivelsene av Gro Harlem Brundtland.
Dette ble uten videre godtatt av forlag og forfatter.
Jeg har sett at Ambjørnsen i et VG-intervju av 24. mai 2019 har gjengitt en uttalelse fra meg hvor jeg skal ha sagt:
Hvis Gro bestemmer seg for det, så kommer du til å få så mye juling som du aldri før har fått.
Hvis dette er riktig, tok jeg lovlig hardt i. Men intet skjedde.
Utsikt til paradis var den første av foreløpig fem Elling-bøker som alle har vært enestående suksesser. Den femte boken, Ekko av en venn, kom i 2019.
Pepsikyss
Så tar vi et langt skritt tilbake: Som nevnt ovenfor, utga Ambjørnsen sin første bok i 1976.
I 1975 var Ambjørnsen 20 år. Han hadde droppet gymnasiet i Larvik, og befant seg i Ulvik, hvor han – av alle ting – gikk på gartnerlinjen.
Han hadde i mange år visst at det var forfatter han ville bli, og utga på egen hånd en liten 20-siders stensilert flis med tittelen Pepsikyss (en utgivelse Ambjørnsen selv ikke regner som en egentlig bok, noe han har helt rett i) fem år før han «egentlig» debuterte på Forfatterforlaget med 23-salen.
Heftet har undertittelen «En samling dikt & strek» og har ingen angivelse av forlag, ingen angivelse av trykkeri og intet utgivelsesår. Det er gjennomillustrert med fin tusj med Ambjørnsens egne tidstypiske psykedeliske tegninger.
Innholdet består av 10 dikt, noen tegninger/tegneserier og et lite prosastykke – alt sammen litterære likegyldigheter og bagateller fra den unge Ambjørnsen. Boken kom aldri i bokhandleren, men ble solgt for kr. 3 direkte av forfatteren på gaten og av noen velvillige kommisjonærer.
Opplaget på 500 eksemplarer ble på langt nær utsolgt, og et meget stort restopplag havnet i en container i Bergen, som Ambjørnsen flyttet til (byen altså, ikke containeren) etter at Ulvikoppholdet var avsluttet.
Siden ca. 1980 har jeg vært en ihuga samler av norsk skjønnlitteratur i førsteutgaver. Jeg har alltid hatt en forkjærlighet for debutbøker, og jeg jaktet i mange år forgjeves på Pepsikyss. Jeg skrev til og med et brev på 1990-tallet til Ambjørnsen i Hamburg og spurte om han kjente til noe eksemplar. Jeg fikk et meget hyggelig brev tilbake. Men nei: Ambjørnsen kjente ikke til andre eksemplarer enn sitt eget.
Og jeg fortsatte jakten – uten hell.
Så gikk det noen år. Og plutselig – out of the blue – fikk jeg i 2009 en telefon fra Hamburg, hvor Ambjørnsen satt sammen med vår felles venn, Hamsun-biografen Ingar Sletten Kolloen. Følgende konversasjon utspant seg:
– Hei Cato. Du kan få boka.
– Hæ?
– Du kan få Pepsikyss.
– Jeg kan ikke FÅ Pepsikyss.
– Jo, du kan få Pepsikyss for opprinnelig pris på 3 kroner, men det er en betingelse.
– Og det er?
– Du må komme til Hamburg og hente den selv.
Neste weekend rykket jeg ut med blålys til Hamburg, og ervervet Ambjørnsens eksemplar. Jeg fikk til og med presset på ham et hyggelig beløp, som jeg anslo – med alle forbehold – var markedspris. Pepsikyss er for øvrig i dag den høyest prisede av alle norske publikasjoner utgitt etter krigen, og vi har sett antikvariatpriser på 20.000 kroner.
I parentes bemerket og for de svært spesielt interesserte: Ambjørnsen er ikke den eneste av våre sentrale forfattere som har tidlige utgivelser som er tilnærmet søkk borte. La meg bidra med litt sær litterær voksenopplæring: Lars Saabye Christensen har to liknende private «undergrunns-utgivelser», dog ikke så sjeldne som Pepsikyss: Grønt lys fra 1972 og Syklus fra 1973.
Så da vet man det.
Opp Oridongo
I forlengelsen av vårt bekjentskap innbød jeg Ambjørnsen til det foredragsforumet som jeg i mange år var ansvarlig for på gamle Berle skole i Professor Dahls gate 30, som antroposofene hadde kjøpt i begynnelsen av 1990-årene.
Foranledningen var utgivelsen av romanen Opp Oridongo i 2009.
Jeg inviterte Ingvar Sletten Kolloen til å ha en samtale – eller et bokbad som det nå kalles – med Ambjørnsen om hans forfatterskap generelt. Og kanskje litt om Rudolf Steiner og antroposofien, som jeg ut fra korrespondansen en god del år før, visste at Ambjørnsen hadde vært i kontakt med i unge år.
I diskusjonen etter samtalen med Kolloen fortalte Ambjørnsen hvorfor han fattet interesse for Steiner, og hvorfor han fant Steiner verd et nærmere studium.
Han var kort og godt imponert over omfanget av Steiners livsverk og de nærmest utallige bøker som utgjør Steiners samlede skrifter (den gang ca. 350 bind) og den betydelig grad av indre konsistens hos Steiner.
Interesse for Steiner var ifølge Ambjørnsen vanlig for det miljøet han vanket i på 1980-tallet. Det var tre ting man kunne være sikre på å finne hjemme hos «alle»: Det var LP-plater av Led Zeppelin og Bob Dylan – og så var det en eller flere bøker av Rudolf Steiner.
Det spesielle ved Steiner var – fremdeles ifølge Ambjørnsen – hvordan Steiner greide å kombinere østlig filosofi og tenkning og fikk det til å harmonere med det vestlige. Dette var mye av grunnen til at han følte seg hjemme i Steiners tenkning. Ambjørnsen fremhevet i samtalen at han aldri hadde vært disponert for materialisme, og at han allerede på 1970-tallet hadde interessert seg for andre måter å tenke på. Han leste mange bøker om metafysiske og spirituelle temaer.
Allerede som 14-åring leste han Den tibetanske dødeboken, og senere leste han bøker av blant annet mystikere som Madame Blavatsky og Aleister Crowley. Men det var ingen som fremsto med den samme stringens og var like pregnant som Steiner.
Lesningen av Steiner bekreftet kort og godt at det fantes en åndelig dimensjon.
Ambjørnsen understreket at han hadde liten sympati for statskirken, men han likte hvordan Steiner kombinerte det østlige med kristendommen. Den antroposofiske bevegelses sosiale praksis i form av Steinerskoler og biodynamisk landbruk m.m. hadde han intet forhold til – ei heller til mange av den antroposofiske verdensanskuelses mange spesielle temaer.
Ambjørnsen meldte seg ut av statskirken svært tidlig – ikke fordi han var ateist eller hadde noe imot det religiøse, men han oppfattet statskirken som altfor prektig.
Men én ting var Rudolf Steiner – en annen ting var antroposofene: De fremsto som besteborgelige, for ikke å si snerpete. Og når enkelte antroposofer begynte å regne på hvor mange måneder det var frem til år 2000 for å vise at «det egentlig er for sent», og at alt gikk nærmest ad undas – da fikk Ambjørnsen nesten følelsen av å være med på møte i Pinsemenigheten. Han var for mye av en buddhist til at han kunne svelge timeplaner og tabeller.
Men det var én bok som han stadig kom tilbake til: Det var Rudolf Steiners bok Teosofi som han leste igjen og igjen med ujevne mellomrom, første gang da han var 18 år.
Det kan se ut som om Ambjørnsens forhold til Steiner har visse likehetstrekk med en gammel kjæreste, som han om og om igjen kommer snublende hjem til etter enda en våt natt på byen. Så leses Steiner intensivt i noen uker – og så er Ambjørnsens tanker helt andre steder.
Det han særlig fant verdifullt hos Steiner var en bekreftelse på en mystisk grunnerfaring som han hadde i barndommen, da han var 7 år gammel, og som han senere utdypet i et intervju med Kaj Skagen i Dag og Tid i 2021, jf. neste punkt.
Intervjuet i Dag og Tid
Kaj Skagen og Ingvar Ambjørnsen hadde aldri hatt kontakt med hverandre før i 2021, da Ambjørnsen ble intervjuet av Skagen for Dag og Tid, hvor Skagen har vært en høyt verdsatt frilans-medarbeider i over 10 år.
Intervjuet hadde overskriften «Emigranten som ikkje kom fram», og Ambjørnsen kommer her tilbake til sin interesse for Rudolf Steiner.
Han refererte den ovenfor nevnte grunnleggende erfaringen han hadde som barn og var på besøk hos sine besteforeldre på deres hytte utenfor Larvik. I intervjuet forteller han at han satt i skogen og lekte for seg selv.
Då rakna den kjende verda, eg kom inn i ein tilstand som eg var heilt ubudd på.
I den eine augneblinken vart eg fyld av ei ærefrykt som tok pusten frå meg, eg tok til å grine. Det gjekk over i ein tilstand der eg kunne sjå meg sjølv utenfrå, mest kjenslelaust, som om eg var ein annan som såg meg. Eg tenkjer at det likna ei oppløysing av den vande eg-opplevinga. Eg veit ikkje om eg kan forklare det betre, men du skjønar kanskje kor eg vil.
…
Denne barndomsopplevinga har på mange vis prega mykje av verdsoppfatninga mi. Ho har gjort at eg ikkje kunne innordne meg i eit materialistisk verdsbilde.
En slik mystisk erfaring kjenner vi igjen hos andre: Forfatteren Olav Aukrust hadde en sterk spirituell og mystisk opplevelse i 1917 hvor han erfarte den spirituelle dimensjonen i naturen. Også Henrik Wergeland har sterke visjonære barndomsopplevelser.
I intervjuet kommer Ambjørnsen igjen tilbake til sin lesning av Steiner – særlig Teosofi som for øvrig Skagen oversatte til norsk i 2005 og skrev en lengre verdifull innledning til.
Ambjørnsen forteller videre at han i flere år leste Steiner uten plan – og uten kontakt med antroposofer. Til Skagen sier han:
Den glasklare logikken hos Steiner, der verds- og menneskevesenet er fremstilt med ein nær matematisk presisjon, som eit enormt urverk av erkjenningar, det skulle eigentleg ikkje ha appelert til meg, men pussig nok fengsla det meg likevel. Eg tenkte at dersom Steiner faktisk er «spenna gæren», så er det ein hjerne som det uansett er spanande å følgje.
Ambjørnsen forteller videre om sin tidlige interesse for økologi og naturvern, og hvor berørt han var av blant annet Georg Borgstrøms forfatterskap som ga ham mye «mørk viten» om det som kom til å skje.
Ambjørnsen er så visst ingen fremtidsoptimist. I intervjuet understreker han at han ikke tror at «alt ordnar seg». Han tror at den samfunnsmodellen vi har i dag har kort levetid – det kjem store omveltingar, og eg trur dei kjem snart».
Og om dagens pandemi sier han:
Eg er ikkje i tvil om at pandemien vil vere den «store» omveltninga i vår levetid. Det er umogeleg å vite kva han vil føre til. Eg har inga tru på at det går nokon veg tilbake til tida før koronaen. I røynda har vi heilt til no levd i ei verna verd. Men så plutseleg: Den kinesiske flaggermusa har landa. Hjå oss. Bak våre sosialdemokratiske murar.
«I eit dobbelt eksil»
I Dag og Tid-intervjuet legger ikke Ambjørnsen skjul på at han har en svært alvorlig sykdom som gjør at hans livshorisont ikke er lang: Han er snart på siste stoppested, men har forsonet seg med døden. Døden er ikke en fiende – tvert imot: Ambjørnsen betrakter døden som en venn, som han alltid har visst ville komme.
Intervjuet illustrerer det hele hans biografi og livsverk bærer vitne om: Et stort og omfattende forfatterskap som har krevd hele Ambjørnsens tid. Han sitter ensom i sin egen boble i Tyskland, hvor det ikke har vært noen «vener som forstyrra meg».
Ambjørnsen er meget forsiktig med å ha skarpe meninger om tilværelsens overordnede spørsmål.
For å illustrere det jeg oppfatter som hans grunnholdning: La oss vende tilbake til hans Ulvik-opphold da han var 20 år og nabo til Olav H. Hauge, som han imidlertid var for sjenert til å nærme seg.
Hauge har et kjent dikt: «Kom ikkje med heile sanningi».
Kom ikkje med heile sanningi,
kom ikkje med havet for min torste,
kom ikkje med himmelen når jeg ber um ljos,
men kom med eit glimt, ei dogg, eit fjom,
slik fuglane ber med seg vassdropar frå lauget
og vinden eit korn av salt.
Mon tro om ikke dette også reflekterer Ambjørnsens holdning til de store essensielle gåter, og som han kan slutte seg til.
Han sier avslutningsvis i intervjuet med Skagen:
Du kan seie eg har levd i eit dobbelt eksil, som en emigrant som aldri kom fram til noko nytt heimland.
Ytre sett kan han sikkert ha rett i dette.
Men indre sett? Var det ikke først da han kom til Hamburg, giftet seg, isolerte seg og skrev og skrev og skrev, at han kom hjem? Hjem til det som innerst inne og dypest sett var – og er – hans egentlige «heimland».
CATO SCHIØTZ
(Foto av Cato Schiøtz: CF Wesenberg)
