Jan Swensson: På tur med Joralf

TRØNDERSK TOPPMØTE på veien, med Joralf Gjerstad og Liv Ullmann.

LØRDAG: Å være med Snåsamannen ute i felten var som å hoppe ved siden av Wirkola.

Jeg har aldri vært på turné med D.D.E. Eller Åge og Sambandet. Men jeg har vært på turné med Snåsamannen. Det var trolig enda større. Folk strømmet til bokhandlene fra sør til nord for å få signatur og noen velvalgte ord fra Norges mestselgende forfatter. Signeringsrekorder ble smadret i by og bygd. Joralf Gjerstad kom til sine egne, og de tok vel imot ham.

«Vi sælg 72 000 før jul», sa Joralf da boka Snåsamannen – Kraften som helbreder gikk i trykken høsten 2008. Det hørtes utrolig ut, og litt skrytete. Var dette bokbransjens Odd Iversen – mannen som sa «Æ skåre tre» før viktige kamper, og (stort sett) holdt ord? Ingen på Gyldendal trodde på det tallet, heller ikke jeg som var fersk sakprosasjef på det tidspunktet. Vel hadde Ingar Sletten Kolloen skrevet en god biografi om en mann med helt spesielle evner, men 72 000 solgte eks? Av en bok om en aldrende trønder som først og fremst var en lokal helt?

Måtte ha politisperringer

Men så var det noe med at Joralf visstnok var synsk, og han hadde visselig solgt godt med bøker i Trøndelag tidligere. Sakte, men sikkert begynte det å sige inn at Snåsakaill’n, som nå hadde blitt døpt om til det mer språknøytrale Snåsamannnen, ikke for med tomme ord. Det hjalp godt at Joralf kom innom forlaget og traff de som skulle selge boka hans. «Han ser rett gjennom meg, hvordan kunne han vite om ting jeg ikke har fortalt til noen?» var det flere som sa. Alle kunne kjenne varmen og utstrålingen til denne helt spesielle mannen som var i ferd med å skape forlagshistorie.

All tvil ble feid til side da Joralf og Ingar la ut på en to måneder lang signeringsturné. Trengselen var enorm, det ble nærmest håndgemeng flere steder. All tvil ble feid til side på bokmessa på Lillestrøm i slutten av november. Der måtte det settes opp politisperringer for å holde folk i sjakk. Køen tok aldri slutt, alle ville ha en bit av denne mannen som hadde så mye større appell enn vi i forlaget hadde skjønt.

Historien om et godt menneske

Men 72 000? Et fantastisk tall i forlagssammenheng. På et tidspunkt lovet jeg å tatovere tallet på biceps (tatovøren måtte i så fall ha benyttet en tynn, slank font) hvis vi endte på det tallet. Jeg anså fortsatt risikoen for liten. Og heldigvis for meg tok Joralf feil, for en gangs skyld. Vi trykket åtte opplag og solgte 90 000 eks før jul, etter en ellevill desember der det høyeste dagsuttaket var 9000 eks på én dag. 9000! Det er mer enn mange forfattere selger i løpet av et helt liv.

ET TYPISK SYN I DESEMBER 2010: Lange køer i bokhandel for å få Joralfs signatur.

Lille julaften ble jeg oppringt av Dagens Næringsliv. Journalisten lurte på hva som var hemmeligheten bak suksessen. Det var lett å svare på. Her var det en historie om et godt menneske, en hedersmann, som hadde brukt livet på å hjelpe andre. Uten å gjøre et nummer av det og uten å ta betaling. Joralf var en vanlig mann som gjorde uvanlige ting. Slikt treffer den norske folkesjela. Jeg hadde selv sett kjøperne, det var folk i alle aldre, vanlige bokkjøpere og folk som var i en bokhandel for første gang. Slik skapes en bestselger.

Og boka fortsatte å selge. I dag er den oppe i 135 000 eks, og er en av de største selgerne i norsk sakprosa gjennom tidene.

Kaffebord og varme

Jeg hadde truffet Joralf mange ganger i løpet av høsten 2008. Men jeg hadde ennå ikke møtt ham på hjemmebane. På nyåret 2009 la jeg derfor ut på en tur som skulle bli fast takst de neste årene: Fly Gardermoen-Værnes, leiebil nordover E6, kaffe og lefse på Esso på Åsen, gjennom Steinkjer, langs det vakre Snåsavatnet, forbi Snåsa hotell, før endestopp huset til Joralf og kona Signe. Der ble jeg møtt av Joralfs røslige figur i døråpninga og ført inn til Signes kaffebord og varme omtenksomhet. Det var som å komme hjem. Jeg kjente varmen, uten at Joralf trengte å legge neven på skuldra mi. Joralf var i perlehumør og serverte en serie fargerike historier fra et langt liv, mens Signe skjenket stadig mer kaffe. Kimen til et vennskap var sådd.

Jeg hadde ikke sluttet å undre meg over det enorme salget før jul. Det er jo sånt vi forlagsfolk drømmer om. Men Joralf var like rolig. «Va jo det æ sa», flirte han. Jeg ser likevel ikke bort fra at han hadde fått smaken på suksess. Han fikk stadig spørsmål om han ville skrive mer. Han hadde jo alltid skrevet, både dikt, salmer og lokalhistorie. Så hvorfor ikke? Det var mer å fortelle, mente Joralf, og denne gangen ville han skrive sjøl. Har du lyst til å gi det ut, spurte han. Enkelte ting er lettere å si ja til enn andre.

På glatte trønderske veier

Dermed var vi i gang med ny bok. Joralf skrev med sin sirlige håndskrift i en kladdebok fra Snåsa samvirkelag og sendte det i posten til forlaget. Vi fikk det tastet inn, og så begynte redigeringa. Mail, fax og Teams var uaktuelle hjelpemidler i prosessen, og Joralfs sviktende hørsel gjorde at telefonsamtaler måtte foregå med utestemme. Derfor var det mest praktisk å oppsøke forfatteren hjemme og sitte i vinterhagen på Snåsa og diskutere manusets gang. Resultatet ble boka Den gode kraften i 2010.

Joralf kjente lukta av sagmugg nå. Akkurat som en artist som har gitt ut ny plate, ville han ut på veien for å promotere. Og det ble en ny triumfferd. VG tegnet opp turné-kart i avisa, og det skadet ikke at de ga boka terningkast 6 med attesten «en tvers gjennom ærlig og folkelig bok».

BLANT BOKSTABLER: Joralf og hans «road manager» Jan Swensson.

Jeg utnevnte meg sjøl til road manager på deler av turneen, og fraktet Joralf og Signe på glatte trønderske veier før jul i 2010. Overalt var det fulle hus. En tidlig lørdag klokka ni var det avtalt signering på Støren. Da vi rullet opp i vintermørket foran Libris bokhandel før åpningstid var det allerede lang kø utenfor. Førstemann hadde stilt seg opp ti over åtte. Innafor dørene ble 150 bøker signert på en time.

Til 20 i stil

Jeg fikk høre mange gripende historier på denne turen. Mange kunne fortelle om hvor mye hjelp de hadde fått av Joralf, og han fikk stadig brev og små gaver. Flere prøvde å få hjelp over disken, men det avviste Joralf: «Æ har lagt opp». Andre spurte meg om hjelp, og en eldre dame ville gjerne ha signaturen min. «Det e du som e Kolloen, itj sant?». Det kunne jeg avkrefte.

Ett av de sterkeste møtene var i Mosjøen. Tre søstre hadde omkommet i en skredulykke i området tidligere på året. To av dem ble funnet raskt, men ikke den tredje. Skredeksperten i søket var i ferd med å gi opp, men fant ut at han ville ringe Joralf for kanskje å få hjelp. Joralf forklarte nøyaktig hvor den siste søsteren lå, og det viste seg å stemme. Foreldrene til de omkomne søstrene møtte opp i bokhandelen for å takke Joralf. De var takknemlige midt oppe i sorgen.

Det ble 65 bokhandelbesøk den høsten, og 80 000 solgte bøker. Å være med Snåsamannen ute i felten var som å hoppe ved siden av Wirkola. Det var jubel og applaus, varme klemmer og lykkelige bokkjøpere. Joralf signerte til 20 i stil og gikk til topps på bestselgerlista.

Enkle, sterke ord

To år etter ga Joralf ut en ny bok, De gode gjerninger. Køene i bokhandelen var fortsatt lange, interessen for Joralf like stor. Og jeg vet at Joralf ønsket seg nye bokhandelbesøk i fjor da vi i Aschehoug ga ut det som skulle bli hans siste bok, Evig håp, skrevet i samarbeid med Christer Rognerud og Anne Karen Holstad. Pandemien satte en stopper for det.

Man skal aldri si aldri, men jeg tror neppe jeg får oppleve de ville tilstandene som var rundt disse utgivelsene igjen. Du kan si hva du vil om overnaturlige evner og varme hender, men Joralf var en mann som satte enkle, sterke ord på de store spørsmålene, som så alle og som brukte hele livet i det godes tjeneste. Der lå appellen, og det forklarer suksessen. Det er et godt minne å ta med seg nå som hedersmannen Joralf Gjerstad er gått bort.

JAN SWENSSON

 

146 Delinger