Owen Coffins siste sledetur

Filmen "In the Heart of the Sea" har premiere i romjulen. Her er historien bak filmen, historien som inspirerte Herman Melville til å skrive "Moby-Dick".

Filmen om mennene på hvalskipet Essex har premiere i Norge i romjulen. Og «In the Heart of the Sea» bygger på en sann historie. Vil du ikke vite hvordan den ender før du ser filmen bør du kanskje utsette lesingen av dette, men av og til overgår virkeligheten de villeste fantasier. 

 

Denne historien begynner da femten år gamle Owen Coffin fra Nantucket går om bord i Essex for å være med på fangst. Både han og familien skjønte at han skulle ut på en farefull ferd, men at den skulle ende så tragisk som den gjorde, og at han skulle huskes to hundre år etter, hadde ingen forestilt seg. For historien om Essex og stakkars Owen Coffin er inspirasjonskilden til en av verdens mest kjente bøker. Det er en historie om heltemot, død og kannibalisme. Og om en hval som senket et skip.

 

Essex1
A.D. Blake: Hvalskipet Essex forlater Nantucket 12. august 1819

En veldig stor fisk 

Det var ingen som stilte spørsmål rundt det etiske ved hvalfangsten i 1819, men så var det også over et halvt århundre til Svend Foyn skulle finne opp granatharpunen, plassere den i et moderne dampskip og slik industrialisere hvalfangsten. I 1819 mente folk at var hvalen var en fisk og at det var helt nødvendig å jakte den. Ikke for kjøttet, men for oljen, som fylte lamper og ovner og skapte lys og varme før elektrisiteten. Hvalskipet Essex var ett av mange som jaget hval i Sydhavet på den tiden, men skipet og mannskapets grusomme skjebne gjør historien om Essex helt spesiell. Og til modell for skipet i Herman Melvilles berømte roman ”Moby-Dick”. For i likhet med skipet Pequod i ”Moby-Dick” ble Essex senket av en sint spermhval, tilsynelatende med overlegg. For Essex var imidlertid senkingen bare begynnelsen på en ufattelig tragedie. Historien om Essex er nemlig også historien om dem som overlevde hvalangrepet. Og som etter måneder på åpent hav ble drevet til randen av galskap. Og til kannibalisme.

 

Menneskelignende egenskaper?

Kan hvalen planlegge sine handlinger? Kaptein Akab i ”Moby-Dick” tror det. Styrmann Chase på hvalskipet Essex trodde også det. Chase forteller i sine memoarer at hvalen som senket Essex angrep igjen og igjen, som om den hadde en plan. I dag bruker mange hvalfangstmotstandere nettopp hvaldyrenes evne til å gjøre menneskelignende ting som argument for motstanden. Delfiner kan dresseres, hvaler kan ”synge” og komme med menneskelignende lyder. Dessuten er hjernen til de store hvalene enorm. Men neppe stor nok til å forutse det forferdelige som skulle skje med mennene fra Essex. For senkingen var altså bare begynnelsen.

Verdens ledende hvalfangere på denne tiden holdt til på nordøstkysten av USA, nærmere bestemt på den lille øya Nantucket utenfor Massachusetts. Herfra kom skipet Pequod i ”Moby-Dick” Herfra kom kaptein Akab og størsteparten av mannskapet på Pequod. Og herfra kom Essex, der unge Owen Coffin fikk anvist køyeplass 12. august 1819. Etter planen skulle de ut på en to og et halvt års lang ferd til det sydlige Stillehavet for å fange spermhval. Men skipet og mannskapet skulle møte sin skjebne etter bare halve seilasen. Flesteparten skulle aldri se Nantucket igjen.

 

Nantucket sleighride

Øya Nantucket ligger ikke så langt utenfor de fasjonable jetset-stedene Martha’s Vineyard og Cape Cod, og navnet Coffin går igjen i generasjoner på Nantucket. Mange av Owen Coffins slektninger hadde også vært hvalfangere, og vi må anta at det var en stolt gutt som gikk moby dickEssex for å være med på sin første fangst.

Essex var et klassisk, om enn noe lite, hvalskip av sin tid. Det var 87 fot langt og veide 238 tonn. Om bord var fire hvalbåter, hver av dem på noen og tyve fot, omtrent like store som en vanlig livbåt, og de ble låret når en blåsende spermhval var observert. Hver av disse båtene var bemannet med en harpunér og et mannskap på fire til åtte mann som rodde for livet etter hvalen. Harpunen var festet i hvalbåten med en line som ble gitt ut når de hadde ”fast fisk”. Og det fikk de ofte når en hval eller hvalflokk var observert. Når båten var nær nok kastet harpuneren våpenet sitt, og traff den slik at den ble sittende, ga de ut line. Dermed begynte en vill ”sledetur” på slep etter en skadet og illsint hval. Uttrykket Nantucket sleighride beskriver dette ville rittet, der den enorme spermhvalen flykter med hvalbåt og mannskap hengende etter seg. Farten på et slikt ritt kunne være opp til tyve knop og vare helt til hvalen ble så sliten at de kunne taue seg inntil den og drepe den, ofte langt fra moderskipet. Men hvalen kunne også finne på å dykke, og da var det bare å gi ut mer line eller i nødsfall kappe den og forsøke igjen. Ikke sjelden ble det fanget hvaler som hadde en harpun eller to stående i seg fra tidligere kamper med hvalfangere fra nord. Sannsynligheten er stor for at hvalen som til slutt gjorde ende på Essex hadde møtt hvalfangere før. Akkurat som Moby-Dick.

 

Olje

Spermhvalen var selve juvelen blant hvaler i Owen Coffins tid. Med sine opptil tyve meters lengde ble den overgått bare av blåhvalen i størrelse. Men blåhvalen var ikke tema den gangen. Den var for stor – og for rask. Når et hvalskip kom i nærheten av en blåhval stakk den bare av, og hvalbåtene hadde ikke sjanse til å holde følge. Først med Svend Foyns dampdrevne hvalskip ble det mulig å fange blåhval. Inntil det var spermhvalen det største dyret menneskene jaktet på. Og det mest attraktive, med sin olje og sin ambra. Dens enorme hode (en tredel av hele kroppen) og pukkelen på ryggen gjør den lett gjenkjennelig. En voksen spermhval kan veie nesten seksti tonn og bli nesten like lang som et lite hvalskip. Hannhvalene streifer rundt på alle verdenshav, mens flokkene med hunner og unger holder til i varmere strøk.

Og det var altså denne de var ute etter, mennene på Essex. Etter planen skulle de fange mange. Hvalskipene var utrustet for reiser på flere år, og de var sjelden eller aldri i havn i løpet av sine reiser. Noe av grunnen til det var at de seilte ut med tomme lasterom, der det var god plass til store mengder mat og vann. På hjemveien var de forhåpentligvis fylt med tønner av dyrebar spermasettolje, som det store hodet til spermhvalen var full av. Oljen ble brukt til brensel og lamper og var sin tids sorte gull. Et vellykket raid til spermhvalens hjemtrakter kunne gjøre både skipper, eier og mannskap rike.

 

En familieaffære

De 21 hvalfangerne ombord på Essex var utrustet for et par år og vel så det, og de skulle være i det sydlige Stillehavet til skipet var fullt av olje. Men Essex var langt fra det eneste skipet som la ut fra havnen på den lille øya den sommeren. Hele Nantucket var befolket av hvalfangere og deres familier. Unge Owen Coffins eldre fetter, George Pollard, hadde vært med på Essex’ forrige ekspedisjon, som hadde vært særdeles vellykket. Derfor var han nå forfremmet til kaptein, tross sine bare 29 år. Ifølge historien skal han ha lovet å passe ekstra godt på unge Owen på dennes første tur med et ordentlig hvalskip. Førstestyrmannen var enda yngre. Owen Chase, som senere skulle fortelle om det som skjedde, var bare 23, mens den aller yngste om bord var Thomas Nickerson som bare var 14 da de la ut på den skjebnesvangre ferden. Han skulle også overleve og gi sin versjon av hva som skjedde.

Og det som skjedde var at da Essex omsider kom frem til fangstfeltene på vestkysten av Syd-Amerika etter en strabasiøs reise rundt Kapp Horn, så var de kjente hvalområdene nesten utfisket. Av andre hvalfangere fikk de imidlertid høre om et nyoppdaget felt langt ute i Stillehavet. Dette området var lite kjent blant mennene fra Nantucket, og ryktet fortalte at øyene i nærheten var befolket av kannibaler. Den unge kapteinen på Essex bestemte likevel at de skulle prøve dette feltet. Essex hadde vært i sjøen i litt over ett år da mannskapet etter å ha bunkret mat og vann på Galapagosøyene la i vei ut på det åpne havet.

 

Hval

Vel fremme på det nye feltet, om lag 2000 nautiske mil (ca 3700 km) vest for Syd-Amerika, krysset Essex opp og ned i flere dager uten å se snurten av hval. Spenningen blant mennene om bord, spesielt mellom kaptein Pollard og førstestyrmann Chase, ble mer og mer følbar, inntil en av de ettertraktede spermhvalene endelig viste seg i nærheten. Chase satte en hvalbåt på sjøen og forfulgte hvalen. Dyret gikk imidlertid til motangrep og smadret den jagende båten. Mannskapet ble reddet om bord i moderskipet, men hvalbåten var tapt.

Et par dager senere så de flere hvaler, og nå ble alle de tre gjenværende båtene satt på sjøen. Denne gang fikk alle ”fisk”, men nok en gang ble Chases båt ødelagt av fangsten. Den enorme halen på hvalen de hadde harpunert slo i stykker den ene siden på båten, og Chase måtte kutte linen og ta hvalbåten om bord i moderskipet for reparasjon. Derfra kunne han se mennene i de to andre båtene ute på hvert sitt Nantucket sleighride etter sine harpunerte hvaler.

 

Angrepet

Og det var nå det virkelige dramaet begynte, med styrmann Chase som førstehånds vitne. Det er mye på grunn av ham at historien om tragedien i Sydhavet er så godt dokumentert. Han forteller i boken han senere skrev at mens han og deler av mannskapet holdt på å reparere den ødelagte essex og hvalhvalbåten, fikk han se en unormalt stor spermhval nærme seg Essex. Hvalen styrte rett mot skipet og dundret plutselig det enorme hodet sitt mot skipssiden. Så svømte den under skipet og fikk det til å gynge fra side til side. Deretter forsvant det store dyret, men bare for en liten stund. Skrekkslagne så Chase og de andre at hvalen snudde for å gjøre seg klar til et nytt angrep. Han skriver:

«Jeg snudde meg og så ham (hvalen) igjen omtrent 500 meter rett forut. Så satte han kursen direkte mot oss med dobbelt så stor fart som normalt og tilsynelatende ti ganger så sint og hevngjerrig. Vannet fosset rundt ham mens han nærmet seg med hodet halvveis over vannflaten. Og på den måten kom han mot oss og traff skipet for andre gang.»

Det ble dødsstøtet for hvalskipet Essex fra Nantucket. Chase og mennene om bord fikk den halvveis ødelagte hvalbåten på vannet mens moderskipet sank. De rasket med seg det de rakk av mat og vann. Så gikk Essex til bunns med last og forråd.

 

Moby-Dick

00298290.JPG
Herman Melville skrev Moby-Dick etter å ha hørt historien om Essex.

Det er liten tvil om at Herman Melvilles klassiske roman ”Moby-Dick” fra 1851 er direkte inspirert av hvalangrepet på Essex. Melville traff selv både kaptein Pollard og styrmann Chase, og var sågar på hvalfangst i samme område med sønnen til Owen Chase flere år senere. Så når den store hvite spermhvalen Moby-Dick knuser kaptein Akabs skip Pequod i romanen, så ligner hendelsen veldig på det som skjedde med Essex, slik styrmann Chase fortalte det. Den navnløse hvalen som senket Essex gjorde det tilsynelatende med overlegg før den forsvant i havet etter fullført oppdrag. Moby-Dick gjorde det samme, med den gale kaptein Akab på slep. Men mens Pequod bare hadde én overlevende var alle de tyve gjenværende (én deserterte i Equador) fra Essex fremdeles i live etter at hvalen senket moderskipet. Men de var langt hjemmefra, og i farvann der de trodde det bodde kannibaler. Da Essex forsvant i dypet bestemte de seg for å forsøke å nå kysten av Syd-Amerika i stedet for de ukjente øyene atskillig nærmere. Datoen var 20. november 1820. Essex hadde vært ute i ett år og tre måneder.

 

Sult

Owen Coffin nærmet seg 17 nå, og han hadde opplevd mye siden de forlot hjemmet. Han hadde vært med på sledetur etter en harpunert hval, han hadde sett Galapagos og han hadde vokst – på alle måter. Nå satt han i en hvalbåt sammen med sin eldre fetter kapteinen og fem andre, blant dem vennen Charles Ramsdell. De hadde funnet en ubebodd øy, Henderson Island, ikke så veldig langt unna Pitcairn Island, der de fredløse etter mytteriet på Bounty hadde slått seg ned. De hadde vært der noen dager, men spist den lille øya tom for det den hadde av forråd. Tre mann bestemte likevel at de ville være igjen på øya og håpe på redning derfra. Den 26.desember, etter en uke på Henderson Island, dro de 17 andre ut på havet igjen, like sultne og tørste som da de kom.

Den første døde 10. januar. I dagene som fulgte gikk flere samme vei. De som måtte gi tapt ble først svøpt i klærne sine og sendt over bord. Men etter hvert skjønte de desperate sjøfolkene at de måtte slutte med det. Gale av sult begynte de å spise sine døde kamerater. Og så ble det en vane. En død sjømann forlenget livet til de andre.

OwenChase
Styrmann Owen Chase ble en gammel mann og fortalte om det som skjedde.
Nickerson
Thomas Nickerson ble også en gammel mann og fortalte om det som skjedde.

Båten som hadde Owen Chase og unge Thomas Nickerson om bord kom bort fra de andre, og senere forsvant også båten som ble ført av rormannen Obed Hendricks. Den ble aldri sett igjen. I båten til unge Owen Coffin døde én etter én, og ble spist av sine utsultede kamerater.

 

Loddtrekning

Tilfellet Essex har sine paralleller i sjøfartshistorien. Flåten fra det franske skipet Medusa som gikk ned i 1816 (udødeliggjort av Gericault i maleriet ”Medusas flåte”) er én. Av de opprinnelig 167 på flåten ble bare 15 reddet, etter å ha spist døde medpassasjerer. Men for de overlevende fra Essex skulle det bli enda verre enn det allerede var. Og det var nå unge Owen Coffin skulle bli udødelig. For 1. februar 1821 var situasjonen blitt uutholdelig om bord i båten der nå bare ungdommene Coffin og Ramsdell, samt kaptein Pollard og sjømannen Barzillai Ray var igjen. Det sies at det var Ramsdell som foreslo det og at kaptein Pollard var imot det, men de fire kom i hvert fall frem til at om noen av dem skulle overleve måtte én ofres, slik at de andre kunne spise ham.

Så ble det trukket lodd. Først om hvem som skulle dø. Deretter om hvem som skulle drepe vedkommende. Owen Coffin trakk den korteste taustumpen. Da kaptein Pollard så resultatet, skal han igjen ha forsøkt å avlyse det hele, og også å ta plassen til den yngre fetteren han hadde lovet å passe ekstra godt på. Men Owen Coffin gikk rolig skjebnen i møte.

– Kan hende er min skjebne tross alt den beste, skal unggutten ha sagt. Så skrev han et kort brev til sin mor om at ”trekningen hadde vært rettferdig”. Før han som tapte neste loddtrekning, kameraten Charles Ramsdell, skjøt ham.

Ti dager senere døde også Brazillai Ray, og da de to siste i deres båt ble plukket opp av hvalskipet Dauphin, også det fra Nantucket, 23. februar, satt de og gnagde på beina etter Ray og Coffin, så utsultede at de knapt merket at de var reddet. Da var det gått 96 dager siden spermhvalen senket hvalskipet Essex.

 

De overlevende

Åtte av de 20 som var på Essex da hvalen angrep, overlevde ferden. Fem av dem møttes i chilenske Valparaiso etter å ha blitt reddet fra båtene, og der informerte de myndighetene om de tre etterlatte på Henderson Island. Disse ble også reddet – helt i siste liten.

philbrickSå reiste de hjem, men ingen av dem ble hjemme særlig lenge. Før et år var gått var alle åtte ute igjen. Kaptein Pollards nye skip, Two Brothers, la ut fra Nantucket tidlig i 1822,men da også det sank på første reisen med ham som kaptein, ble han ansett som en ulykkesfugl av rederne, og han fikk ikke flere kommandoer. ”Moby-Dick”s forfatter Herman Melville møtte ham senere på Nantucket og skriver om ham: ”To the islanders he was a nobody. To me, the most impressive man, tho’ wholly unassuming, even humble — that I ever encountered.» Kaptein George Pollard jr. døde på Nantucket i 1870, 79 år gammel.

Da styrmann Chase kom hjem i april 1821, fikk han vite at han hadde fått en datter som var blitt over året gammel mens han var i Sydhavet. Han var hjemme en stund, skrev ned sine opplevelser i Narrative of the Most Extraordinary and Distressing Shipwreck of the Whale-Ship Essex som Herman Melville senere leste. Og brukte. Men så, i oktober 1821 stakk han til sjøs igjen. De neste 19 årene seilte han på ulike hvalskip, til sist på sitt eget. Han var gift fire ganger og fikk etter hvert en svær barneflokk. Hele livet ble han likevel hjemsøkt av de grusomme opplevelsene på hvalfeltet den gangen, og han tilbrakte sine siste år på institusjon. Owen Chase døde i 1869, like etter at Svend Foyn hadde begynt å kombinere dampskip og granatharpun.

Unge Thomas Nickerson skrev sent i livet også ned sin historie: The Loss of the Ship Essex Sunk by a Whale and the Ordeal of the Crew in Open Boats.  Nickerson døde i 1883, og manuskriptet ble borte. Det ble først funnet igjen over hundre år senere og utgitt i sin helhet i 1984.

 

Minnes i kunsten

Men Owen Coffin kom ikke hjem. Den tapre unge mannen lever likevel på mange måte videre to hundre år etter det ultimate offeret. Rockebandet Mountains vakre ballade Nantucket Sleighride (1971) fra albumet av samme navn, har for eksempel undertittelen To Owen Coffin.

Det tyske funeral doom metalbandet Ahab hyller også Owen Coffin i låten Gnawing Bones – Coffin’s Lot fra konseptalbumet The Divinity of Oceans som i sin helhet omhandler Essex-tragedien.

Nantucketsleighride
Mountains album «Nantucket Sleighride»

Og som før nevnt: Mesterverket «Moby-Dick» har flere hentydninger til navnet Coffin. Eieren av vertshuset i Nantucket, der fortelleren Ismael møter kannibalen Queequeg, heter Peter Coffin. Og mot slutten av romanen lager de en kiste (coffin) til den døende Queequeg. Det er denne kisten som redder livet til Ismael til slutt. Ordspillet går dessverre tapt i mange oversettelser, men på originalspråket er det kanskje den aller vakreste hyllesten til den unge gutten som måtte ofre seg så de andre skulle få leve.

 

 

 

Kilder

Southern Fried Science, 5. oktober, 2010 (southernfriedscience.com): Finding Melville’s Whale

Owen Chase: Narrative of the Most Extraordinary and Distressing Shipwreck of the Whale-Ship Essex, Ria Press Edition 2006

Hermann Melville: Moby-Dick, eller Hvalen, Oslo 2009. Oversatt av Bjørn Alex Herrman

Anne E. Beidler: Eating Owen: the imagined true story of four Coffins from Nantucket : Abigail, Nancy, Zimri, and Owen (Coffetown Press 2009)

Wikipedia

 

Videre lesning:

Nataniel Philbrick: In the Heart of the Sea: The Tragedy of the Whaleship Essex

Owen Chase: Narrative of the Most Extraordinary and Distressing Shipwreck of the Whale-Ship Essex

Thomas Nickerson: The Loss of the Ship Essex Sunk by a Whale and the Ordeal of the Crew in Open Boats

Thomas Farel Heffernan: Stove by a Whale – Owen Chase and the Essex

Herman Melville: Moby-Dick, eller Hvalen

Edgar Allan Poe: The Narrative of Arthur Gordon Prym of Nantucket

 

Filmer:

Moby-Dick – en rekke film og tv-versjoner, mest kjent er kanskje John Hustons flm fra 1956 med Gregory Peck i hovdrollen.

Ron Howard: In the Heart of the Sea (2015), som bygger på Nathaniel Philbricks roamn av samme navn.

 

Lytting:

Mountain: Nantucket Sleighride

Ahab: The Divinity of Oceans med bl.a. Gnawing Bones – Coffin’s Lot

 

 

Hvalskipet Essex fra Nantucket

Senket av en hval i det sydlige Stillehavet 20. november 1820

Lengde 87 fot

Vekt 238 tonn

Fire hvalbåter på mellom 20 og 28 fot om bord.

Besetningsmedlemmer på den siste reisen: 21

—————————

Nantucket

Øy i Massachusetts, USA

Ca 10000 innbyggere i dag

Senter for amerikansk halfangst på 17- og 1800-tallet

———————–

Moby-Dick, or The Whale (1851)

Roman av Hermann Melville (1819-1891)

Regnes av mange som en av verdens fremste romaner

Forfatteren var selv på hvalfangst i flere år og har førstehånds kjennskap til det han skriver om. Boken er spekket med bibelske allusjoner og flere av karakterene har bibelske navn. Bygger på historien om hvalskipet Essex (frem til senkingen), og på fortellinger om en stor hvit hval i Sydhavet kalt Mocha Dick.

 

(En litt annen versjon av denne historien sto på trykk i A-magasinet i desember 2012)

 

 

-- annonse --