On the road again

Foto: Elias Dahlen

En til tider hylende morsom, praktfull ode til Vestlandet.

Erlend O. Nødtvedt debuterer som romanforfatter etter flere diktsamlinger. Og selvfølgelig gjør han det med en praktfull ode til Vestlandet.

De snaue to hundre sidene er en roadmovie som ikke passer for barn og sarte sjeler, men som er velskrevne, morsomme og fulle av alvor på si.


Erlend O. Nødtvedt:
Vestlandet

Roman
Aschehoug
190 sider

For når kameratene Erlend og Yngve legger ut på tur er det fyllekjøring, innbrudd, gravrøveri og selvtekt. Akkompagnert av vestlandske veier, tunneler, fjellsider og ferger, igjen ledsaget av en vedvarende redsel for «Austmannen», den fryktelige, dresskledte østlandsånden som vil fullføre østifiseringen av Vestlandet. Noe han forøvrig er godt i gang med ved hjelp av «pøbeltreet» sitkagran, som brer om seg også i vest.

– Yngve, Vestlandet er ikke et sted, det er en tilstand, et vesen, sier forteller Erlend til sin reisekamerat, og fortsetter med denne programerklæringen: – Vi skal ut og vekke Vestlandets slumrende ånd.

Og det gjør de. Inntil det fullstendig parodiske. Det er til tider hylende morsomt, og for undertegnede, opprinnelig østlending med snart førti år på Vestlandet bak seg, er det kanskje ekstra festlig.

Ikke helt A4

Det handler altså om bergenseren Erlend og askøystrilen Yngve som i en gammel, gul Toyota Camry legger ut på en odyssé fra Bergen til Lærdal, via et par omveier – for å si det mildt. Yngve skal male og Erlend skal skrive, men hovedmålet for turen er å bringe hodeskallen til den henrettede opprøreren Anders Lysne fra dansketiden hjem til Lærdal. Det må de gjøre før de helvetes østlendingene setter skallen på museum eller begynner å forske på den.

Og på veien skjer det altså litt av hvert som ikke er helt A4. Det drikkes ufattelige mengder brennevin (pluss noen flasker sur hvitvin og «en del» sider). Rusen soves ut på kirkegårder, i eller under biler og i ly av veltede båter. Geiten Frilin, som har begynt å breke på bokmål, er også med på biltur en stund, og Vestlandsk frigjøringsfront (VFF) konfronteres. VFF rapper til slutt hele hodeskallen som våre gutter på sin side har rappet fra et monter i Bergen. Fraksjonene er ikke helt enige, verken om målet eller midlene, for å si det slik. Guttene skal få tilbake hodeskallen hvis de kan få Jon Fosse til å skrive en støtteerklæring til VFF.

Landsdelens helter

Folk snakker nynorsk på Vestlandet. Det har bergenseren Erlend ikke noe imot. Han skriver og forteller riktignok på sitt morsmål bergensk, i hvert fall en stund. Av og til i lange poetiske strekk over flere sider uten punktum, og ellers kjappere, kortere og fortellende, ispedd nydelig direkte tale, ofte på ekte vestlandsk. Ja, de fleste de møter på sin vei snakker nynorsk, og det er de nynorske heltene det handler om. Guttene bryter seg inn på gården til Olav H. Hauge, de oppsøker Olav Nygards hjembygd, de reiser til Per Sivles «Mor si grav». De gjemmer seg i båten til Jon Fosse og drar hjem til Jakob Sande. Sande poserte forresten stadig i genseren til FSF – Fylkesbaatane Sogn og Fjordane, men Erlend og Yngve vet hva de tre bokstavene på genseren til Sande egentlig sto for: Faen Sitt Folk.

Vestlandet er en hyllest til Vestlandet, til myten om Vestlandet, til det Vestlandet som er i ferd med å assimileres med resten av furet værbitt. Og den er en hyllest til landsdelens diktere, musikere og livskunstnere.

Og ler du ikke en eneste gang under lesingen, så er du trolig smittet av selveste Austmannen, og da er alt håp ute. Denne tidligere østlendingen koste seg i hvert fall – og heldigvis – glugg i hjel.

 

ATLE NIELSEN

-- annonse --