Om «Mammuten i rommet»

«Kjedifiseringen» av norsk bokhandel har gitt et økt bestselgerfokus, og svekkelsen av de lokale bokhandlene truer bredden i norsk litteratur, mener Spartacus’ informasjonssjef Eivind Løvdal Refsnes, og skriver ut en original resept: –Når man først har gitt så mye makt til kjedekontorene sentralt, så er mitt forslag å styrke dem ytterligere, sier Refsnes til BOK365.

I et lengre essay i siste nummer av Prosa, «Mammuten i rommet»,  gir Eivind L. Refsnes både sin diagnose av bokbransjen og noen forslag til medisinering.

–Farlig tankegang

Han understreker at det er en blandet fornøyelse å skulle kritisere en bokbransje som sliter, men at han likevel velger å bryte mange års selvpålagt måtehold:

–Holdningen om at forlag og forfatter skal stå for den faglige og litterære kompetansen og at butikkene skal stå for det kommersielle, er en farlig tankegang, sier Eivind Løvdal Refsnes.

Han mener å spore en uheldig kjedereaksjon i bokbransjen i dag:

–Brage, Kritikerprisen og Nordisk råds litteraturpris er tidvis i ferd med å bli en vits der ute i butikkene. Vi er inne i en utvikling hvor alt handler om bunnlinje, og det ene tar det andre. Noen i kjedene mener at «dette blir for sært så dette selger ikke», dermed presenteres det i stadig mindre grad i butikk, og vil så bli betraktet som enda særere ved neste korsvei. Dette påvirker igjen hva forlagene presenterer for kjedene. Dermed har du en ond sirkel gående og det vil til syvende og sist påvirke hvilke prosjekter forlagene antar i årene som kommer.

Ingen sutring

Refsnes forteller at Spartacus’ noe romantiske strategi har vært at bare bøkene har vært gode nok, ville de nå sine lesere – godt hjulpet av den litterære offentligheten, bokkjedene sentralt og mange kompetente bokhandlere. Nå mener han å registrere at bøker som tidligere ble behandlet som brødvarer, i større grad ses som katedralvirksomhet hos kjedene:

–Dette er ikke for å sutre. Vi lever med og preges av den samme kommersialiseringen som har forandret journalistikken: Det personlige og det private trumfer foreksempel vitenskap og kunnskapsformdling. En bloggers beretning om hvordan det er å leve med en sykdom, vil ha større gjennomslagskraft enn et livsverk om samme tema fra en fagperson. Men det må være plass til begge.

Rammer mellomregisteret

Han mener å se at særlig mellomregisteret er blitt rammet de siste årene og at dette kan gå ut over mye av den mest verdifulle litteraturen:

«Det er blant disse titlene man finner noen av de sterkeste stemmene og største talentene i norsk litteratur. Det er her man finner prisvinnerne og kritikerfavorittene, og ikke minst, det er her man finner forfatterne som skal levere de neste bestselgerne. Det er også viktig å understreke at denne litteraturen ikke kan kalles smal: Det dreier seg stort sett om bøker som henvender seg til et bredt publikum,» skriver Refsnes i Prosa.

Han mener det er lite som tyder på at nordmenns interesse for Spartacus’ sakprosa plutselig er halvert, men at hovedårsaken ligger i svekkelsen av lokale bokhandlere og den tradisjonelle rollen disse har spilt i formidlingen og synliggjøringen av norsk litteratur.

Ny generasjon butikksjefer

Eivind Refsnes er bekymret over utviklingen lokalt:

–Fokuset der ute har forandret seg. Vi er generøse med leseeksemplarer, men får stadig færre henvendelser om dem. Og responsen på nyhetsbrevene våre har i løpet av få år gått fra å være god til nesten ikkeeksisterende.

Han tror årsakene til dette er flere:

–Det er blitt sterkere sentralstyring og mindre spillerom lokalt. Det rekrutteres en ny generasjon butikksjefer som mer har sin styrke som kremmere enn litteraturformidlere. Og det å holde seg med egne fagansvarlige er i ferd med å bli en luksus som kjedene kan klare seg uten.

I sitt essay i Prosa illustrerer han dette med et par ferske stillingsutlysninger, hvor Norli jakter på ny butikksjef i Namsos og Stavanger gjennom to identiske, fyldige utlysningstekster:

–Et slående trekk ved dem er at de er kjemisk renset for referanser til litteratur eller bøker. Det eneste som avslører hvilken bransje det dreier seg om, er en tidlig henvisning til at Norli er «Norges ledende bokhandelkjede». Listen over ønskede personlige egenskaper er lang, men ingen av dem er knyttet til formidling av litteratur. De to fremste er som følger: «Du har ledertalent og gjerne erfaring fra salg og butikkdrift» og «Du forstår betydningen og viktigheten av å følge et kjedekonsept».

Refsnes registrerer at Norli, etter at han nevnte saken i Klassekampen, også tok inn «interesse for bøker» i sine utlysningstekster.

–Tre hovedmekanismer

–Det er tre innkjøpsmekanismer som bestemmer hvorvidt en bok når bokhandelen: De litterære abonnementsordningene, sentrale kjedebestillinger og bestillinger som gjøres lokalt. Og det er balansen mellom disse som i stor grad styrer miksen mellom børs og katedral. Men nå er abonnementsordningene kraftig utvannet og makten mellom sentral- og lokalleddet har forskjøvet seg dramatisk i favør førstnevnte, sier Eivind Refsnes.

Om det siste skriver Refsnes følgende i sitt Prosa-essay:

«En håndfull innkjøpsansvarlige kan aldri erstatte den samlede dømmekraften til alle landets bokhandlere. I stedet oppstår den absurde situasjonen at bokbransjen velger å hoppe over den reelle kvalitetsbedømmingen som foregår når bøkene faktisk foreligger og møter den litterære offentligheten. Vi opererer nå i en virkelighet der kjedene bestemmer utvalget på forhånd.»

Eivind Løvdal Refsnes: –Valgene blir sementert for tidlig.

Jordnære og realistiske

Men Refsnes ønsker slett ikke bokrådene «dit pepper’n gror»:

–Vi er ikke nostalgikere i Spartacus. Bokrådene er helt nødvendige og skaper forutsigbarhet for både kjeder og forlag. Men de må ikke trekke stigen opp etter seg! Kjedene bør i mye større grad bruke de andre verktøyene de har for å ta pulsen på hva markedet faktisk etterspør når bøkene er utgitt, sier han og legger til:

–Slik det nå ser ut må vi et godt stykke på vei leve med at landskapet er som det er, og akseptere at det er mye som ikke kan reverseres. I en dialog med kjedene og andre bransjeaktører er vi innstilt på å være jordnære og realistiske, sier Refsnes.

Han mener at når kjedekontorene sentralt først har fått så mye makt, kan de like godt styrkes ytterligere:

«Bruk ressurser på å samle kompetanse og erfaring rundt de sentrale innkjøperne: Gi dem tid og kapasitet til å følge opp forlagene og ta pulsen på det som skjer i den litterære offentligheten. Og ikke minst: Gi dem mandat til å kompensere for at bokrådet kun gir en forhåndsvurdering før leserne slipper til og fasiten kommer. Hele bransjen er tjent med at kjedenes innkjøpsprosess blir smartere, mer etterpåklok og dynamisk.»

Tanum-skryt

–I dag blir valgene sementert for tidlig. Høstutvalget bestemmes ut fra hva som pitches inn i bokrådene på våren – ved at forlagsfolk som gjerne ikke har lest ferdige manus, presenterer for bokhandlere som uansett ikke har tid til å lese dem, sier Refsnes til BOK365 og legger til:

–Vi må holde igjen flere plasser til bøkene faktisk foreligger. Da kan vi ha en reell dialog om hva som er best eller mest salgbart. Jeg savner nye konsepter og flere gir – i dag er det litt «kampanje eller ingenting» i bransjen vår. Hva med å holde av et bord på torg til de mest kritikerroste bøkene akkurat nå? Uten markedsstøtte, med lave volum, men automatisk rebestilling?  Kjedene må fortsatt ha ambisjoner om å speile den reelle etterspørselen, ikke bare pushe sortimentet de landet i mai, sier Refsnes. Og man trenger ikke finne opp kruttet heller: For å skryte av en kjede, vil jeg peke på Tanum som best i klassen. De snur seg fort.  Når de registrerer at en bok løftes fram av pressen eller får litt fart over disk, er de gjerne den første kjeden som responderer og bestiller bøker sentralt. De demonstrer at det er flere veier til Rom enn via bokrådet. Dette er jo ikke katedralvirksomhet, det er god butikk.

Refsnes mener bokbransjen må minne seg selv om at den ikke bare er en myldrende haug av bedrifter som skal tjene penger på bøker, men at man utgjør selve bindeleddet mellom forfatterne og leserne: «Hvis vi ser forlagene som forfatternes ambassadører og bokhandelen som lesernes, får vi et ganske annet mandat enn det vi møter hverandre med i dag».

–Ønsker å være konstruktiv

Refsnes leverte Prosa-teksten før påske, og har fulgt de siste ukers bransjedebatt med stor interesse:

–Det blir fort til at man opererer i ytterkantene, med lang avstand og harde fronter. Selv om jeg har mange kritiske betraktninger i Prosa, ønsker jeg også å være konstruktiv, sier Refsnes.

Han mener den siste tids svartmaling av bokrådene i media har vært en smule urettferdig:

–Selv om det er tøft å kappe tittelantallet vårt ned til en passende presentasjon, gleder jeg meg alltid til bokrådsmøtene. Det er høydepunktet hver sesong – også i år.