Selv om huset er fylt av dårlig stemning, er Aslak Sira Myhre strålende fornøyd. Nasjonalbiblioteket når stadig flere digitalt - og pandemien var katalysatoren.
Nå tror ikke nordmenn flest lenger at Nasjonalbiblioteket er som andre bibliotek. Det er nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhre godt fornøyd med.
– Folk har trodd vi lånte ut bøker, men vi er jo en helt annen type institusjon, sier Aslak Sira Myhre. Som ni år etter at han tiltrådte stillingen som sjef for Nasjonalbiblioteket fornøyd kan konstatere at dette er i ferd med å snu. Dermed er drømmen om å være aktuell for alle fem millioner nordmenn rykket nærmere.
Kanskje skulle det en pandemi til? Før, i 2017, kjente bare 46 prosent av befolkningen til Nasjonalbiblioteket og hva som foregikk der. I desember i fjor var tallet oppe i over 70 prosent. I 2022 nådde Nasjonalbibliotekets digitale og fysiske formidling ut til 678.643
publikummere, en økning på nærmere 30 prosent fra 2021.
– Pandemien var både katalysator og turbo, sier nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhre om nettopp den digitale satsingen, som har bragt Norge nærmere Nasjonalbiblioteket.
Beholdt publikum
Rett før koronaen traff hadde Nasjonalbiblioteket rigget seg til for et prøveprosjekt med lyd og film i sosiale medier, Man ønsket å nå ut til flere digitalt etter å ha klart å fylle fysiske arrangementer – der praktbygget troner på Solli plass i hovedstaden.
– Så kom pandemien. Vi var i den heldige situasjonen at vi hadde folk som kunne dette. Vi startet ut som alle andre; vi satte kamera på hjemmekontoret til en professor som snakket om noe hun syntes var interessant. Etter seks måneder holdt ikke det lenger, kravene økte til form. Vi klarte å fylle det også, så da vi gikk ut av pandemien mistet vi ikke det digitale publikummet, og fikk dessuten tilbake det fysiske, oppsummerer Sira Myhre.
Det er også satset bevisst på skoleforedrag, som nå skjer digitalt for skoleklasser fra hele landet. Halvparten av de videregående skolene har «besøkt» Nasjonalbiblioteket, de kommer fra alle fylker. I alt 28.000 elever har deltatt, mot null for tre år siden.
– Det er et stort, stort steg. Særlig når det sees i sammenheng med at stadig flere vet at vi driver med formidling og digitalisering.
Skeiv lokalhistorie og svartmetall
Som eksempel på hvordan man har jobbet for å bli aktuell for så mange som mulig, trekker Aslak Sira Myhre frem Skeivt kulturår. Der var Nasjonalbiblioteket en viktig brikke, ikke bare med den store utstillingen «Stoltheit og fordom» fra februar i fjor.
– Det ville vært lett å tenke seg at dette ikke ville bli så bredt. Men våre bibliotekfolk og forskere fant frem til skeive historier fra bygda i Norge på 1700-1800-tallet. Vi digitaliserte materialet; laget serier, podkaster og artikler. Vårt lokalhistoriske institutt skapte begrepet skeiv lokalhistorie, mens folkebibliotekene ble «fangarmene» våre ute i landet. Vi spilte en stor rolle for å gjøre det til en nasjonal markering gjennom å finne frem til de lokale historiene, og dermed skape lokal interesse.
I år viet Nasjonalbiblioteket seg norsk svartmetall med utstillingen «Dårlig stemning». Utstillingen, som også består av et bredt formidlingsprogram med fysiske og digitale arrangementer og podkast, har fått stor oppmerksomhet både nasjonalt og internasjonalt – og har et samlet publikumstall på 20.000 bare på de første tre ukene.
– Vi satte søkelyset på at svartmetall er en del av norsk kulturhistorie, et perspektiv vi klarer å få frem mens aktørene er i live og kan fortelle. Internasjonalt har det blikket vært å finne lenge, som viktig kulturuttrykk, i mindre grad i Norge. Det klarte vi å gjøre noe med.
Landsloven kommer
Og for 2024 er Landslovsjubileet – at det er 750-årsjubileum for Magnus Lagabøtes landslov – under full planlegging.
– Dette er et svært viktig dokument i middelalderens Europa, som den første nasjonale landsloven som fungerte. Men den har vært nærmest ukjent her i Norge! Det blir en stor nasjonal markering av et dokument og en del av norgeshistorien som var i ferd med å gå i glemmeboken. Nasjonalbiblioteket gjør ikke dette for å drive med markedsføring av vår egen institusjon. Vi vil formidle det vi gjør – og samlingene våre – fordi det er en viktig kulturarv og fordi det betyr noe for det norske samfunnet, understreker Sira Myhre fast.
Han husker hvordan han selv ble «helt skjelven i beina» da han så Magna Carta fra 1215, ansett som en tidlig forløper for parlamentarismen, i British Library.
– Det var en fantastisk tidløs følelse. For oss i Norge ønsker jeg at Magnus Lagabøtes landslov skal gi samme følelse, for den er på mange måter like viktig. Da den ble erstattet på slutten av 1600-tallet, kom det lover som ga fattigfolk og eiendomsløse dårlige kår. Det snur opp ned på forestillingene våre om fortiden.
Tette kunnskapshull
– Det er lenge siden norsk historie gikk av moten i akademia og dels i offentligheten. Det gjør at det oppstår kunnskapshull. Det vil vi tette, sier Aslak Sira Myhre og forteller hvordan et stort forskningsarbeid viet Magnus Lagabøtes landslov har vært underveis siden 2016. Frem mot neste års markering har Aslak Sira Myhre satt steinhuggerne i Nidaros i sving med å lage en kopi av bysten av Magnus Lagabøte som er å finne i domkirken i Stavanger. Den blir del av utstillingen.
– Alle kan ta på ham! sier nasjonalbibliotekaren muntert, men blir raskt alvorlig.
– For å kunne navigere i dag er det grunnleggende helt nødvendig å kjenne fortiden din. Ellers kan du ikke forstå samtiden din, og heller ikke forutse fremtiden. Vi lever i en tid hvor vi snakker om at «ingenting er som før», at «alt forandrer seg». Vi prøver å forandre oss med den – og det tror jeg er veldig uheldig. For ser vi på historien, vil vi erfare at forandring ikke er noe nytt – og at store forandringer har skjedd før.
Sira Myhre mener vi også må se på hva som ikke forandrer seg, for å skjønne at fortiden ikke var så annerledes som vi tror den var.
– Landsloven viser at Norge på den tiden var et ekstremt internasjonalt samfunn, der man sendte ambassadører til Tunisia, og lærde til universiteter i Nord-Italia for å lære om lovarbeid. Vi var ikke et lite land den gang, men et mellomstort europeisk land – også intellektuelt. Det kan bidra til bildet av oss i dag, og gi kontinuitet, identitet og tilhørighet.
