– Jeg ville gi mine aids-døde venner oppreisning, forteller Jonas Gardell. Nå skal han videre i livet etter suksessen med eposet om aidskatastrofen, «Tørk aldri tårer uten hansker».
-Jeg er ikke en veldig god stilist, jeg skriver ikke som en gud. Derimot er jeg veldig god på dramaturgi. Tørk aldri tårer uten hansker er fullt og helt tuftet på dramaturgien, oppbygningen er svært gjennomtenkt, sier Jonas Gardell.
Det har bara gått seks minutter av intervjuet når Jonas Gardell begynner å gråte. Han kan fremdeles ikke prate om Tørk aldri tårer uten hansker uten å bli blank i øynene. Men snart har han grått ferdig. Da skal han snyte seg, ordne storslaget show på Maximteatern i Stockholm og endelig feire – at han lever!
Når innså han at han skulle overleve?
Vel, det husker han ikke helt. Men i en periode levde han med beskjeden om at han sannsynligvis hadde AIDS og skulle dø.
Vi sitter i et av forlagets vakre intervjurom med utsikt over Riddarfjärden. Jonas Gardell har nettopp kommet hastende inn, slengt skinnryggsekken i en ledig stol og bestilt te og mineralvann av Sara på PR-avdelingen. Solen skinner og bortenfor Centralbron rammer politiet og avsperringer inn gatene rundt Centralen på grunn av president Barack Obamas Sverige-visitt. Jonas Gardell har både rukket å twittre og facebooke om Obamas besøk: ”Om vi nu måste stänga av hela stan och förbjuda alla stockholmare att komma i närheten, hade det inte varit enklare om Obama kom till Tierp?”
Trodde han skulle dø
Vi er først ut på denne dagen, hvor Gardell skal gjøre presse non-stop. Flere reportere står på avtalelisten etter meg. Jeg har fått eksakt en time.
Det fleste av dere vet bakgrunnen for Jonas Gardells suksess det siste året. Den tredelte romanen Tørk aldri tårer uten hansker og tv-serien med samme tittel. Aidskatastrofen, den glemte og fortrengte delen av vår historie, kom endelig frem i lyset.
Ja, han trodde at også han skulle dø. Han var 22 år og aidstestestene var fremdeles så upålitelige da, på midten av 1980-tallet.
– Jeg hadde redusert immunforsvar og man hadde jo allerede oppdaget at dette kunne ha sammenheng med aids. En lege ringte og sa dessverre, du kan komme til å utvikle aids.
Han husker ikke hvordan han reagerte. Man kjente ennå ikke til selve viruset, hiv. Men til slutt kom de mer pålitelige testene og det viste seg at han aldri hadde vært hiv-positiv.
– Det er så underlig, det at jeg ikke husker, sier han og blir stille i noen sekunder. Det ser ut som han vandrer i vei i tankene.
– Jeg husker jeg ringte mamma og fortalte at jeg nok ikke ville klare å slippe unna. Og hun sa at det kom jeg til å greie, fordi jeg var en kjempe, sier han og ler litt av det smått absurde kommentaren.
Han husker også en blodprøve, man fylte mange reagensrør når man testet seg på den tiden, og at han satt der og betraktet sitt eget blod og syntes det var vakkert – akkurat slik Bengt gjør i boken.
Aids eller atombombe
Han ville gjerne skrevet inn enda mer av tidsånden i sitt storverk. I research-perioden leste han en rekke dagsaviser fra 1980-tallet. Men alt fikk ikke plass. Han var tvunget til å velge fokus.
– Det var en annen tid. Man skal ikke glemme at vi også hadde den kalde krigen, vi levde ikke bare med aids-trusselen, det var atomvåpen-trusselen også, med en rakett klar til å bli avfyrt i hver eneste by i Europa, sier han.
– Det var slett ikke sjelden jeg leste en artikkel om hvordan aids skulle ta livet av oss alle, så bladde man om og der kunne man lese om den truende atomkrigen.
Enten skulle man dø av aids eller av en atombombe. I en slik kontekst gjelder det å feste og leve de dagene man har. Tiden var slik som også mellomkrigstiden på 1930-tallet er blitt beskrevet. Kanskje er det derfor Jonas Gardell verken husker aids-beskjeden eller sin egen friskmelding.
Å intervjue Gardell er som å overvære en forestilling. Det er bare å la blikket gli ned i notatblokken og innse at du aldri kommer til å rekke å stille spørsmålene dine. Samtidig som man innser at det ikke spiller noen rolle. Jeg rekker i hvert fall stille et spørsmål om hva han gjør for å så lett kunne bevege seg i tid og rom, og fra person til person, uten at jeg som leser mister tråden.
– Jeg skriver ikke som en gud
– Jeg er ikke en veldig god stilist, jeg skriver ikke som en gud. Jeg tenker til og med at jeg bør skrive så dårlig som mulig – og da mener jeg at jeg ikke skal pøse på med lignelser og metaforer. Derimot er jeg veldig god på dramaturgi. Tørk aldri tårer uten hansker er fullt og helt tuftet på dramaturgien, oppbygningen er svært gjennomtenkt, sier han.
Han snakker uavbrutt, briljant, overveldende, proft, velformulert, klokt og personlig. Han svarer på rundt tusen egne spørsmål helt på egenhånd. Han får tårer i øynene når det blir for trist. Avslører «by-the-way» at han i 1985 hadde sex med en mann som nettopp hadde mistet sin elskede på grunn av aids og konstaterer at en positiv hiv-test neppe hadde kommet som et sjokk på den tiden.
Jeg, som mange andre, blir blendet og fortryllet. Bare synd at han tror jeg kommer fra Östgöta Correspondenten. «Corren» har avtalen etter meg, misforståelsen oppklares straks før vi skal avslutte. (Etterpå funderer jeg på om det hadde noen betydning. Hadde han visst, ville han muligens vinklet det han fortalte litt mer i retning litteratur og skriving? Han er jo superproff til fingerspissene.)
«Århundrets viktigste bok»
Jonas Gardells epos om aids-katastofen har fått en rekke priser, er unisont hyllet og har allerede fått klassikerstatus – alt i løpet av et drøyt år, siden den første delen av romanen kom ut i Sverige i august 2012.
– Noen kalte den til og med århundrets viktigste bok, sier Gardell med den typiske gardellske humoristiske distansen.
Jo visst, han er blitt hyllet tidligere. Men han har aldri fått så bred anerkjennelse.
Vi skal ta historien i tur og orden.
Fase en. Gjennom grundig research, gjennom å skrive sin tredelte roman og gjennom TV-serien Tørk aldri tårer uten hansker, har Jonas Gardell ønsket å gjøre sine venner levende igjen. Han har fremkalt minnet om alle dem som var unge og friske en gang men som døde, og som mot slutten av sine liv ble dårlig behandlet av både helsevesenet og omverdenen ellers. Å gi dem oppreisning har vært en sterk drivkraft, å gi dem verdigheten tilbake.
Fase to. Når fortellingen endelig kom ut i bokform og som dramaserie, kunne Jonas Gardell for første gang slippe taket. Tretti år etter vennenes død kunne han endelig påbegynne den store personlige sorgprosessen.
– Gjennom det siste året har jeg vært lykkelig for at det har gått så fantastisk bra. Samtidig har jeg hatt en enorm sorg for egen del, sier han.
– Jeg er som en gravid kvinne
Tårene har vært som et soundtrack til alt Jonas Gardell har gjort det siste året. Han har grått offentlig, på lang og tvers, under intervjuer og opptredener. Det er som å trykke på en knapp.
– Jeg er som en gravid kvinne, det bare kommer, jeg kan ikke stoppe det, sier han, og atter en gang sitter han der og tørker seg i øyekroken.
Under pride-paraden i august var han og maken Mark Levengoods parole “Tørk alles tårer”. Og det er det som skal skje nå.
Fase tre. Tårene skal tørkes. Jonas Gardell skal gå videre Med show på Maximteatern, “Miaugustt enda liv”, godt timet til Gardells 50-årsdag. Gospelkor og dansere og ekstra av alt.
– Som Pauls begravelse i siste del av romanen, sier Jonas Gardell og fniser opprømt når han forteller.
Han har fått leve. Han har fått oppleve å gifte seg og få barn. Han har fått beholde sin store kjærlighet i livet, mannen han møtte og flyttet sammen med allerede i 20-årsalderen. Det er stort og det er det som gjorde at han lenge var i tvil om å skrive om aids. Fordi han skammet seg overfor alle de som det ikke hadde gått så bra for.
Derfor er også en av de prisene han har fått for sine bøker ekstra betydningsfull: prisen fra de hiv-positves pasientforening.
– Jeg har levert
Føler han at vennene har fått oppreisning nå? Er han klar til å gå videre?
– Ja, responsen har vært så stor. Tilbakemeldingen så enorm. Jag har levert. Det er lett å glemme det nå, men dette var ingen given suksess. Det heller litt mot alle odds.
Snart banker Östgöta Correspondenten på døra. Snart må vi runde av. Showet stopper like brått som det begynte. Gardell nikker kort til meg, slukker de indre strålekasterne, ber Sara fra PR-avdelingen om å hente mer te og mineralvann. Når jeg skritter ut gjennom forlagsdørene er jeg forført – og alt glemt.
Hanna Modigh Glansholm er sjefredaktør i LitteraturMagazinet, hvor dette intervjuet har vært publisert sist høst.
