Hanna Modigh Glansholm: Gardell setter punktum – men samtalen fortsetter

Med tredje og avsluttende del av trilogien Tørk aldri tårer uten hansker setter Jonas Gardell punktum. Etter et år med enorm oppmerksomhet rundt hans store prosjekt: å fortelle historien om hvordan aids rammet homofile i Vesten på 1980-tallet.

Mye er allerede blitt sagt om Tørk aldri tårer uten hansker. Mange tårer har blitt grått. Men samtalen er ikke slutt. Den har bare så vidt begynt. Bøkene kommer de å fortsette å bli utgitt og de vil bli lest av enda fler. Når den tredje delen nå er ute, vil det så småningom begynne å kommer både pocketutgaver og kanskje også en samlet utgave.

Jeg ser frem til samleutgaven. Ut fra et leserperspektiv kommer dette til å gjøre seg best som en sammenhengende historie. Å hakke opp historien i tre deler og legge inn et halvår mellom hver utgivelse, har selvsagt vært bra ut fra et markedsføringssynspunkt og det har uten tvil bidratt til å forlenge oppmerksomheten rundt bøkene. Jeg forstår hvorfor forlag og forfatter har valgt å gjøre det slik, og kan gå med på at vekten av samtalen kan veie tyngre enn selve leserperspektivet denne gang.

Men rent litterært! Rent opplevelsesmessig! Når alt kommer til alt er disse tre delene i virkeligheten én eneste storslagen roman, som også bør oppleves nettopp slik?

Gardell

Jonas Gardell har ved flere anledninger fortalt at høsten 2012 – da den første delen av trilogien kom ut i Sverige og dramaserien ble sendt i SVT – var det som å ta lokket av en trykkoker. Vitneskildringene veltet frem. Åpenbart var det flere deler av historien folk trengte å bearbeide. Som man trengte å få frem i lyset. For første gang har mange kunnet snakke om aidskatastrofen.

Les også: Når tårene er tørket

Jan Guillou hevdet i Expressen at Jonas Gardell er mer politisk enn han selv vil innrømme. Og visst snakker Gardell litt som en politiker. Se bare på pressekonferansen hvor han presenterte den tredje boken: Med tårer i øynene ga han oss ytterligere noen eksempler på historier fra virkeligheten som han hadde fått ta del i etter at bøkene kom ut; en mann som tjue år etter sin partners død satte inn en dødsannonse i Dagens Nyheter med ordene «elsket, savnet» og sykepleieren som tok et aidssykt, døende barn i sin favn tross at hun fra sykehusledelsen hadde et uttrykkelig forbud mot å røre de smittede. Det er veldig mye «Yes, we can!» over det. «Ja, vi kan være menneskelige! Ja, vi kan tørke alles tårer!»

Selv har jeg nettopp lest hele trilogien i ett strekk, blitt holdt helt i ånde, snublende gjennom ordene. Slås av hvilken dyktig forfatter han er, hvordan han med fullkommen presisjon hopper i tid og rom og fortellerperspektiv, uten at man som leser noen gang mister fokus. Fanges av de følelsesladde oppvekstskildringene som nagler fast hvor vanskelig det er å kunne få en lykkelig barndom. Kjenner en avsmak for 1980-tallet, det tiåret da jeg selv gikk på skolen (er det ikke noen som en gang har sagt at selve definisjonen av å gå på ungdomsskolen er «krenkelse»?). Innser omfanget og betydningen av alt som har skjedd siden da. Tenker tanken om døden, kjærligheten og mennesket som seksuelt vesen. Hvor mye vi har til felles og hvor ulike vi er. Hvordan vi formes av vår tid og hvor mye som er allmennmenneskelig. Om hvordan slump og tilfeldigheter både kan gi oss den største lykken, men også tilintetgjøre oss.

Tørk aldri tårer uten hansker handler ikke bare om det der viruset og den fryktelige sykdommen. Historien handler om så mye mer. Derfor fortsetter samtalen.

 

Hanna MG

Hanna Modigh Glansholm er sjefredaktør i LitteraturMagazinet.

 

-- annonse --