ANMELDT: Etter fire klimaromaner med dystopisk tilsnitt kommer Maja Lunde med den frittstående romanen «Lukkertid». Men også her gjør uroen over det unormale seg gjeldende, ved at tida har stoppet opp for menneskene, med de konsekvenser det måtte få.
Som manusforfatter og barnebokforfatter var Maja Lunde allerede godt etablert da hun i 2015 romandebuterte med Bienes historie. Gjennom en fortelling som vekslet mellom fortid, nåtid og framtid utforsket Lunde konsekvensene av at biene forsvinner, og det gjorde hun så framgangsrikt at boka ble en stor internasjonal suksess som i dag er oversatt til 36 språk. Den inspirerte også Lunde til å følge opp med ytterligere tre bøker i den såkalte Klimakvartetten, der Blå utforsket menneskets avhengighet av vann, Przewalskis hest undersøkte avhengighetsbåndene mellom ulike arter på jorden og Drømmen om et tre dreide seg om et hvelv med frø som kunne redde kloden fra den endelige undergangen.
Alle de fire klimafiksjonbøkene til Maja Lunde er i stor grad dystopiske, der de skildrer hvordan menneskenes handlinger har utarmet vår planet. Vår framferd truer menneskets eksistens, hvis vi ikke tar bedre vare på planeten vår enn vi gjør i dag. Et faktum få stiller spørsmål ved i dag, men som Lunde samtidig brukte effektivt for å utforske hva dette gjør med forholdet mellom foreldre og barn.
Maja Lunde:
Lukkertid
Aschehoug
269 sider
Mange av disse aspektene har Maja Lunde tatt med seg videre inn i sin nye roman, Lukkertid. Men her er det ikke bier, vann, arters mangfold eller små frø det handler om. Her er det store mysteriet i stedet selve tiden. For mens naturen går sin vante gang har menneskets tid stoppet opp. Små fostre utvikler seg ikke og forblir ufødte, barn slutter å vokse og døden blir satt på vent både for syke og ulykkesrammede. På godt og vondt får menneskene ubegrenset med tid til sin rådighet.
Som et lite apropos kan det virke som dette kan være tiden for tid i litterær sammenheng. Høstens 70-årsjubilant Lars Saabye Christensen har alltid vært fascinert av tidens gang og ugagn, danske Solvej Balle fikk i fjor Nordisk Råds litteraturpris for romansyklusen Om utregning av romfang, der hovedpersonen opplever at tiden er gått i stykker og hun blir stående i den samme datoen som gjentar seg om og om igjen. Og i svenske Jonas Hassen Khemiris nye roman Systrarna er kapitteloppbyggingen basert på opplevelsen av at tida går alt fortere med alderen.
Mens tiden i Maja Lundes Lukkertid altså stanser og setter en stopp for menneskets utvikling. Jorda går i sin vante bane rundt sola, mennesker våkner som vanlig opp til nye dager, planter gror og dyr lever som normalt. Alt er som normalt, med et vesentlig unntak: Menneskets utvikling stopper opp. Ingen blir lenger født, ingen dør og ingen kjenner sult eller tørst.
Den nye tilstanden oppstår plutselig, en helt alminnelig tirsdag i juni, uten at noen har noe svar for hvordan det har kunnet skje. Og litt verre, uten at noen har noe svar på hvordan man skal kunne finne en vei ut av den unormale tilstanden. For selv om dødssyke mennesker og eldre får «gratis tid» i gave når tiden slik stopper opp, får det samfunnsmessige ringvirkninger som etter den første tids eufori går over i bekymring og videre til desperasjon. Noe som igjen gir næring til konspirasjonsteorier. Kan stillstanden være en tilstand iscenesatt av myndighetene for å få bedre kontroll over menneskenes liv? Og er ikke mye av den informasjonen som kommer fra sentralt hold bare fabrikert løgn for å føre folket bak lyset?
For å belyse disse spørsmålene – og hvordan det påvirker mellommenneskelige relasjoner – fokuserer den drevne historiefortelleren Maja Lunde på seks personer som hun lar oss møte. Den uhelbredelige leukemisyke fotografen Jenny, pensjonistparet Margo og Otto, den vordende barnefaren Jakob og det unge, nyforelskede paret Ellen og Philip.
Jenny omfavner tida hun har fått, men sliter med å balansere det i forhold til familielivet med sin mann og parets to små barn. Margo og Otto har helt ulike oppfatninger hvordan de skal forholde seg til tidens stillstand, mens Philips intense dyrking av konspirasjonsteorier truer kjæresteforholdet til Ellen før det har fått mulighet til å folde seg ut.
Kapitlene veksler mellom de ulike personene og deres opplevelser. Lunde skildrer aktivt hvordan forholdet til deres nærmeste blir påvirket av den unormale tilstanden, samtidig som hun løfter blikket og betrakter de samfunnsmessige konsekvensene.
Blant annet blir både helsepersonell og ansatte i begravningsbyråer permittert, det er jo ikke så stort behov for dem når ingen fødes og ingen dør. Og selv om man ikke lenger trenger å spise eller drikke, kommer det sterke oppfordringer fra myndighetene om likevel å gjøre det. Det gjelder å leve mest mulig normalt i en høyst unormal tid. Det er viktig for å holde samfunnshjulene i gang og minimere de økonomiske skadevirkningene av at tiden ikke lenger fungerer.
Det er en leken fortelling med dystopiske undertoner Maja Lunde presenterer oss for i Lukkertid, men den oppleves dessverre aldri som vesentlig. Vi blir kjent med hovedpersonene, men aldri på et så dypt grunnlag at vi – med mulig unntak for syke Jenny – føler at deres skjebne virkelig angår oss. Og samtidig som det innimellom kan bli for mye overflatisk pludring, opplever jeg at Lunde underkommuniserer den konspiratoriske tankegangen. Så god næring som den får på digitale kommunikasjonsplattformer og så stort preg det setter på mange av dagens store politiske hendelser, burde det være mer å grave i og hente ut for en medieviter som Maja Lunde.
Tida verken stanser opp eller fyker av gårde mens man fordyper seg i Lukkertid. Den slentrer mest av gårde i et bedagelig tempo, og har man tid til overs kan leseren sikkert få noen hyggelige timer i lag med Lukkertid. Så får det heller bli et spørsmål hva man faktisk prioriterer.
LEIF GJERSTAD
