Bokanmeldelse: Når døden kommer til Nordpolen

John Kåre Raake behersker kunsten å skape spenning til fingerspissene, men «Isen» baserer seg for mye på filmmediets premisser.

I filmer som «Bølgen» og «Skjelvet» har manusforfatter John Kåre Raake med stor framgang tatt for seg den evige konflikten mellom menneske og natur. Denne kampen mot elementene tar han med seg når han nå bokdebuterer med «Isen», en thriller med handling fra isødet rundt Nordpolen.

Der blir vi godt kjent med den traumatiserte tidligere elitesoldaten Anna Aune, som noe motvillig blir med en 73-årig eksentrisk forsker på polferd med en luftputebåt. De skal dokumentere klimaendringenes ødeleggelser mens de lar seg drive med polisen.


John Kåre Raake:
Isen

Thriller
Gyldendal

Uhygge i isødet

Et nødbluss som lyser opp den bekmørke himmelen over Arktis får dem bokstavelig talt til å forandre kurs. Til den kinesiske forskningsstasjonen Isdragen.

Der blir de møtt av et forferdelig syn. Inne i basens laboratorium finner de forfrosne lik som tyder på en ulykke der en voldsom temperatursenkning har forårsaket øyeblikkelig død. Men funnet av drepte med skuddhull i panna i en annen brakke i leiren forteller en helt annen historie. De har med en massemorder å gjøre.

De får også med to overlevende å gjøre, som til en viss grad kan kaste lys over det som har skjedd. Det er likevel mange hull i historiene deres, og vissheten om at en av dem er gjerningsmannen skaper selvsagt en minst sagt ubehagelig situasjon. Hvis det da ikke finnes andre krefter eller enda flere overlevende, som ligger og lurer et sted ute i isødet? Klar til å slå til når muligheten byr seg?

Fungerer utmerket

Denne delen av boka fungerer utmerket. Raake skriver fram historien med et knapt og konsist språk, der frostrøyken formelig står opp av sidene.

Han lar sultne isbjørner, eksploderende metangass, voldsomme bevegelser i skruisen, åpne råker som sluker liv og en bitende kald vinterstorm lage en klaustrofobisk ramme rundt fortellingen. Ute i mørket lurer det ukjente og inne på basen lusker etter alt å dømme en massemorder rundt. Uten at Anna Aune og hennes noe skrudde forskerprofessor Daniel Zakariassen har noen fluktrute vekk fra basen. De må bli i uhyggen.

De korte, episodiske kapitlene skaper en sitrende spenning som driver leseren videre gjennom isødet og alle synlige og usynlige farer som venter på neste side. Eller i hvert fall på de fleste ventende sider. For parallelt med den isende kalde historien som utspilles i Arktis, tar Raake også med leseren til borgerkrigens Syria. Der har Anna Aune tjenestegjort som spesialsoldat – og det er der hendelsen som skapte hennes store traume og nesten kostet henne livet utspant seg.

Grepet er gjort både for at vi skal bli bedre kjent med bokheltinnen og for at vi lettere skal akseptere hennes vegring mot å bære våpen, selv i et landskap hvor du kan støte på isbjørn rett rundt neste hjørne.

Skrur opp tempoet

For å kjøpe det siste er nok det første nødvendig, men Raake kunne økonomisert mer med denne delen. Bihistorien får innimellom så stor plass at den stiller seg i veien for selve hovedfortellingen, men likevel for liten plass for at vi skal godta kniv og pil og bue som valgte forsvarsvåpen i en så ekstrem situasjon som Anne Aune befinner seg i på Isdragen.

Det er en viss grense for hvor lenge du kan la den isnende uhyggen og det uuttalte henge i lufta, og Raake skrur etterhvert opp tempoet mens begivenhetene tilspisser seg. Vi erfarer at kinesernes forskningsstasjon selvsagt er mer enn bare vitenskapelig begrunnet. Den har også sammenheng med geopolitiske ambisjoner og de enorme mineralforekomstene som antakelig eksisterer på havbunnen lang der nede under polisen.

Supermaktene USA, Russland og Kina ønsker alle å posisjonere seg og styrke sin kontroll over de rikdommene og mulighetene som et framtidig mildere Arktis kan by på. Den videre handlingen gjenspeiler dette.

Kler sjangeren

Det er også her forfatteren synes å miste litt grep om fortellingen. Det blir så mye heseblesende action hvor så mye skal inn – enten det handler om naturens villskap eller menneskelig kynisme – at det oppleves både overlesset og konstruert. Mot slutten av boka oppstår dessuten en situasjon som kan være logisk dersom man ukritisk kjøper forfatterens dramaturgi, men som er så pass spesiell at det selv i en thriller blir vel mye.

John Kåre Raake viser i sin debut at han har et presist språk som kler sjangeren, samtidig som han behersker kunsten å skape spenning til fingerspissene. Men «Isen» baserer seg for mye på filmmediets premisser for at den skal framstå som helt vellykket i bokform. Vi venter på filmen!

LEIF GJERSTAD

 

 

-- annonse --