En nær, fjern fortid

Eirin Gundersen ønsket å skrive om en fortid som er både nær og fjern på samme tid, og om et landskap som gjennom å være utsatt og isolert har vært kilde til mye overtro

Forfatter: Eirin Gundersen (26)

Aktuell med: Alt som ikke har blitt tjoret fast, (Gyldendal)

Diktene følger en kvinne som kommer reisende til en fraflyttet øy nord i landet. I dette landskapet bringes sagn og myter sammen med avdøde slektningers fortellinger om stormer, ulykker og forlis.

Hvorfor skrev du akkurat denne boken?

Jeg husker en sommer da jeg var barn, kanskje åtte-ni år. Vi var på ferie hos mormora mi i Nord-Norge, og vi hadde gått tur opp til en slags utkikkspost med utsikt til havet. Jeg løp omkring, lekte og hadde det gøy.

Plutselig tar mormor tak i armen min, hun sier at jeg har tråkket på en grav, at det er en fiskers grav, og at løpingen min gjør at han ikke får hvile i fred. I flere netter etterpå var jeg redd, jeg forestilte meg at jeg hadde vekket ham og at han var sint. Jeg husker også ting som ble sagt av andre, fortellinger og advarsler om mennesker som hadde blitt borte på sjøen, som ikke hadde fått en vigslet grav, og som derfor var dømt til å seile på det åpne havet for alltid.

Mormora mi var ikke spesiell. Overtroen stod ofte sterkt blant folk som levde langs kysten før i tida. Havet var mytisk og farlig. Jeg interesserer meg for kulturhistorie, for hvordan mennesker har levd til forskjellige tider og hva de har tenkt og trodd på. Derfor ønsket jeg å skrive om en fortid som er både nær og fjern på samme tid, og om et landskap som gjennom å være utsatt og isolert har vært kilde til mye overtro blant dem som en gang levde livene sine der. Boken utviklet seg etterhvert til å handle om mer enn dette, men det var iallfall slik det startet.

Tre favoritter:

Inger Christensen: Alfabet. Fordi det er en slik diktsamling jeg kan ta fram og lese i når jeg trenger inspirasjon.

Tor Ulven: Fortæring. Fordi den gjorde så sterkt inntrykk på meg da jeg leste den som nittenåring.

Merethe Lindstrøm: Fra vinterarkivene. Fordi jeg liker Lindstrøms språk så godt, og fordi det er en bra bok.

Uslipt diamant: 

Jeg tror de fleste som får utgitt en bok har slipt ganske mye på den, men om jeg skal nevne en nykommer, må det bli Seismiske smell av Sara Sølberg som ble utgitt i høst.

Sist leste bok:

I det siste har jeg lest flere bøker litt om hverandre, blant annet Vannsikt av Lars Haga Raavand, Sigd av Ruth Lillegraven, og Sibylle av Ingrid Z. Aanestad. Alle tre bøkene likte jeg veldig godt. Nå prøver jeg å komme meg gjennom Lolita av Vladimir Nabokov uten spontane utbrudd.

Hvordan jobber du?

Det varierer litt. Som regel skriver jeg hjemme, og oftest kommer tekstene til meg slik at jeg kan skrive dem ned raskt, legge dem vekk, og ikke ta dem fram igjen før et par dager seinere. Da redigerer jeg setningene og flikker på ord og tegnsetting. Redigeringsprosessen tar lengst tid, men det er også i den prosessen at jeg tenker og etterhvert forstår i hvilken retning jeg skal ta manuset videre. Andre ganger liker jeg å skrive når jeg er på reise. For eksempel mens jeg sitter på toget, på ferga, eller på et hotellrom uten distraksjoner.

Hvilken litterær skikkelse ville du helst hatt stevnemøte med?

Pinon fra Per Olov Enquists bok, Styrtet engel. Fordi han var et menneske med to hoder, og dermed med et dobbelt sett av følelser. Jeg tror det kunne vært interessant å få treffe ham og hans kone/andre hode, Maria.

Hvem blir neste norske nobelprisvinner i litteratur?

Jeg må innrømme at jeg tror jeg har alt for lite oversikt over den slags til å uttale meg om det.

Hvis du var kulturminister for en dag?

Oi. Da ville jeg nok følt at jeg hadde veldig dårlig tid. Men en ting jeg i hvert fall ikke ville gjort, er å stille opp i bunad foran juletreet og forsøke å definere «norske verdier».

.

Facebook og sosiale medier – fest eller kolera?

Fest.

Et jordbærsted utenom det vanlige på nettet:

Wikipedia og Store norske leksikon. Og ikke minst nettsiden til Norsk folkeminnesamling.

Fjellklatring med Jo Nesbø eller lang lunsj med Linn Ullmann i Central Park?

Jeg er redd for både høyder og store folkemengder, så jeg vet ikke helt om jeg ville ønsket å gjøre noen av delene. Men om jeg likevel måtte velge, ville jeg nok gått for lunsj med Linn Ullmann, siden det tross alt er litt mindre kleint å spise lunsj med noen man aldri har møtt før, enn å dra på fjellklatring.

(Forfatterfoto: Julie Pike)