Tiril Broch Aakre går dypt inn i det vondeste av alt i sin debutroman "Redd Barna".
I romanen som teller 124 sider følger vi en mor som har mistet sin datter. Mannen Paul er bortreist, og kanskje er han utro. En narkoman bror truer med å komme. Og oppi det hele har Tanja fortsatt to små barn å ta seg av. Hun sleper seg av gårde – helt til det sprekker. På Christiania Glasmagasin går det skikkelig gærent. Hun går rett og slett amok i glassavdelingen.
–Det var et godt øyeblikk, det å skrive ut den scenen der. Hun bare måtte få utagere litt, sier forfatteren – og innrømmer at det ofte var tungt å gå inn i romanfigurens sinnstilstand.
For Tanja ville det jo så godt. Hun og Paul flyttet vekk fra Oslo etter 22. juli. Alt føltes plutselig utrygt i byen, de ville «redde barna» – og flyttet ut på landet. Men så skjedde det likevel, der i sidespeilet vokste det fram et troll. Tragedien rammet dem likevel og eldstedatteren døde, bare 17 år gammel.
–Livet er skjørt. Vi har ingen garantier, slår Broch Aakre fast. Og nikker bekreftende til kategoriseringen «post 22. juli-roman».
–Vi fikk et sår, det sitter i oss, sier hun til NTB.
– Ekstremt kroppsfokus
Romanen tar oss rett inn i et sorgfylt hjem. For Tanja er sorgen i alt rundt henne. I klærne, i rommene, i sengetøyet. Hva eldstedatteren døde av, får vi aldri vite. Men det antydes at hun slet psykisk. Forfatteren utdyper:
–Vi forstår at Tanja og Paul har bestrebet seg på å bygge et nærmest perfekt trygt, fint og godt hjem rundt barna sine. Likevel forstår vi at datteren Ida har vært veldig ulykkelig. Det er noe tragisk i dette.
Broch Aakre mener det er beinhardt å vokse opp i dag.
–Alt handler om resultater og ferdigheter. For ikke å snakke om det ekstreme kroppsfokuset. Vi bor i et land der alt ligger til rette for at vi skal ha det bra. Likevel er det så mange ulykkelige ungdommer.
Inhumant
Å redde barn er ikke en flyktig eller forbigående tematikk. Romanen går rett inn i flyktningstrøm-problematikken også. For når mammaen i romanen skal beskrive sine to små barn at andre barn, som har levd her hele eller store deler av livet, blir kastet ut av landet – midt på natta – fremstår dette som helt uhyrlig for de små.
«Men hvorfor ville de ikke passe på barna, hvorfor sa de ikke stopp», spør lille Jorid vantro.
Forfatteren sier at hun gjerne vil formidle at vi har et ansvar. Vi har faktisk tatt noen mennesker inn til oss, og gjort dem til våre egne.
–Og så synes jeg vi bare må ta vekk de politiske flosklene og strippe språket for ord som gjør at vi kan distansere oss. Snakker vi ærlig om hva dette er, så er det ingen vei utenom: Det er inhumant. Det er unger utrolig gode på å gjennomskue, de ser rett inn til kjernen, sier hun.
–Hverdag – uansett
I boken er det som om vi svinger oss mellom to kameraføringer. Kamera én viser at hverdagen går videre; Tiden renner ufortrødent videre som en elv, fullstendig upåvirket av tragedien.
Det andre kameraet følger Tanja tett. Vi ser hvordan hun omtrent drar seg gjennom dagen. Hun kaver i et mørke mens det snør og snør.
–Hverdagen må gå sin gang, det er noe fortrøstningsfullt over det. Men har du opplevd sorg, så vet du at det også føles uvirkelig. Som å være i vann.
Forfatteren kommer igjen inn på 22. juli.
–Jeg husker det som om det var i går, hvordan jeg gikk ut dagen etter for å plukke blåbær. Der, i blåbærlyngen, føltes alt helt hypervirkelig. Sorg og sjokk gjør noe med deg. Ting ser annerledes ut.
(Foto: Jon Olav Nesvold / NTB scanpix)
