Tom Egeland: Mitt kjærlighetsforhold til skrivemaskiner

Tom Egeland minnes plinget før linjeslutt og synet av den lodne skriften når det var på tide å skifte fargebånd.

Det er bare å innrømme: Jeg elsker skrivemaskiner.

Helt siden jeg var en guttunge og fikk leke meg med de tunge kontorskrivemaskinene til besteforeldrene mine, har jeg hatt et kjærlighetsforhold til disse gamle, mekaniske innretningene.

Som alle andre skriver jeg på pc. Til gjengjeld samler jeg på gamle skrivemaskiner. Jeg elsker dem.

En sortlakkert Remington kan fylle meg med like mye affeksjon som en frimerkesamler som kommer over en godbit uten tagger.

 

Maskinene mine står på hederplass på en hylle i biblioteket. remington

Som en Remington Special 20. Pussig nok er Remington de samme som produserte skytevåpen … En annen godbit er en Remington Noiseless number seven. Skjønt noiseless og noiseless ….

Da jeg var tenåring, brukte jeg tusenvis av lommepengekroner på skrivemaskiner. Først et par manuelle – før jeg oppgraderte til noen elektriske vidundere.

 

Til slutt fikk jeg råd til en elektronisk variant med utskriftbare fonter og rettebånd.

IBMs legendariske kulehodemaskin var altfor dyr for meg, men jeg fikk låne en slik da jeg redigerte et tidsskrift for en ungdomsorganisasjon. O’hellige makter for en maskin!

royal

Fremdeles kan jeg, i tankene, gjenskape følelsen i fingertuppene av tastene på de ulike skrivemaskinene. Den harde motstanden fra en manuell maskin. Bjelleplinget før linjeslutt. Klikkelydene fra valsen ved ny linje. Det spretne kickback-et fra IBMs kulehodemaskin. Den knasende følelsen fra en elektronisk lekkerbisken som sågar kunne brukes som pc-printer. Lukten av de røde og sorte fargebåndene – og synet av den lodne skriften når det var på tide å bytte fargebånd …

Siden midten av 80-tallet har jeg skrevet på pc. Men den dag i dag husker jeg følelsen – og lydene – av å skrive på den siste generasjon av manuelle, elektriske og elektroniske skrivemaskiner – før de ble innhentet av teknologien og forvist til museene.

 

Jeg undres: Hvordan påvirkes selve skriveprosessen av hva vi skriver med? Blir vi – automatisk – mer ordrike av å skrive på pc? Hva med blyant eller penn? Å skrive på manuelle skrivemaskiner var langt mer fysisk krevende enn nå. Hvordan påvirket de fysiske skriveredskapene litteraturens tilblivelse?

En kollega i Aftenposten nektet i lange tider å gå over til avisens nye datasystem. Hans gamle, manuelle skrivemaskin hadde sjel, påsto han.

Jeg lurer fremdeles på om han kanskje kan ha hatt rett.

 

torpedo

 

(Til glede for nye lesere – tidligere publisert på BOK365 i mars 2014)

 

-- annonse --