Lykken står den kjekke bi

Har du noen gang sovet på toppen av bikuber? Latt deg bli fylt av kraften fra hundretusenvis av bier, latt deg varme opp av vibrasjonene fra de små kroppende deres der under bikube-lokket? Det er faktisk vitenskapelig bevist at et liggeopphold på bikuber har helsebringende effekt. Spør den ukrainske forfatteren, Andrej Kurkov. Han vet det, og et stykke ut i romanen hans, Grå bier (fra 2018), våkner birøkter Sergej Sergeitsj (49) opp en morgen med en doven venstrearm. Han legger seg til å sove oppå bikubene sine, og kraften i armen kommer tilbake. (Dette er et gratis tips til norske birøktere som kan gi mulighet for en biinntekt.)

I gråsonen mellom to krigende parter

I Grå bier møter vi altså Sergeitsj, en uføretrygdet gruveinspektør, nå birøkter. For noen år siden, den gangen landsbyen Lille Starhorodivka i Donetsk i Øst-Ukraina, der Sergeitsj bor, var fylt av liv og folk, hendte det at en diger guvernør fra Donbas betalte ham rundhåndet for å få sove på bikubene hans noen timer. Som tegn på sin takknemlighet ga guvernøren ham sågar et par lekre sko av strutseskinn. Men dette var før krigen, før landsbyens innbyggere flyktet. Før Maidan-opprøret i 2014, og før ukrainerne og de russiskstøttede separatistene begynte å skyte på hverandre fra hver sin side av landsbyen hans, som ulykkeligvis havnet i gråsonen mellom de to krigende partene. Nå er Sergeitsj og den gamle uvennen hans fra skoledagene, Pasjka, de eneste som er igjen i landsbyen. Sergeitsj bor i Lenin-gaten, der også den nedbrente kirken ligger. Strømmen har vært borte i tre år. Og med den forsvant TV og alt strømførende. Takk Gud, eller hvem det måtte være, for kullet og for hjemmebrenten – og for biene som lager honning til honningbrennevinet hans og voks til bivokslysene. Kona Vitalina tok med seg datteren deres og forsvant lenge før krigen. Hun ville skilles. Sergeitsj savner dem. Brennevinet gir bakrus, men også noen timers takknemlig glemsel. Krigen gjør landsbyen grå, og dagene like som kråker.

Andrej Kurkov:
Grå bier

roman
Cappelen Damm
336 sider
Oversatt av Dina Roll-Hansen

Nå, i februar 2017, ser Sergeitsj en død soldat som ligger på det frosne jordet rett ved huset hans. Soldaten har ligget der en stund. Det er minus 12. I garasjen står Ladaen, og i uthuset står de seks bikubene. Sergeitsj venter inderlig på vår og varme. På at biene hans igjen kan våge seg ut for å hente årets første pollen. Inne i bikubene er det fred og samarbeid som gjelder. Biene trenger ikke kull, de holder varmen sammen gjennom vinteren. Sergeitsj beundrer biene sine, slik han beundrer resten av naturen rundt seg: ”Naturens visdom var noe som kunne trollbinde Sergeitsj. Over alt der Sergeitsj fikk øye på den og kunne forstå den, sammenlignet han den med menneskenes liv. Og menneskene kom alltid dårligst ut.” I skyttergravene ligger livredde soldater. I bi-samfunnene hersker kollektiv drift med felles mål.

Skuddredde bier

Våren kommer, og med den også Sergeitsjs frykt for at biene skal bli skremt av drønnene fra artilleribråket. Bier kan nemlig ikke omstille seg fra fred til krig, slik menneskene kan. Han laster derfor kubene opp på tilhengeren, forlater Pasjka og landsbyen, og kjører til tryggere områder. Biene hans er blitt flyktningbier. Snikskytterne er riktignok færre der han kommer, men krigens spor sitter i menneskene også i de fredeligere delene av landet. Splittelse, mistenksomhet og kamuflasjekledde fyrer med maskingeværer ved kontrollpostene. Og straks han krysser grensen over til russisk-okkuperte Krym, blir grensevaktene mer aggressive og tverre. Det ukrainske passet hans begynner å bli tynnslitt, og han skjønner snart at heller ikke livet på den vakre halvøya er uten farer. Biene hans summer riktignok lystigere og gladere her ved foten av fjellet utenfor landsbyen Albat, men Sergeitsj ser hva krigen gjør med menneskene han møter. Ikke minst for de muslimske tatarene på Krym er russerne nådeløse. Men mennesker er likevel mennesker nærmest, og Sergeitsj opplever også hjelpsomhet og omsorg der han ferdes, og sannelig dukker det ikke opp en kjærlighetslengtende butikkdame også. Og litt elskov har, så vidt jeg vet, ingen hatt vondt av.

Siste stikk

Andrej Kurkovs innholdsrike prosa, oversatt av Dina Roll-Hansen, flyter klar og fin gjennom birøkterens blikk, gjennom hans tanker, følelser, opplevelser og handlinger. Sergeitsj føler ikke frykt for sitt eget liv, men biene må for enhver pris reddes unna krigen. Der står saken. Det ligger nesten en uskyld over det hele, tross krigen. En harmløshet i alt birøkteren foretar seg. Ikke at Sergeitsj er naiv, men han snor seg gjennom landskapet og krigen med en besnærende åpenhet. Godt hjulpet av sterk drikke. Tanken streifer faktisk av og til den finske forfatteren Arto Paasilinna og hans burleske brennevinshumor.

Grå bier er en svært leseverdig krigsroman flust med varme og menneskelighet. Og med en sår humor som bærer det hele – gjennom krigslandskapet og helt inn i Sergeitsj drømmer om den gangen landsbyen hans var en lykkelig landsby uten en død soldat på et frossent jorde. Jeg håper inderlig at birøkteren tar siste stikk. Noe kan tyde på det.

Grå bier utkom i Ukraina i 2018, og siden den gang har krigen gått over sine bredder. Dagens rapporter derfra er redselsfulle. Jeg har ikke lest noen av Andrej Kurkovs tidligere romaner, men jeg har fulgt hans ukentlige essays i DAG OG TID om å leve et dagligliv i krig, og med dem i bakhodet får denne romanen en aktuell etterklang.

(Et tips til: Jeg har ikke forsøkt det selv, men brennesle i honning skal, ifølge den kjærlighetsglade butikkdamen, hjelpe godt mot seig bakrus.)

MIA BULL-GUNDERSEN