Noveller som trer frem når du leser nøye, men det er litt mange flygende varsler i samlingen.
Du er i et rom. Alt er hvitt. Veggene, stolene og det store bordet. En voksen kvinne kommer inn i det hvite. Hun har en mappe under armen. I mappen er det fjorten fargefotografier, omtrent like store. Hun legger dem ut over bordet i en viss rekkefølge og forlater rommet. Du ser på fotografiene. Noen er skarpe, fulle av detaljer. Andre er duse, antydende. Du ser en katt i fraktebur, en hytte, en mann som klatrer opp i et jakttårn, en gate i Los Angeles, en teltleir ved en strand.
Kort sagt, det er ikke noe her du ikke har sett før, men du er lukket inne i rommet, skal være der noen timer, og du begynner å se nøyere etter, se på
Dorthe Nors:
Kart over Canada
Gyldendal
128 sider
Oversatt av Hilde Stubhaug
bildene fra siden, ovenfra, holde dem mot vinduet og la ettersommerlyset treffe dem slik at konturene trenger gjennom som figurer og omriss.
Kvinnen kommer ikke tilbake. Hun har lagt 14 fotografier på bordet, og de gir mer mening jo lenger du ser på dem. Til slutt småprater du med dem, dikter inn ting man ikke ser ved første øyekast, finner innbyrdes sammenhenger og slik er Dorthe Nors’ fjorten noveller i Kart over Canada.
Assosiasjon: Helle Helle
Cappelen Damm har gitt ut glimrende Kantslag og Speil speil blink samt den blodfattige kortromanen Minna mangler et øvingslokale de siste årene. Nå har Gyldendal hentet den høyt prisede og bookerkortlistede novelleforfatteren. Det er god vare de starter med.
Nors ligger nokså tett opp til Helle Helles skrivestil. Heller ikke hun gir for mye av dørene, det kreves en viss deltagelse, innlevelse og meddiktning. Alt står ikke på linjene hos denne forfatteren, for å si det med hvilken som helst norsklærer fra min tid i ungdomsskolen.
Naja Marie Aidt, Jonas Eika, Vita Andersen og Tove Ditlevsen er andre danske novellister jeg setter høyt, men de bygger andre rom i kunsten sin, det er mer å holde i og lene seg på.
En assosiasjon hjemover må være Tarjei Vesaas-novellene og helt konkret tenker jeg på Johan Harstads debut Ambulanse når denne boka ender i novellen Wild Swims, en gripende, hikstende fortelling, et minne der sirenene tuter gjennom hele åpningen og siden i ørene på henne som forteller og hun skal åpne noe for oss som først blir helt tydelig i siste setning. Og slik er hennes liv blitt.
Mennesker under styring og avvikling
Det finnes langt mer livsdefinerende hendelser enn døden og Dorthe Nors pirker i menneskene på deres mest sårbare, viser frem ting de helst ikke vil skal synes, ting de kanskje ikke engang er klar over selv.
I en av de beste novellene, Langs små asfalterte stier, møter vi en kvinne som har tatt over regien i en døende kreftpasients liv. Det samme gjelder hovedpersonen i I et jakttårn. Noen andre har tatt regien. Mannen i BMW, han som kanskje er meldt savnet, i alle fall håper han at han er meldt savnet, har skadet foten sin i en skog 127 kilometer hjemmefra. Det er langt nok til at han endelig får fortalt sin historie om å være fratatt råderett.
For mange fuglevarsler
Fugler i litteraturen er ofte illvarsler eller mindre varsler, påminnelser om noe. Så også hos Nors. Fuglemotivet blir vel påtrengende i flere av novellene, men vi overlever det. Hun har originalitet og andre krefter som dominerer andre noveller.
Nors er elegant. Ikke kjølig, men stilfull, taktfull. Hun er en god vert for Kart over Canada. Hun viser oss bildene og tekstene sine og forlater rommet med et lurt smil.
VIDAR KVALSHAUG
