Litt for alminnelig, litt for lite

Victoria Bø går ikke dypt nok inn i materien sin, som er den omtumlede motstandsmannen og kunstneren Eilif Abelsen.

Den første tiden etter smellet har en egen stillhet og inviterer til reorientering. Mennesket har fått en ny virkelighet og alle brikkene i et samfunns fine samspill har nye posisjoner. Invasjonen av Norge vårdagene 1940 kan sies å ha vært delvis ventet og varslet, men for mange kom den som en overraskelse og ble et slik smell, et startskudd for en ny tid, en annen tid, en betydelig forrykkelse og en utvidelse av usikkerhetssonene. Av disse følelsene er det skapt mye dirrende litteratur og Victoria Bø går inn tidlig i krigen.

Hverdagsnazister i Valdres


Victoria Bø:
Jeg vet meg et land

Skjønnlitteratur
Vigmostad & Bjørke

Vi vet en hel del om den, om symbolene som blendinsgardiner og matrasjoner, om bekvemmelighetsnazister i posisjoner man minst ventet det, mennesker i fremtredende posisjoner som gikk inn i NS for å beholde jobbene sine. Dette er en fortelling som starter i 1941 når den første røyken har lagt seg og en ny begynner å stige. Eilif Abelsen, studenten og musikeren som blir bedt om å spille i fornemme oslohjem, blir samtidig tilbudt en organiststilling et sted i Valdres. Uten å reflektere altfor mye om hvorfor, reiser han til krigens andre steg: Hverdagskrigen, slik den forløper i en bygd og der man har alminnelig omgang med alle på vei til og fra gjøremål, også tyske soldater. Med på reisen får han også en bunke brev.

For å bruke krigsmetaforen, reiser Eilif Abelsen med en potensielt tikkende bombe, men gir ikke dette oppdraget særlig tankevirksomhet, annet enn at vi får vite om brevenes eksistens, hans mer eller mindre gode gjemmesteder og at han skal bli kontaktet i Valdres. Hvem rundt ham er nazister, hvem er gode nordmenn? Og når skriver Astri neste brev til ham? Astri er den tidligere pianoeleven han har visse følelser for, hun blir et substitutt for savnet av egen familie.

Bundet av konvensjoner

Victoria Bø tegner opp nokså tradisjonelle fiendebilder i Jeg vet meg et land. Alt ligger til rette for at Eilif Abelsen skal bli en spennende romanfigur innenfor kjente rammer med utfordringer ettertiden har fått beskrevet i både mer dramatiske og mer intense skildringer enn her. Forfatteren virker ikke å ville helt inn i sin Abelsen. Det er som hun er bundet av konvensjoner eller noens biografi, selv om etterordet avviser det. Eilif Abelsen forblir forsiktig, stolpete og forknytt og er ingen driver av handlingen i romanen, ei heller av seg selv. Han er som rypene i fjellet der han går på ski og skaren brister: Han tar farge etter alt rundt seg. Mens han går der på fjellet etter å ha mottatt en vanskelig beskjed og skaren brister under ham, faller forfatteren for fristelsen til å la ham oppsummere: «Tankene mine er flokete elendighet». Såpass forstår leseren. Slike ting bør plukkes bort. Scenen var fin og mettet som det var.

Tydelighetens tyranni

En overtydelighet farger også språket i romanen som blir svært konkret og noen ganger er det valgt former som gjør dette til en utidsmessig roman. I en telefonsamtale til Oslo, spør Eilif Abelsen sin mor: «Har du vært på flasken?», spurte jeg. «Så tidlig på dagen?».

Abelsen er en gammel sjel, noe som kunne vært enda bedre befestet i musikken, de store komponistene, salmene og kirkemusikken, men han forblir sjablongmessig opptatt av de små gjøremål og ikke de lengste tankene som kunne piffet ham opp som romanfigur. Eilif Abelsens kvaler og redsler står ikke tilbake for noen andre unge menneskers i verdenslitteraturen. Romanen er skissert, den har en oppløsning og løsning. Et par spørsmål løses. Tråder nøstes, men alt dette er forfatterdrevet, en forfatter som får det mer travelt mot slutten og metter med handling på handling.

Desperasjon savnet

Alt går langsomt. Om hensikten er å skildre krigens monotoni, må en roman ha en mer kompleks hovedrolleinehaver å spille dette ut mot. Jeg savner rastløsheten, det voldsomme, de farlige tankene – i det hele tatt mye av det som gjør Abelsen verd en roman på mange hundre sider. Noe av det vesle som skjer og truer Abelsen, skjer utenfor ham. Faren døde ved inngangen til krigen og moren i Oslo har brukt det første året godt – eller på verst tenkelige måte, ifølge Abelsen og hans bror: Hun gifter seg med SS-offiseren Heinrich.  Og så er denne problemstuillingen «løst» også, selv om Abelsens fornektelse og skam har bygget opp til dette.

Victoria Bø har med sin sjuende bok, femte roman, levert et litt for alminnelig arbeide.

VIDAR KVALSHAUG

 

Foto: John Gjertsen/Vigmostad Bjørke

 

-- annonse --