Etter elleve år er det slutt for Reine Ord. – Kunne vart lenger om forlagene støttet oss, sier festivalsjef Wiggo Andersen.
– Etter 11 år som verdens vakreste litteraturfestival så er det slutt. De få pengene som er igjen klarer vi ikke lage en morsom festival på, forteller Wiggo Andersen.
Han og kona Kristin har siden 2009 drevet Reine Ord i Lofoten, festivalen som er blitt betegnet som «Verdens vakreste litteraturfestvial» og «Forfatternes favorittfestival».
– Vi skulle egentlig lagt ned i 2018. Vi klarte det ikke da, og det var noen penger igjen, så vi fikk til en morsom seanse i fjor, sier Andersen.
Eventyret i Reine startet helt tilfeldig i 1995, da de kjøpte et hus her. De siste tjue årene har ekteparet delt året mellom Lofoten, Cape Town og Fredrikstad – hvor de også driver Ord i Grenseland.
– Nå har vi solgt huset i Lofoten, som dessverre ble brukt for lite. Da var det også naturlig for oss å legge ned festivalen.
– Nesten som en speiderleir
– Vi har prøvd å finne lokale folk som kunne tenke seg å overta. Men det handler jo også om at festivalen er veldig bundet til mitt og Kristins opplegg.
For Reine Ord har hatt et veldig særegent opplegg. Her må alle bidra, og forfatterne står i døra og tar i mot billetter, eller introduserer hverandre på scenen. Det var dette konseptet som gjorde festivalen spesiell, mener Andersen.
– Det var til oss forfatterne ville. De syns det var så morsomt, nesten som en speiderleir. Og vi satte betingelsene på at forfatterne som deltok måtte være hos oss i minst to dager, så de fikk kjent på den spesielle følelsen denne festivalen ga.
Det er dessverre ingen som har ønsket å overta driften av Reine Ord, men de pengene som er igjen putter Andersen tilbake i lokalsamfunnet.
– Det er noen kroner igjen, og de skal gå til biblioteket og skolen på Moskenes. Kommunene her oppe sliter med råd til å drifte bibliotekene, derfor vil vi gi pengene til skolen og biblioteket, som kan kjøpe inn god litteratur til ungdommen på stedet.
Brukte mer i baren, enn i støtte
– Det er vemodig, men vi har hatt elleve fantastiske festivaler, sier Andersen.
I en melding som står på festivalens nettsider skriver de at de allerede var på overtid.
– Vi hadde som mål at vi skulle gi oss ved tiårsjubileet, og når man ikke bor på stedet hele året, men tar med prosjektet nordover, da blir det litt slitsomt.
Dessuten handlet det om økonomien, forteller Andersen.
– En ting er å arrangere litteraturfestival i Spikersuppa, en annen ting er å ta forfatterne med til Lofoten i tre netter, og betale for kost, losji og faste honorarer. Det var ikke mulig. Vi har brukt mye penger av egen lomme, og jeg vil rette en kjempekritikk til forlagene som ikke ser verdien av at forfatterne kommer til denne eksotiske festivalen og stedet.
– Hadde dere fortsatt hvis forlagene var mer med?
– Støtten fra fylket og kulturrådet var avgjørende for driften vår. Og ja, festivalen hadde vart lenger hvis forlagene støttet. Jeg tror jeg har med meg samtlige norske litteraturfestivaler på å mene, at forlagene kun støtter de store arrangementene, mens de originale festivalene blir neglisjert, sier Andersen, og legger til:
– Det er en kilde til stor frustrasjon, når du har holdt på 10 år, hentet inn Nordens og Europas fremste forfattere, og forlagene ikke ser verdien i å støtte mer enn 1000 kr. Det er fornærmende, og det takket vi nei til. Forlagene brukte jo mer penger i baren her oppe, enn hva de kunne tilby oss i støtte.
Hovedsponsor: Midnattsola
– Men vi skal ikke skylde på forlagene alene, selv om det er tungt at de ikke har satt pris på jobben man har gjort i elleve år. Og vi hadde jo en annen hovedsponsor, midnattsola, sier Andersen med et smil.
– Vi fikk ikke mye penger av den, men vi fikk opplevelser. Når Andre Brink fra Sør-Afrika og Claudio Magris ikke sov på flere dager, fordi de ikke fikk seg til å legge seg, får du en helt spesiell opplevelse. Det får du hverken i Lillehammer eller Oslo.
– Hva husker du aller best?
– Det er ikke lett å si, for hvert år har sine øyeblikk. Men jeg kommer til å huske de sosiale stundene med forfatterne, å se Reine Kultursenter fylt til randen og det å være en del av den forsamlingen. Det har også vært spesielt for oss at det ikke var noen forfattere som ikke ville komme til oss.
Nå som det hele er over tar de med seg lovordene de har høstet i årenes løp, som «Forfatternes favorittfestival» og «Verdens vakreste litteraturfestival».
– Det er jo ingen som har gjort oss rangen stridig. Når du står på Reine ser utover Reinefjorden, hvor fjellene stuper rett ned i havet. Det er et veldig spesielt sted.
