Kvinne i polarnatten

– Hvor er ditt hjemmekontor?

– Mitt hjemmekontor er i stua mi i leiligheten min her i Longyearbyen. Det er noen ganger vanskelig å konsentrere seg om jobben siden jeg har verdens beste utsikt til vakre Hiorthfjellet.

Men, jeg veksler på med hjemmekontor og å være på arbeidsplassen min. Biblioteket er stengt, og jeg kan fint jobbe derfra også, forteller Elin Anita Olsrud, biblioteksjef på Longyearbyen folkebibliotek.

– Hva jobber du med akkurat nå?

– Akkurat nå leser jeg gjennom manuset til boka Verda mi smeltar av Line Nagell Ylvisåker. Boklanseringen er 6. mai og det er jeg som skal bokbade henne. Om det blir strømming, eller et fysisk arrangement i biblioteket vet vi ikke enda. Ellers har vi startet med tjenesten «boktaxi» i biblioteket. To dager i uken kjører vi hjem til lånere med bøker de har bestilt på epost. Mange velger forundringspakker, og det er en fryd å snuse rundt på hyllene og velge bøker jeg tror vil passe låneren.

– Hva bruker du den innsparte reisetiden til og fra jobb til?

– Dette spørsmålet humrer jeg litt over da det ikke er offentlig kommunikasjon her på Svalbard, og der alle har 5-10 minutter å gå til arbeidsplassen. Selv har jeg hele 10 minutter å gå til jobben, der jeg som sagt er innom stort sett hver dag.

 – Hvilken bok leser du?

– Jeg har alltid tre-fire bøker jeg leser parallelt, alt etter dagsformen. Nå leser jeg Full spredning av Nina Lykke og jeg elsker hennes svarte humor og samfunnskritikk. Den har ligget en stund på nattbordet, men jeg har spart på den for å ha noe spesielt å glede meg til. Jeg har lest alt av Nina Lykke og synes at hun er en av våre beste samtidsforfattere. Jeg har også hatt gleden av å bokbade henne her på Svalbard. Jeg har også nylig begynt på Fordi overlevelse ikke er nok av Emily St. John Mandel. Skummelt med en bok som handler om at sivilisasjonen bryter sammen i kjølvannet av en influensaepedemi og hva som skjer i tiden etterpå. Jeg har en svakhet for dystopier, og den beste jeg har lest er Veien av Cormac McCarthy.

– En varm anbefaling blant bøkene du har lest de siste månedene?

– Da må jeg trekke fram Kvinne i polarnatten av Christiane Ritter. Det var den første «polarboken» jeg leste da jeg flyttet til Longyearbyen for snart syv år siden, og jeg leste den nylig på nytt igjen. I 1934 flyttet Christiane Ritter fra et overklasseliv i Østerrike til Gråhuken, en liten fangshytte nord på Svalbard, for å overvintre sammen med sin mann Hermann Ritter, og fangstmannen Carl Nicolaisen. Det er helt utrolig å lese hvilke forventninger hun har i forkant da mannen har «glemt» å fortelle om hvordan det virkelig er. Blant annet gir han henne en sovepose da hun kommer til hytta, og hun ser forundret på den og sier «Jeg har ingen anelse om hvordan man kommer seg inn i en sovepose». Dette har blitt et velkjent sitat fra boken i etterkant. Tross harde utfordringer blir hun sterkt fascinert av naturen og det enkle livet. I ettertid har hun sagt at det var det beste året i hennes liv. Boken har hun selv skrevet, og den er nydelig illustrert med hennes egne akvareller.

– Godt skrevet: En setning eller avsnitt i en bok, eller diktstrofe, som du setter spesielt stor pris på?

– «Det heiter ikkje: eg – no lenger, heretter heiter det: vi». Første strofe i diktet «Tung tids tale» av Halldis Moren Vesaas. Dette diktet leste jeg under en minnemarkering året etter raset her i Longyearbyen i 2015. Selv om omstendighetene er annerledes, er vi også nå i en krise der det er viktigere enn noensinne at vi står sammen.

– Hvilken bok skulle du selv ønske at du hadde skrevet?

– Narnia-serien av C.S. Lewis. En klassiker, og like fin for både barn og voksne. Med en dybde, og et fantasifullt univers som kan leses og forståes på flere måter. Tenk å gå inn i et klesskap og komme ut i en annen verden. Det er noe mange av oss kan drømme om iblant.

– Hva savner du aller mest i disse corona-tider?

– Jeg savner å få en klem av gode venner. Og så savner jeg min familie som bor så langt unna. Datteren min har bestilt tur hit i pinsen, og jeg håper så inderlig at det vil være mulig for henne å komme hit da.

– Hvem i bok-Norge vil du sende stafettpinnen videre til?

– Jeg vil sende stafettpinnen videre til Benedicte Meyer Kroneberg, en flott forfatter og en hyggelig dame, som jeg har blitt kjent fordi hun har vært i Longyearbyen flere ganger.