Kritikerprisen til Hjorth

Kritikerprisen for beste skjønnlitterære voksenbok: Vigdis Hjorth for Gjentakelsen (Cappelen Damm)

Kategorien for beste skjønnlitterære voksenbok er kanskje den gjeveste av kategoriene. Dette fordi den kåres etter uravstemning blant litteraturseksjonen av Kritikerlagets medlemmer.  De andre Kritikerprisene er juryerte.

Mari Grydeland fra Kritikerlaget presenterte prisvinneren. Hun sa blant annet:

Siden Kritikerprisen for årets beste voksenbok ble delt ut for første gang i 1950, er det bare én annen forfatter som har plukket med seg prisen like mange ganger som årets vinner. Årets beste voksenbok fra 2023 er «Gjentakelsen» av Vigdis Hjorth, og hun vinner med dette prisen for tredje gang (Hjorth har i tillegg fått Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok for «Jørgen + Anne = sant»). Hun har nå mottatt voksenbokprisen like mange ganger som Dag Solstad, og det står uavgjort mellom de to vennene.

Første gang Hjorth vant Kritikerprisen var med romanen «Leve posthornet» i 2012, da det ble sagt at forfatteren var i toppform. Andre gang hun vant, var med romanen «Arv og miljø» i 2016, og da ble det sagt at hennes åndelige helbred som forfatter var jevnt tipp topp.

Med årets prisvinnende roman «Gjentakelsen» kan vi slå fast at Hjorth gjentar seg selv på fantastisk, sjelerystende og knusende vis. I sine litterær-arkeologiske utgravinger er det som om hun jobber med stadig mykere pensel, der hun børster seg nedover og innover i sjelens dyp, og funnene hennes trer tydeligere og tydeligere fram for leseren. Slik berører Hjorth stadig flere lesere i alle aldersgrupper. Hjorth pisker, trøster og omfavner både karakterene sine og leserne.

Vi er mange som ikke så mye tok til tårene, men fikk tårene nærmest kastet på oss under lesingen av «Gjentakelsen». I boken skriver hun: «Det finnes ikke mennesker noe annet sted, bare her, på denne lille planeten, sikkert masse intelligent liv der ute, men ingen mennesker, ikke i noen av alle milliardene galakser, en sjelden og truet art, og så slemme mot hverandre.»

Slik romaner ikke har et en-til-en-forhold til virkeligheten, har romaner selvfølgelig heller  ikke et en-til-en-forhold til lesernes opplevelser. Men den følelsesmessige og allmenne opplevelsen Hjorth gir oss er en-til-en, og det gjør «Gjentakelsen» til en viktig roman for menn og kvinner i alle aldre som har opplevd overgrep og undertrykking.

I tillegg klarer Hjorth med «Gjentakelsen» å forholde seg åpent og drøftende til metarefleksjonene rundt forholdet hennes utgivelser har eller ikke har til virkeligheten, og dette på en kunstnerisk, filosofisk og språklig elegant måte. Gjennom både form og innhold forholder romanen seg aktivt til spørsmål knyttet opp mot sannhet og litterær metode.

Kritikerprisen for beste sakprosabok for voksne: Ketil Slagstad for Det ligger i blodet. Epidemien som forandret Norge (Press)

Jurymedlem Kåre Bulie sa blant annet dette om vinnerboka:

«Det ligger i blodet» kombinerer store spørsmål om liv og helse, bokstavelig talt, med refleksjoner over menneskets mest intime soner. Juryen, Knut Hoem, Elin Kittelsen og undertegnede, Kåre Bulie, har kåret Slagstads bok om aids-epidemien og hvordan den påvirket og endret Norge, til årets vinner av Kritikerprisen for sakprosa.

Spørsmål om helse har faktisk preget flere av de senere årenes vinnere av prisen, om enn på en annen og mer personlig måte enn i Slagstads bok. Han kaller epidemien et historisk sår – som fremdeles verker. Det gjelder ganske visst for mange enkeltmennesker, men også for et større samfunn. Slagstad viser hvordan Norges møte med aids førte til varige, positive endringer i forholdet mellom involverte parter og eksperter og myndigheter, men etterlater samtidig ingen tvil om lidelsene det førte til for dem som ble hiv-smittet. At forfatteren har kombinert arbeid i arkivene med intervjuer med dem som, hver på sitt vis, ble rammet, understreker det på alle måter utpreget menneskelige ved boken hans. Trolig gir våre nylige erfaringer med korona lesingen av Slagstads verk nok en dimensjon.

«Det ligger i blodet» hører hjemme i en medisin- og seksualitetshistorisk boktradisjon. Ikke minst fordi de homofile som gruppe viste seg å bli særlig hardt rammet av aids, skriver den seg imidlertid også inn i en tradisjon for bøker om minoriteter. Utgivelsen er dessuten, som forfatteren selv bemerker, en bok om «blødere, rusavhengige, lesbiske, sykepleiere, lærmenn, heterofile og kvinner». Denne mangfoldige verdenen av leger og pasienter, foreldre og kjærester, byråkrater og aktivister, nærmer Slagstad seg med respekt, forståelse og en historisk nysgjerrighet som smitter. Han løfter frem aids som det formende fenomenet diagnosen ble, også i en bredere kulturhistorie, og gjør at leseren betrakter de norske tiårene frem mot årtusenskiftet med litt andre briller. «Det ligger i blodet» er dessuten en bok med særlig effekt i en samtid som har skjerpet blikket for den typen sårbar- og utsatthet teksten belyser.

Slagstads prosa kombinerer akademisk grundighet med en betydelig evne til å fortelle levende og engasjerende. At han er både lege og historiker, har åpenbart båret frukter. I de dagene jeg bar rundt på boken, benyttet jeg enhver anledning til å fortsette å lese. Vinneren er uvanlig også fordi han er den første debutanten som mottar denne prisen. Måtte den stimulere til mange flere utgivelser av samme kvalitet og historiske verdi!

Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok: Anja Dahle Øverbye for Tarjei, 13 år (Samlaget)

Ingvild Bræin presenterte vinneren. Hun starte med å takke de andre jurymedlemmene Kristine Isaksen og Egon Låstad for et fint og fruktbart jurysamarbeid.

Anja Dahle Øverbyes oppvekstskildring om skilsmissetenåringen Tarjei er en triumf av en tegneserie – rå og naken i uttrykket, med evnen til å vekke dyp empati hos leseren. Fortellingen viser hvilken avgrunn som kan oppstå mellom foreldre og barn når voksne blir for selvopptatte.

Tarjei og lillebroren må pendle mellom to hjem, og trettenåringen kommer ikke overens med stefaren Leif. Dette hovedsporet i handlingen dveler Øverbye ved i en slik grad at leseren kjenner Tarjeis smerte og sinne på kroppen. En gymbag som stadig glemmes, i transporten mellom to hjem, blir et symbol for vekten som blir lagt på Tarjeis skuldre: Han har IKKE valgt stefar Leif, og det ser ikke ut til at Leif i noen overbevisende grad velger Tarjei heller. Mor er for oppslukt av Leif til å se sin sønns behov.

Under et bursdagsselskap for Leif insisterer mor på at det går bra på skolen for Tarjei, selv om han akkurat har svart at det går dårlig. Det ser ut til at ingen vil høre hva han egentlig sier. Tarjei blir frustrert, løper på rommet sitt, der han blir liggende i senga og gråte. Når mor kommer for å trøste, sier hun at han lager dårlig stemning med de sure minene sine.

Redningen blir vennene, som han møter i trehytta i skogen og går på epleslang med. De forstår ham, og omslutter ham med oppriktig vennskap.

«Tarjei, 13 år» er en ekspressiv fortelling om bånd og avgrunner, med et rikt figurgalleri. Karakterene reagerer forskjellig på de samme hendelsene, og selv om sympatien definitivt ligger hos Tarjei, lar det seg også gjøre å sette seg inn i de andres situasjon. Bilderutene er tett på handlingen og inngir ofte en klaustrofobisk stemning, noe som understreker Tarjeis følelse av å være sperret inne i en barndom han ikke kan gjøre noe med. Ute i det fri er omgivelsene derimot storslåtte og ekspresjonistiske.

Øverbye treffer en estetisk nerve med illustrasjonene sine. Repertoaret er stort, med en karakteristisk strek som veksler mellom enkel og detaljert, idyllisk og konfronterende. Den tidkrevende blandingsteknikken med blekk, vannfarger og kull viser stor omsorg for manuset.

Anja Dahle Øverbye har siden debuten med «Hundedagar» i 2015 hele tiden vist en udiskutabel personlighet i uttrykket, men har underveis også utviklet stilen og motet. Den oppriktige tonen og teinten i både fortelling og illustrasjoner, kombinert med sterk kunstnerisk og håndverksmessig faglighet, gjør «Tarjei, 13 år» til en bok fra 2023 det er umulig å forbigå. Ja, for denne juryen var det altså ingen som gikk forbi.

Kritikerprisen for beste oversettelse: Marit Bjerkeng for Rytterarmeen av Isaak Babel (Oktober)

Juryen har bestått av Anne Cathrine Straume, Frode Johansen Riopelle og Kari Løvaas. Sistnevnte førte ordet og sa blant annet:

Det er med språk og oversettelser som med valutaer og vekslingskurser, alt beror på kontrakter – og på tro. Men, diktere og oversettere gjør seg troverdige på helt andre måter enn pengene gjør – deres troverdighet er nedfelt i erfaringsbasert kunnskap og praksis. Juryens enstemmige beslutning om å gi Kritikerprisen 2023 til Marit Bjerkeng og hennes oversettelse av Isaak Babels Rytterarmeen, vitner om vår tillit til en oversetter som bruker alt hun har av så vel leksikalsk kunnskap som poetisk sensibilitet i sin forpliktelse på å skrive fram for oss den virkeligheten originalens forfatter har skrevet fram for henne.

Marit Bjerkeng har gitt Babels stilistisk variasjonsrike prosa kjøtt og blod og pust på et oppdatert norsk: På kjøkkenet til en jesuittprest som har rømt, serverer eksempelvis husholdersken ravfargede formkaker som ikke ganske enkelt «lukter krusifiks», nei, de «dufter av korsfestelse» og røper, med bokstavrimets akkumulerende kraft, «Vatikanets velluktende vrede». Den bortløpne prestens hjelpeprest, som blir skutt «sånn i forbifarten», skal fortelleren senere gjenkjenne i ikonmaleren Apoleks framstilling av Johannes døperens hode på et fat; og husholdersken gjenkjenner han i det «kjøttfulle ansiktet til Gudsmoderen» som henger over den bortløpnes seng. Kanskje ville Babel at det var ham selv vi skulle gjenkjenne i portrettet av Apolek, som gjør vanlige folk til helgener? De mest burleske tablåer og de mest ublu skildringer av meningsløs vold og dreping er hos Babel utført med en ikonmalers omsorg. Og gjennom Bjerkengs oversettelse skinner dette ømme lyset som røper en ukuelig kjærlighet til livet – til de skrøpelige kroppenes liv, menneskers som dyrs.

Live Lundh: Årets litteraturkritiker 2024 for sin innsats som kritiker i blant annet Morgenbladet.

Juryen som kåret Årets litteraturkritiker 2024 har bestått av Hilde Katrine Eriksen, Astrid Fosvold, Ole Jacob Hoel, Elisabeth Frøysland Pedersen og Sindre Hovdenakk. Sistnevnte presenterte vinneren og sa blant annet:

Årets prisvinner er nok mest kjent for sitt virke som litteraturkritiker i Morgenbladet. Her har hun fått plass til å utvikle sin egen stil. En resonnerende, åpen og drøftende form for kritikk, der hun altså ofte bruker det personlige jeg-et aktivt.

I klassisk kritikertradisjon har hun utvidet repertoaret sitt i Morgenbladet til å omfatte teateranmeldelser. Teater er den kunstformen som tradisjonelt står litteraturen nærmest, og en slik veksling mellom kunstuttrykkene er uten tvil fruktbar for en kritiker som er i stadig utvikling. Interessen for scenekunst har Årets litteraturkritiker også fått utløp for gjennom sineanmeldelser i Periskop, nettstedet for kritikk av kunst for barn og unge.

En periode var prisvinneren dessuten medredaktør i litteraturtidsskriftet BLA. Da benyttet hun anledningen til å komme med følgende programerklæring: «Vi trenger mindre plikt, mindre avmålthet og frykt, mindre unnvikelse og mindre kjedsomhet. Litteratursamtalen i Norge virker ganske pliktorientert på meg. Har noen først innført begrepet «virkelighetslitteratur» eller «barselbølge» så later alle til å føle seg bundet – ikke bare til å diskutere det i ti år framover – men til å gjenta ting som har blitt påpekt mange ganger. Dette i stedet for å snakke om alt de selv synes er spennende i en bok.»

Ingen kan beskylde prisvinneren for å være pliktorientert i lesingen sin. Hun har både et tydelig litteratursyn, og en klar hensikt med det hun skriver.

Prisvinneren gyver løs på så vel kompliserte verk som tilsynelatende klisjéromaner. Alle leses og undersøkes med det samme kritiske blikket, enten forfatteren heter Jon Fosse eller Sophie Elise Isachsen. Hun observerer og søker etter forfatterens prosjekt og prosjektets svakheter og styrker, og hun stiller krav til verket og forfatteren. Hun er allsidig, kunnskapsrik og produktiv. Hun er trygg og sikker i språkbruk og uttrykksmåte. Hun har en egen stemme, og hun bruker den godt.