– Kriser viser hva som bor i oss

Nå har den 4 600 kilometer lange reisen blitt til boka Med Harley til Honningsvåg. Vi tok en prat med forfatteren, Mikal Olsen Lerøen.

 – Hvorfor skrev du denne boken?

– Som journalist ble jeg veldig giret da Norge stengte ned. Kriser og ekstremsituasjoner er veldig spennende, fordi de viser oss hva som bor i oss mennesker når det røyner på. Jeg visste at jeg ønsket å fortelle Norges historie da Covid-19-pandemien rammet oss, og jeg ønsket å gjøre det i øyehøyde med folk, ikke slik pandemien ble beskrevet fra pressekonferansene fra regjeringskvartalet og i ekspertintervjuer fra hovedstaden.

 – Hvordan var det å reise rundt i eget land i en tid der de fleste holdt seg hjemme? 

– Å kjøre motorsykkel gjennom Norge var egentlig den ultimate isolasjonen. Du sitter trygt inne i en hjelm, med en beskyttelsesdrakt i skinn, og med støvler og hansker som skal beskytte deg mot den brutale verdenen utenfor. Dessuten brøler Harleyen som en sint okse, slik at de andre på vegen legger merke til deg, så jeg følte meg ett hundre prosent trygg.

– Men også ensom. Slik at hver gang jeg kom til et tettsted, en bensinstasjon eller en fergekai var jeg kald, sliten og så sulteforet på kontakt med andre mennesker at jeg sugde til meg folks opplevelser og fortellinger som om de var næring.

– Men det er klart at jeg skulle banke på folks dører på et tidspunkt der vi alle var redde for fremmede og det førte til en del spennende situasjoner.

 – Hva gjorde mest inntrykk på deg under denne reisen? 

– Da Svolvær måtte begrave fire barn som døde i den forferdelige hyttebrannen i Risøyhamn i Andøy kommune, i begynnelsen av 2021 var det nasjonale regelverket slik at kun 50 personer kunne delta i begravelse. På tross av at Lofoten for alle praktiske formål var smittefri på denne tiden. Resultatet var at ingen av klassekameratene til barna fikk komme i kirken. Dette var et helt grotesk eksempel på at reglene ikke var tilpasset situasjonen i Norge. For mange ble derfor innskrenkningene meningsløse.

– Mange nordmenn ble mye mer rammet av de nasjonale nedstengningene enn av viruset. Mange flere mistet skolegang, nærområdene sine og det økonomiske grunnlaget sitt, enn de ble rammet av selve pandemien. Jeg følte jo mer jeg reiste rundt i Norge at mange av de nasjonale tiltakene var tilpasset de mest smittede områdene rundt Oslo, selv om de ble gjeldene for hele landet.

– Jeg er sikker på at Bent Høie hadde differensiert reglene slik at de var tilpasset hele Norge om han skulle ha ledet en pandemi til.

 – Hva lærte du om Norge som overrasket deg / du ikke visste fra før? 

– Det desidert viktigste jeg lærte av å kjøre med Harley fra Kristiansand til Honningsvåg er at nordmenn er vant til å klare seg selv. De sitter ikke på hendene sine og venter på at myndighetene skal redde dem. Mange av de jeg snakket med fortalte at støttepakkene som kom var tilpasset de store konsernene og ikke familiebedrifter.

– Dessuten møtte jeg strålende unge folk som brukte pandemi-tiden til å skape seg sine egne arbeidsplasser, som fantastiske Camilla på 24 år som skapte en sjømatrestaurant i Honningsvåg og sloss mot nedstengning etter nedstengning, mens kommunen var helt fri for virus. Hun ble rammet av nedstengningen ikke av Covid.

 – Kan du nevne tre andre sakprosabøker som du vil anbefale?

– En bok som inspirerte meg i arbeidet med Med Harley til Honningsvåg er Heim: ei vandrehistorie av Hallgeir Opedal. Dette fordi boken er svært nær forfatteren og hans virkelighet og likevel derfor allmenn. Dessuten er den veldig varm og morsom.

 – Jakten på Thunder av Eskil Engdal og Kjetil Sæter er en moderne, spionaktig thriller om jakten et «norsk» skip som var dypt involvert i en mafiaverden av organisert og ulovlig tømming av fisken på verdenshavene. Arbeidet med boken må ha vært utmattende, overveldende og svært tidkrevende. Boken er et must.

– Jeg vil også anbefale Halvor Folgerøs bok Vestlandsvegar – historier om farlege og spektakulære vegstrekk, om noe av det tilsynelatende mest særnorske vi har. De drøye og til dels farlige vegene som tilhører vår nære fortid, men som likevel er vanskelig å forstå at vi har fått lov å kjøre på.