En av forlags-Norges siste frie fugler runder ti år – eller var det tolv?
I år kan Pelikanen markere tiårsjubileum for forlagsvirksomheten i Stavanger. Rett nok ble selskapet etablert allerede i 2010, og den første boka, «Bagdad Indigo» utkom året etter. Men det var da initiativtakerne Karl Ove Knausgård, Yngve Knausgård og Asbjørn Jensen måtte bestemme seg for om Pelikanen skulle bli et forlag «på ekte», eller om det bare var for å gi ut den ene boka.
Slitsomt liv som liten
De bestemte seg for det første, og daværende sjef for Kapittelfestivalen, Eirik Bø, ble kontaktet. I år kan de feire tiårsjubileum for sin første bokhøst, og da er det jo på sin plass å sveipe innom nevnte Bø.
– Er forlaget blitt noenlunde hva dere tenkte da dere startet opp for ti år siden?
– Både og, tenker jeg. Vi har klart å realisere det viktigste målet, som rett og slett var å finne fram til god litteratur som ikke ville finne norske lesere uten oss. Når vi nå ti år seinere ser over den katalogen vi har skapt, boklista vår, så synes jeg vi har grunn til å være stolte. Med forfattere som Bergsveinn Birgisson, Claire-Louise Bennet, Judith Hermann, Christian Kracht, Emmanuel Carrère, Peter Handke, Ocean Vuong, for å nevne noen av de oversatte, er det en liste som står seg og som vi er veldig stolte av. Det som kanskje ikke har slått til er at vi ikke har vokst i takt med lista. Vi er fremdeles bare én ansatt, og det går litt ut over muligheten til å utvikle en like stor norsk liste og til å jobbe mer med salg og markedsføring. Det er litt slitsomt å være et såpass lite forlag, og vi hadde nok sett for oss at det skulle være mulig å bli større, sier Eirik Bø.
Forhindret fra å delta
Men foreløpig er altså Pelikanen et stort enmannsforlag, i et norsk forlagslandskap som har endret seg voldsomt de siste par tiårene, med en betydelig grad av konsolidering, senest med Forente Forlag-konstruksjonen.
– Det er ikke mange uavhengige forlag igjen, av en viss størrelse?
– Det blir stadig vanskeligere å være uavhengig, og selv om de siste bevegelsene har blitt begrunnet med utviklingen av nye formater på lyd, så er jo dette en utvikling som har gått i den retningen helt uavhengig av akkurat det formatet. Noe av problemet slik jeg ser det er at maktkonsentrasjon og «konsernifisering» på begge sider av bordet, altså både i bokhandlerleddet og på forlagssiden, samt den evige klagemuren som kalles vertikal integrering, skaper en økonomi og en praksis i bransjen der de små aktørene på mange måter er forhindret fra å delta. Jeg mener vel at mye av utviklingen skyldes såkalt spissing i salgsleddet, altså kommersialiseringen av bokhandelen, og forlagene har fulgt lydig etter. Det kreves etter hvert et ganske stort apparat for å holde seg flytende, og det er det som innhenter mange mindre og uavhengige aktører.
Redaktør-avhengige lister
Ser vi på forleggeriet har vannfuglen der vest holdt et imponerende nivå, når man ser på den litterære kvaliteten.
– Innenfor oversatt litteratur har dere lagt det geografiske tyngdepunktet annetsteds enn mange andre norske forlag – eksempelvis mer på de tyskspråklige?
– Tja, det er jo egentlig et bilde som lyver litt. Det ser kanskje sånn ut fordi navn som Hermann, Kracht og Handke er så tydelige, men vi gir jo ut like mye, ja egentlig mer, fra USA og England eller Norden. James Wood, Ben Marcus, Katie Kitamura, Maggie Nelson, Rebecca Solnit, Isabella Hammad, Denis Johnsen, fra engelsk for eksempel, og Zennström, Pilgaard, Madame Nielsen, Martin Holmén, Carl-Henning Wijkmark for å nevne noen skandinaver, sier Bø, og legger til: – Når det er sagt så kan det synes som om norske forlag har mistet litt evnen til å se utover de språkene alle uansett kan lese på orginalspråket, som jo er litt idiotisk. Dette er vel også noe som er veldig avhengig av den enkelte redaktør, og man kan lett se hvem som har vært på jobb, for å si det sånn. Redaktører som Janneken Øverland i Gyldendal, og Asbjørn Øverås i Aschehoug hadde jo veldig tydelige lister, og Asbjørns oversikt over den franskspråklige litteraturen var jo tydelig i Aschehoug-katalogen, men når de nå begge er pensjonerte, blir de da erstattet av redaktører som kan holde dette nivået utenfor det engelskspråklige? Det får vi håpe, for vi trenger det blikket som lesere. Vår liste bærer vel på liknende måte litt preg av at jeg har en viss interesse for den tyskspråklige litteraturen, men der er det ennå mye ugjort.
Åtte til fire med kaffemaskin
– Hva gir det av gevinster, eller eventuelle ulemper, at forlagsdriften holder til i Stavanger?
– Tja, noen umiddelbare fordeler er det vel ikke. Det er selvfølgelig lettere å bli synlig lokalt når miljøet er lite, men det har jo den bakdelen at alt som ikke er i Oslo fort defineres som et lokalforlag, og det har vi jobbet hardt for ikke å bli oppfattet som. Det er jo ekstremt reduksjonistisk at bransjen er så hovedstadssentrert at det nesten er utenkelig at en nasjonal eller internasjonal aktør skal finnes utenfor Oslo, men det har faktisk blitt litt bedre i det siste, sier Eirik Bø. – Likevel er det fremdeles så utenkelig at jeg ennå ganske ofte blir invitert med på møter eller en kaffe eller noe som om jeg bodde i Oslo. Ellers merker vi jo selvfølgelig at hele infrastrukturen i bransjen ligger i Oslo, og vi mister jo på mange måter de uformelle møteplassene når vi ikke vasser i andedammen daglig. Nå har jeg jo for eksempel gjort Sørlandsbanen til hjemmekontor, tok toget til Oslo i går, og toget tilbake i dag, etter en lansering på Last Train. Åtte til fire med kaffemaskin, det er jo greit når man jobber med manus.
– Hva tenker du om Pelikanens ferd de neste ti årene?
– Vel, Pelikanen eksisterer ikke som nå med én ansatt om ti år, det er sikkert. Det er rett og slett for slitsomt. Det må flere inn, eller så får vi heller la være, og det er jo også greit. Vi vil uansett holde på profilen vi har og ønsker ikke legge om kursen for å fange mer medvind andre steder, men jeg håper vi skal klare å utvikle flere norske forfatterskap i årene som kommer.
