Krimkoseprat

Han sitter på scenen hos Cappelen Damm sammen med krimkollega Jens Lapidus og intervjues av journalist Asbjørn Slettemark.

Både Slettemark og forlagets Knut Gørvell har nettopp omtalt de to som konger, riktignok av krimsjangeren.

Lagercrantz svarer ikke på Slettemarks innledende spørsmål om å beskrive Hans Rekke, hovedkarakteren i sin nye krimroman, Obscuritas, hans far har nemlig lært ham at man skal åpne samtalen med å si noe pent om den andre. Så før han kommer til saken, sier han noe pent til Lapidus som vi ikke får med oss.

Men når han svarer på spørsmålet, sier han:

– Min første litterære kjærlighet var Sherlock Holmes. Jeg tenkte: «hva var det jeg ikke likte med Holmes?». Arrongansen. Hvis jeg bare kunne erstatte den med tvil.

I Obscuritas – den første boken i en serie på fem – har Lagercrantz forsøkt å skrive frem en hovedperson som istedenfor å være suveren, tviler på seg selv.

I kjent form

I fjor var Krimfestivalen digital, i år er den tilbake i kjent fysisk form, med en rekke arrangementer i Oslo over tre dager. Et paradis for krimelskere, kanskje, men ikke på den måten Lapidus skriver om paradis i sin Paradis city.

Paradiset i Lapidus’ roman er et område av Stockholm der voldsbruken har gått over styr til en slik grad at området er blitt muret inne.

– Jeg tar utgangspunkt i virkeligheten, sier Lapidus, – jeg ser trender i Sverige og i Europa og drar det ut til ekstreme konsekvenser.

Både Lapidus og Lagercrantz bruker samtiden som lerret i krimromanene sine. De er enige om at krimsjangeren egner seg til å formidle viktige ting utover underholdning.

– Spenning er et pedagogisk verktøy, sier Lagercrantz, – Hvis jeg sier til dere «nå kommer noe spennende», så hører dere etter, sier han for å illustrere.

Outsidere

Som den kriminteresserte leser kanskje husker, var det Lagercrantz som ble utpekt til å skrive videre på Millennium-serien om Lisbeth Salander da Stieg Larsson døde fra forfatterskapet. Vel så kjent er han nok for biografien om Zlatan Ibrahimovic, Jeg er Zlatan.

– Hva er likheten mellom Salander og Ibrahimovic, vil Slettemark vite.

– De er begge outsidere som bruker utenforskapet som superkraft. Å stå utenfor gir deg et nytt, fresht blikk, forteller Lagercrantz, som avslutter med å sitere Ibrahimovic: «Jag lyssnade och lyssnade, samtidig lyssnade jag inte».

Til den neste samtalen i Slettemarks drøye timeslange opptreden på scenen hos Cappelen Damm er forfatterene Romy Hausmann (Tyskland) og Alex Michaelides (Storbritannia) invitert. Verdensstjernene har til felles at de har skrevet to bestselgende krimbøker og snart kommer med hver sin tredje. Norske krimlesere vil kjenne dem for bøkene Elskede barn og Marta sover (Hausmann) og Den tause pasienten og Jomfruene (Michaelides). Lesere som ikke kjenner dem, fikk under samtalen anledning til å vite hva bøkene handlet om. Det var nemlig det store deler av samtalen dreide rundt.

Skriver for seg selv

– Jeg drømte ikke om å havne på en bestselgerliste eller å bli oversatt i det hele tatt, men det er veldig stort, sier Hausmann.

Selv om de to forfatterne har lesere over hele verden, insisterer de på at de ikke er dem de skriver for.

– Når du skriver, skriver du for deg selv, sier Hausmann, til Michaelides istemmende nikking.

Så hvordan skriver man en internasjonal bestselger? Michaelides tok utgangspunkt i emner han kunne en del om fra før: gresk mytologi og psykoterapi.

– Særlig som ung hadde jeg en dragning mot plott.

Han har skrevet flere filmmanus, men det tok en stund før plottdragningen manifesterte seg i bokform. Debuten, Den tause pasienten kom da han var godt over 40, men ble til gjengjeld den mest solgte debutboken i verden det året.

Hva har forfatterne ellers fått ut av deltagelsen på Krimfestivalen? Hausmann svarer:

– Jeg lærte litt norsk på t-banen i går: «Tusen takk for at du holder avstand.»