Kirsti Blom

Ukens forfatter har en spesiell kjærlighet til Spania, og skriver både romaner og dikt derfra. I vår er hun aktuell med diktsamlngen Den første vanlige dagen, en samling andalusiske dikt hun skrev mens hun jobbet med sin roman om Goya, som kom i fjor. 

Forfatter: Kirsti Blom. 61 år.

Aktuell med: Den første vanlige dagen. Forlaget Oktober.

I denne samlingen med andalusiske dikt finnes et fast landskap, som gjennom mange hundre år har vært åsted for krig og sult, glede og ekstase. Et fortellende jeg varsler at døden aldri er langt unna, både historisk og som personlig erfaring.

Hvorfor skrev du akkurat denne boken? De fleste diktene er skrevet samtidig som jeg arbeidet med den store romanen om Goya, Jeg så alt, som utkom i 2013 på Forlaget Oktober. Diktene startet som poetiske fingerøvelser, men ble gradvis til en høyt personlig samling om et herjet og vakkert landskaps og erfarings liv.

Tre favoritter:

• Miguel Cervantes. Don Quijote. Fordi den er dønn alvorlig og skarpt humoristisk, språklig og innholdsmessig beveger seg på så mange plan og på underfundig vis rommer den ram kritikk både av Inkvisisjonen og Kirken og av politiske forhold i tiden, som utkastelsen av maurerne fra Spania i 1610.

• Machado de Assis. Brás Cubas´posthume Memoarer.  Og av samme forfatter Dom Casmurro. Fordi dette er alvorlige og morsomme bøker som skriver ned hele liv med oversikt og klarhet. Dette er universelt, gripende og moderne, utgitt første gang  i 1881.

• Federico García Lorcas dikt. Ikke alle diktene og noen ganger ikke hele diktet heller, men linjer og bilder og anvendelser av ord som snur opp ned på språk og innsikt, en sann poet som jeg vender meg til.

Uslipt diamant:

• Hvem er ikke uslepen og hvem er ikke nyankommet?  I dette perspektiv må det bli Tomas Transtömer, nobelprisvinneren, som var ferdig enestående poet som ung mann allerede i sine første dikt fra 1954.

Sist leste bok:

• Albert Camus. Den fremmede. En gjenlesning av en rystende roman om en mann som nekter å påvirke sin skjebne, den eneste protesten han framviser mot tildragelsene er å ikke kjempe.

Hvordan jobber du?

• Det verker i hodet å gå inn og ut av skrivekonsentrasjon, men når jeg er på plass arbeider jeg uten stans hele dagen og til sent på kveld, ytterst på kontorstolen i angrepsposisjon. Både jeg og romanen eller diktene må modne før jeg tar fatt, det er nødvendig å sirkle inn, idet jeg setter meg til fanger gjerne bordet. Å klargjøre er trangen, belyse tilstander, umulige motsetninger, harde konflikter, uforenlige vilkår. Å reise bort for å skrive kan være fruktbart, å skrive presist krever stor grad av konsentrasjon, ro og avstand for min del. Inspirasjon og hardt arbeid går hånd i hånd, ikke alltid samtidig, men det også.

Hvilken litterær skikkelse ville du helst hatt stevnemøte med? Jeg-fortelleren i Fernando Pessoas Uroens bok, fordi han kjenner ensomheten i tilbaketrekning fra verden, noe som interesserer meg sterkt i disse dager i forbindelse med skriverier jeg funderer på å gi meg over til.

Hvem blir neste norske nobelprisvinner i litteratur? Morten Claussen, kjæresten min, en fabelaktig forfatter som skriver Litteratur med stor L, tar i bruk den litterære arven og ved den skriver vår tid rått med raseri og følsomhet, ironi og språklig suverenitet.

Facebook og sosiale medier – fest eller kolera? ….  Jeg trenger avsondring og solitær tilværelse for min del, lite fest på nettet.

Et jordbærsted utenom det vanlige på nettet: Pradomuseets hjemmeside om den siste Goya-forskningen.

På bar med Knausgård eller middag med Dag Solstad?  Middag med Dag Solstad, og da samtaler jeg gjerne om Bjørn Hansen, som prøvde å gå under jorda og bli der, i all stillhet. Altså tilbaketrekningen.

(Forfatterfoto: Johanne Blom)