HJEMMEKONTORET: Gyldendal-redaktør Kjersti Herland Johnsen trives med kontor i kveldssolen, og å få større innsikt i familiens arbeidshverdag.
– Hvor er ditt hjemmekontor?
– Vi er fem stykker som jobber og studerer hjemme nå – to voksne, to nittenåringer og en elleveåring. Mannen min og jeg bytter på å bytte på kontoret, ellers plasserer vi oss rundt omkring der det passer. Mens jeg skriver dette sitter jeg i kveldssolen på terrassen. Det føles jo utrolig heldig å ha muligheten til det. Vi har også to katter som synes det er hyggelig at folk er så mye hjemme for å klappe dem, åpne dører og gi dem mat.
– Hva jobber du med akkurat nå?
– Redaktørarbeidet går sin gang med manus til vurdering og bøker som skal ferdigstilles. Jeg har akkurat lest gjennom oversettelsen av en nydelig italiensk roman som vi skal gi ut neste år. Slike ting passer det jo fint å gjøre når man jobber hjemme. E-post og annet skriftlig arbeid er det også fint å konsentrere seg om her. Men jeg har også hatt muligheten til, for første gang på lenge, å møte noen få kolleger i dag – utendørs og med god avstand – for å diskutere et nytt prosjekt vi jobber med. Det var rett og slett veldig kjekt å se dem i levende live og ikke bare på Teams!
– Hva bruker du den innsparte reisetiden (til og fra jobb) til?
– Jeg sparer rundt 45 minutter hver vei, og det gjør at jeg kan gå en tur midt på dagen og samtidig ha like lange arbeidsdager som ellers. Jeg føler vel ikke at jeg har fått så mye mer tid, men at jeg i noe større grad kan disponere arbeidsdagen selv, og samtidig følge opp elleveåringen. Undervisningen er enormt godt organisert fra skolens side, så det meste klarer hun selv. Men det er jo også helt nye ting vi skal prøve oss på. Som for eksempel pianotimer på Zoom! Men det går, det også. En bonus med dette er at voksne og barn får større innsikt i hverandres skole- og arbeidsdager.
– Hvilken bok leser du?
– Jeg leser alltid flere bøker om gangen. En bok jeg har gledet meg til lenge, er Hilary Mantels The Mirror and the Light, siste bok i trilogien om Thomas Cromwell. En skikkelig murstein som jeg endelig har fått muligheten til å begynne på nå. Mantel er virkelig en strålende forfatter. Det er utrolig hvor gøy det kan være å lese om slemme mennesker på 1500-tallet. Som lydbok hører jeg på Rebecca Serles In five Years – høykvalitets underholdning. Og på kindlen leser jeg Diana Souhamis No Modernism Without Lesbians. Hun viser hvordan en gruppe kvinner i mellomkrigstidens Paris brøt med de tradisjonelle kjønnsrollene og la grunnlaget for modernismens gjennombrudd – blant annet Sylvia Beach som jo grunnla den berømte bokhandelen Shakespeare and Company, og var forlegger for James Joyce.
– En varm anbefaling blant bøkene du har lest de siste månedene?
– Å! Da får man jo alltid lyst til å anbefale mer enn én. Men jeg velger Kjersti Anfinnsens lille roman De siste kjærtegn, som er utgitt på Kolon. Den minner tematisk om Olive Kitteridge, selv om både stil og format er helt forskjellig. Min favorittsetning (der den gamle, kvinnelige hovedpersonen har fått seg en kjæresten, men innimellom synes han er ganske irriterende): «Hadde vi ikke vært så dårlige til beins, ville vi trolig ha skiltes som uvenner.»
– Godt skrevet: En setning eller avsnitt i en bok, eller diktstrofe, som du setter spesielt stor pris på?
– Får jeg lov å sitere et helt dikt? Jeg liker veldig godt dette av den amerikanske dikteren Billy Collins.
Memento Mori
There is no need for me to keep a skull on my desk,
to stand with one foot up on the ruins of Rome,
or wear a locket with the sliver of a saint’s bone.
It is enough to realize that every common object
in this sunny little room will outlive me–
the carpet, radio, bookstand and rocker.
Not one of these things will attend my burial,
not even this dented goosenecked lamp
with its steady benediction of light,
though I could put worse things in my mind
than the image of it waddling across the cemetery
like an old servant, dragging the tail of its cord,
the small circle of mourners parting to make room.
– Hvilken bok skulle du selv ønske at du hadde skrevet?
– Rosens navn. Men det gjorde jo Umberto Eco allerede mens jeg gikk på barneskolen.
– Hva savner du aller mest i disse corona-tider?
– Jeg savner mest den sosiale friheten. Å kunne treffe bransjekolleger, gi noen en klem, drikke vin med venner. Jeg savner bokmesser og andre arrangementer. Og å kunne reise på tur med moren min. Hun er 78 år gammel, og vi skulle etter planen vært i Roma nå. Men vi håper å kunne reise neste år.
– Hvem i bok-Norge vil du sende stafettpinnen videre til?
– Den vil jeg gjerne sende til Anne Marte Hagen i Bladkompaniet/Vigmostad og Bjørke.
