Kampen om oppmerksomheten

Det finnes ingen klare tall for hvor mange bøker som årlig anmeldes i Norge, men anslagsvis dreier det seg neppe om mer enn et  tresifret antall av de årlig rundt 3500 nye utgivelsene, med mindre vi plusser på med bøker som oppnår annen slags medieomtale og oppmerksomhet i ulike kanaler. Hovedinntrykket gjenstår uansett: De aller fleste titlene forsvinner i det store sluket.

– Utviklingen er kommet rett i fleisen på forfatterne. Nå sitter mange på Facebook og gjør så godt de kan for å fortelle at de har ei bok ute. Og ofte blir forfatternes skjebne overlatt til amatører ute i bloggosfæren. Det er mye rart nå, sier forfatter og bokanmelder Ingvar Ambjørnsen.

Vanskelige valg

Når bare en brøkdel av utgivelsene anmeldes, må det prioriteres hardt. Noe må velges, men hvilke vurderinger ligger bak valgene og kan vi skimte noe mønster?

– Aller vanskeligst er det nok for jevnt gode forfattere som kommer med sin andre eller tredje bok, tror redaksjonssjef John Erik Riley i Cappelen Damm. Han peker på at nyhetens interesse som kan hjelpe en debutant er borte, og uten stor oppmerksomhet rundt den forrige boka kjølner interessen for den neste. Selvsagt med noen gode unntak.

Rileys antakelse samsvarer godt med utsagn fra flere kulturredaksjoner Bok og samfunn har vært i kontakt med. Andre- og tredjeboka er sårbar, spesielt som mange redaksjoner gjennom flere år har opplevd kutt både i ressurser og plass. Og skal du først kutte, kan jo antall anmeldelser være et greit sted å starte.

Aktualitet er viktig

Det vet Camilla Norli en del om. Hun har jobbet som journalist i VG siden 2000, de siste seks årene med ansvar for avisas bokstoff. I 2020 anmeldte VG i snitt 2 ½ bok i uka.

– Vi velger den eller de bøkene som vi tror er mest aktuell for våre lesere. Det kan være store forfatternavn, en aktuell sakprosabok med nyhetsinteresse, eller nye forfattere som vi tror kan ha potensial til å bli det neste store, sier Norli.

I sitt anmelderkorps har hun blant andre Ingvar Ambjørnsen og Sindre Hovdenakk. Sistnevnte konstaterer at VG ikke kommer utenom «de store kjente», samtidig som nyhetsnarrativet tillegges stor vekt:

– Det kan føre til at en to-tre uker gammel bok fort kan bli betraktet som for gammel, samtidig som en utpreget (terningkast) firer-bok med en halvkjent forfatter som skriver om et kjent tema ikke akkurat hisser opp.

Tenner ikke på «den andre firerboka»

Heller ikke Dagbladets mangeårige bokanmelder Cathrine Krøger tenner på «den andre firerboka til halvkjente forfattere»:

– De kan være gode i seg selv, men uten det stilistisk suverene eller tematisk spesielt interessante blir det vanskelig å vekke den store begeistringen. En kan selvsagt mene at forfattere fortjener oppfølging, men det kommer ut så mange bøker at jeg tenker det ikke er en oppgave for kritikken i tabloidavisene. Verre enn at disse droppes, er det at vi mangler kapasitet til å anmelde de virkelig gode oversatte bøkene. Der er det veldig mye godt som dessverre ikke får den oppmerksomheten de fortjener, påpeker Krøger.

Dropper krim

Mens aviser som VG og Dagbladet satser mye på krim, er boksidene i Morgenbladet og Klassekampen nesten kjemisk fri for bøker i denne sjangeren.

– Vi anmelder rundt ti bøker i uka, forteller Klassekampens bokredaktør Karin Haugen, som ikke helt liker spørsmålet om «hva som velges vekk».

– Vi begynner i den andre enden, med å velge inn bøker, forklarer Haugen og vedgår at noen navn, slik som Hjorth, Fløgstad, Knausgård og Solstad, er «selvsagte». Samtidig bekrefter hun at da de startet Bokmagasinet i 2007 valgte de vekk «hobby, koke, bruk, krim og thriller samt barn & ungdom.»

– Sistnevnte utelukkende av ressursmessige grunner. Men nå er barn & ungdom med i miksen, og akkurat det har vi fått en enorm positiv respons på.

Kollega Bernhard Ellefsen i Morgenbladet bekrefter at også de har gjort et bevisst valg som bortimot ekskluderer krim– og underholdningslitteratur. Men han både håper og tror at avisa ellers er nokså sjangerblind.

– For oss handler det om å velge ut bøker som vi opplever som vesentlige, bøker som har noe å tilhøre den offentlige samtalen. Våre valg styres av rent journalistiske vurderinger, presiserer Ellefsen.

– Mindre ressurser = dårligere bredde?

Sjangerne som de fleste gir uttrykk for at de gjerne skulle sett bedre dekket synes å være barn & ungdom, lyrikk og oversatt litteratur.

– Mindre ressurser i media har gått utover bredden. Jeg skulle svært gjerne sett mer fokus på barn & ungdom, gjerne satt inn i kontekst. Det er noe jeg tror alle kunne hatt glede av, kommenterer tidligere forlagssjef i Kagge og Gloria, Anne Gaathaug.

Cappelen Damms skjønnlitterære sjefredaktør Kari Joynt trekker fram den manglende dekningen av poesi som bekymringsverdig.

– Mange redaksjoner anmelder lite poesi, noe som handler om ressursknapphet, og dermed satsing på anmeldere av prosabøker. Det er veldig uheldig, siden originalitet og nye utviklingstrekk ofte kommer først til syne i poesien, før det forplanter seg videre til andre sjangere, sier Joynt. Hennes kollega John Erik Riley tilføyer:

– Å se etter nye tendenser i litteraturen blir dessverre stadig sjeldnere blant anmeldere og tilsvarende vanskeligere å nå fram med.

– Manglende vilje til å satse

Forfatter Frode Grytten tror likevel ikke at utvelgelsen av bøker er det største problemet. Han mener det heller handler mer om medienes manglende vilje til å satse, og viser til at store aviser som Dagens Næringsliv og VG de siste årene begge har varslet omfattende kutt i anmelderiet.

– Så ble de møtt med reaksjoner som fikk dem til å snu og beholde anmeldelsene likevel. Men initiativene forteller noe om hvordan stoffet betraktes. Anmelderiet kan stå i konflikt med journalistikkens driv etter oppmerksomhet, og selv om det forblir usagt kan det føre til press på hva som velges. Bredden kan forsvinne, mens utvalget snevres inn til store forfatternavn, kjendiser og krim, sier Grytten som har fortid som kulturjournalist i Bergens Tidende.

Kuttenes konsekvens

Kuttene i kulturredaksjonene har også ført til at flere aviser er blitt mer lokale, og en som har fått sitt pass påskrevet for dette er nettopp Gryttens gamle avis. For mens forlagsstemmer roser regionaviser som Adresseavisen og Stavanger Aftenblad for sin «oppegående dekning», blir BT kritisert for å ha blitt altfor lokal. BTs kulturredaktør Frode Bjerkestrand tilbakeviser kritikken:

– Vi kan alltid bli bedre i vår dekning av litteraturfeltet. Men mediekuttene de siste ti årene har ført til halverte midler til kulturredaksjonen. Det må vi forholde oss til. For oss er våre lesere de viktigste, og etter som kulturen på Vestlandet er underdekket i nasjonale medier har vi valgt å fokusere på vår region. BT har en vestlandsk stemme, og vi tilfører dermed litteraturdekningen noe som ellers ville blitt helt borte, mener Bjerkestrand som opplyser at avisa har i gjennomsnitt en bokanmeldelse i uka. Han beklager samtidig at de store forlagene er så altfor Oslo–sentrerte.

– Vi opplever å bli nedprioritert. Det er de store Oslo–mediene som får de «eksklusive» intervjuene og det er ofte de som får bøkene først, slik at de kan komme først med anmeldelsen. I stedet for å komme en uke eller to etter Oslo–redaksjonene har vi derfor valgt å sette fokus på relevante bøker og forfattere i vår egen region. De fortjener oppmerksomhet, de og.

– Skal gi en leseopplevelse

Mens Bergens Tidende anmelder fire–fem bøker i måneden, ligger Aftenposten ifølge hovedanmelder Ingunn Økland på rundt 20 i tilsvarende tidsrom. Om utvelgelsen sier Økland at «noen sentrale norske navn gir seg selv», men også at det er «like viktig å overraske våre lesere med titler og forfattere utenom allfarvei».

– Selve anmeldelsen avgjør i grunnen hva som viser seg å være gode valg, det er jo avisteksten som skal gi en leseopplevelse. Av og til utvider vi formatet fra anmeldelse til større temaartikkel om beslektede titler, og de siste tre–fire årene har vi nedprioritert norske romaner i mellomsjiktet til fordel for sakprosa som går inn i samfunnsdebatten, forteller Økland.

«Først i køen»

Aftenposten er et av mediene BTs kulturredaktør Bjerkestrand mener «står først i køen». Der står også NRK. Med ulike kanaler spredt på ulike plattformer er det litt vanskelig å få klar oversikt over rikskringkasterens totale dekning. Men redaksjonen som har ansvar for bokanmeldelsene i P2 teller i hvert fall fire personer, hvorav 2 ½ kritikere. Foruten noen frilansere.

– Vi prøver å fange opp krim, norsk skjønnlitteratur, barn & ungdom, oversatt og litt sakprosa. Tidligere hadde vi i tillegg et eget lyrikkprogram, «Diktafon», men det er nå dessverre nedlagt. Vi kunne nok også tatt popkulturen mer på alvor, men vi må bare akseptere at vi ikke kan ta alt, sier vaktsjef Anne Cathrine Straume.

Leser alle norske romaner

Straume jobber uansett i en redaksjon som gjør det trolig ingen andre norske kulturredaksjoner gjør: De leser samtlige norske romaner som kommer ut i løpet av ett år.

– Vi er 5–6 anmeldere som fordeler bøkene oss imellom. Etter at hver har silt blant «sine» bøker, sitter vi igjen med 20 som alle skal lese. Det er disse som så danner utgangspunkt for hvilke bøker som nomineres til «P2–lytternes romanpris», forteller Straume. Hun bekrefter at denne prosessen noen ganger har ført til at en tittel som ikke var planlagt anmeldt likevel er kommet med i det gode selskap.

– Men NRK er et stort hus med mange redaksjoner, så hva vi velger å anmelde er også avhengig av hvilken dekning en bok kan få i andre redaksjonelle sammenhenger. Eksempelvis kan politiske bøker fort havne i Dax18 eller andre debattprogrammer, sier Straume som selv har hatt mye fokus på barn– og ungdomslitteratur i mange år.

– Mitt inntrykk er at mange norske medier gjerne kan dekke barnebøker for de små og ungdomsbøker. Men mellomsjiktet, bøker for barn i aldersgruppen 9–14 år, forsvinner fort.

Hva med debutantene?

Det som fortsatt blir prioritert i redaksjonene er debutantene. I hvert fall til en viss grad. For også her har mindre bredde og tynnere redaksjoner ført til trangere tider.

– Da jeg debuterte med romanen Veke 53 i 2007 fikk jeg 17 anmeldelser, foruten mange lanseringsintervjuer og portretter. Jeg ble ganske høy på meg selv og tenkte at det er slik det skal være, minnes Agnes Ravatn. Hun tilbakeviser bestemt at de mange oppslagene skyldtes at boka ble så godt opptatt.

– Neida, kritikken gikk over nesten hele skalaen, så det var ikke fordi «alle» var så storbegeistret at jeg fikk mange anmeldelser. Det var bare andre tider. I dag virker det som om debutanter helst bør være kjente eller halvkjente allerede før de debuterer, gjerne med bakgrunn fra forlag eller media.

Aftenbladet best i klassen?

– Vi mener debutantene er svært viktige, og vi jobber hardt for å gi dem oppmerksomhet. Det lykkes vi ofte godt med, for å være debutant er en knagg som øker interessen for en forfatter. Men denne effekten er blitt mye mindre de siste årene, og i dag må mange debutanter nøye seg med én eller to anmeldelser. I den grad de får noen i det hele tatt, kommenterer John Erik Riley.

En av avisene som har fått mye ros for sin satsing på debutanter er Stavanger Aftenblad. Ifølge en vareopptelling i Klassekampen var det i fjor 49 skjønnlitterære debutanter. Av dem ble 27 anmeldt i Stavanger Aftenblad som dermed ble «best i klassen». Avisas bokansvarlige Jan Zahl mener det til en viss grad kan skyldes tilfeldigheter, men også bevisst strategi.

– Det handler nok mest om at vi ikke har kuttet like mye i dette stoffet som andre har gjort. Vi betrakter anmeldelsen som en del av samfunnsoppdraget, uttalte kritikkansvarlig Jan Zahl til Klassekampen.

Kritikk i skjæringspunkt

Redaktør Christian Kjelstrup i Samtiden mener kritikken står i et skjæringspunkt, med stadig flere titler og færre journalister.

– Vi kunne trengt tall om hvem som anmelder hva og hvordan utvalget gjøres og hvordan det påvirkes av kjønn. Og så videre. Det som likevel er klart er at romanen har hegemoniet og at vi ser en slags todeling, der etablerte medier tar for seg de mer kjente, mens andre i større grad kan fokusere på noe annet, kommenterer Kjelstrup som begynte som bokanmelder i Morgenbladet som 19–åring. Deretter gikk ferden videre som anmelder i Aftenposten og forlagsredaktør i Aschehoug, før han altså havnet i Samtiden.

Kjelstrup trekker fram innkjøpsordningen som svært viktig for å kunne bygge forfatterskap, men for dem som verken er debutanter eller etablerte følger det også med en ulempe.

– De med bok to eller tre opplever at det er vanskelig å få oppmerksomhet, og hvis de først får oppmerksomhet skyldes det ofte helt andre ting enn litterær kvalitet, sier Kjelstrup og antyder «har hatt et vanskelig liv» som noe som i dag trigger en del oppmerksomhet.

NESTE UKE: Klikkenes verden

Les også: – Dramatisk hvis kritikken forsvinner