Svalbard-ordfører Christin Kristoffersen (bildet) var glad for å få Pessoa-roman, men ikke alle var like overbevist.
–Det var en gjeng garva gruvearbeidere innom her. «En bok?» sa en av dem, «Ka faen ska æ me en bok?». Haha. «Du kan jo putte den i frysen,» sa en av kollegaene hans.
Selv om det ikke ble gullfunn i gruva, har Christian Kjelstrup og hans ambulerende Uroens bokhandel blitt vel mottatt på Svalbard.
Ingen bokhandel
–For meg er det veldig interessant å dra til et sted som dette. Jeg har vært i Oslo og Lisboa før med Uroens bokhandel. Der finnes det jo allerede store bokhandler, en litterær kultur. Det gjør det ikke her. Og da blir det jo ekstra utfordrende å selge en død, portugisisk forfatter som nesten ingen har hørt om, forteller Christian Kjelstrup. –Jeg har inntrykk av at kulturlivet er ganske rikt her. De har et flott kulturhus, mange bra uteplasser, lokale kunstnere og et bibliotek med entusiastiske ansatte. Men ingen bokhandel. De selger polarlitteratur på Svalbardmuseet og så har de noen typiske bestselgerbøker på COOP – that’s it.
Machokultur
–Mange kommer innom spør hva slags bok Uroens bok er, om den er spennende, en krim. Og det må jeg jo svare nei på. Men så finnes det jo alltids øyer av bokinteresserte, for det meste kvinner, sier Kjelstrup. –Det er nok en machokultur her. Jeg prøvde å pushe bøker på de ansatte hos Sysselmannen, både mennene og kvinnene der var veldig macho. Ikke tjangs.
Vil vise et eksempel
Når Christian Kjelstrup forlater Svalbard, blir Fernando Pessoa igjen – i opptil flere eksemplarer:
–Den første dagen solgte jeg tjueseks bøker. Egentlig er det ganske bra. Til sammenligning solgte jeg femti bøker den første dagen i Oslo, så målt i prosent av byens befolkning har jeg jo nådd mye videre ut her. Men poenget med Uroens bokhandel er ikke nødvendigvis å selge flest mulig bøker. Poenget er selve fenomenet eller, litt svulstig sagt, å gi et eksempel. På at det går an å nå ut også med bøker eller kunst eller noe annet som er underkommunisert eller -eksponert, i Oslo eller på Svalbard.
Pessoas landsmann
Noe av det som gjorde mest inntrykk var møtet med Longyearbyens eneste portugiser:
–Han kom hit for noen år siden etter at finanskrisen i Portugal tvang ham til å tenke nytt, og trives veldig godt her. Det at jeg kom helt hit med hans hjemlands forfatter tror jeg gjorde litt inntrykk på ham også, forteller Kjelstrup. –Hvert møte gjør i grunnen inntrykk. Jeg begynte etter hvert å kjenne igjen folk på gata, det er jo ikke stort her. Også kom vi i prat, da, om Pessoa og livet. Det visste verken Fernando eller jeg på forhånd, at Uroens bok ville ta oss helt hit til Svalbard.
Kommer tilbake
–På tampen av turen tok det virkelig av. Jeg forlot bokhandelen og bega meg ut på veien med Fernando i en tralle. Ringte på hos folk, og nesten ingen sa nei. Jeg solgte Pessoa på dørstokker, i en hotellfoaje, en pub, på et gatehjørne, og til Strikkeklubben i Svalbard. Først var det bare én som ville ha, til slutt hadde alle sin Pessoa, sier Christian Kjelstrup. Til slutt var 100 av 100 Pessoa-bøker solgt.
Kjelstrup understreker at hans første Svalbard-visitt definitivt ikke blir hans siste:
–Det har vært strålende bare å være i Longyearbyen. Lyset, mørket, fjellene, menneskene, en egen tilstand. Folk er veldig stolte av å bo her og snakker med glød i øynene om Svalbard, selv om de ikke nødvendig blir her så lenge. Jeg vil definitivt tilbake for å se mer.
