LITTERATURKRITIKKEN: Når blodet drypper fra kritikernes slaktekniv: Hva er beste mottrekk? Å bite det i seg eller å sparke tilbake?
«Bare å bite det i seg og gå videre, bruke det konstruktivt eller forsøke å overse det.» Det har gjerne den type råd forlag og forfattere har navigert etter når de har blitt utsatt for slaktekniven fra norske kritikere. Mange sverger fremdeles til den tilnærmingen, men det er tegn til et klimaskifte der ute. Stadig flere velger å ta fighten – gjerne med store bokstaver.
– Grunnleggende dialogisk
– At forfattere og forlag velger å slå tilbake, tenker jeg på som et udelt gode. Jeg har forståelse for at terskelen kan oppleves høy, og det er en krevende retorisk situasjon, men kritikken som form er grunnleggende dialogisk og blir bare bedre av å få motstand. Forestillingen om at man aldri, under noen omstendighet, skal svare, jobber jeg aktivt for å legge død, sier Morgenbladets høyt profilerte litteraturkritiker Bernhard Ellefsen til Bok og samfunn/Bok365.
Han får følge av Karin Haugen, redaktør for Klassekampens Bokmagasinet:
– En «gentleman’s agreement» om at forfattere ikke skal svare på kritikk, mener jeg er kontraproduktivt. Debatt er et gode. Jeg får en del reaksjoner privat, og mye ville fungert godt i offentligheten. Prinsipielt er det heller ingenting i veien for at forleggere diskuterer anmeldelser, men jeg noterer meg at de gjør det med svært vekslende kvalitet og hell.
«Sprengkåt surr»
En kritiker som definitivt har havnet i stormen ved noen anledninger er VGs Sindre Hovdenakk. Da Aune Sand sommeren 2015 slapp sin mye omtalte bok Jordbærmus, lot ikke Hovdenakk seg forføre av hvordan Sand «elsket å løpe etter henne og se rumpeballene hennes danse som ville hester» eller absorbere «når solstrålen traff elvemunningen og jordens deiligste frukt klasket ned» på hans tapre penis.
Nei, Sindre Hovdenakk beskrev boken som «sprengkåt surr» fra Sand.
«Aldri har jeg i en og samme bok lest like mange synonymer for det kvinnelige kjønnsorgan. Noen eksempler: Myrlandskap, jordbærkammer, moder jord, bjerkeskog, bekk, edelsten, markblomst, solbær, rose, morellund og løvens gap. Og dette er altså bare et utvalg. For det mannlige kjønnsorgan kan vi blant annet finne følgende omskrivinger: Solsikke, eplestav, sommerblomst, plommetre, bøffel, sabel og stålarm av jern», skrev Hovdenakk i sin anmeldelse og mente Jordbærmus var et så håpløst stykke tekst at de fleste vanlige vurderingskriteriene uansett ville komme til kort. Han gjorde likevel et forsøk, og belønnet boken med terningkast 1.
Om lus og havørn
Aune Sand lot seg slett ikke knekke av anmeldelsen. Han medga at anmeldelsen «med en gang var litt sårende og skuffende», men champagne-dansende på Gardermoen før New York-avreise, proklamerte han at «en larve klarer ikke å sparke en leopard i ballene». Og demonstrerte videre at han med det slett ikke hadde brukt opp alle de språklige bildene verken i boken eller i sin innledende tilbakemelding:
«Hvis jeg skal komme med en liten skuffelse, så syns jeg den (anmeldelsen, red anm) bar preg av en lus som prøver å feste seg på en havørn. En firfisle kan ikke elske med en løve i tigersprang. Det å være en del av kåtskapen er en livslang reise som man må være villig til å være med på, og han virker ikke så kåt han anmelderen. Det må jeg få si, i all beskjedenhet», uttalte Sand til VG.
– Ja, Sands teori var at årsaken til min negative reaksjon skyldtes at jeg hadde dårlig utviklet libido. Jeg følte meg ikke så veldig truffet, men lot den stå, for å si det på den måten, forteller Sindre Hovdenakk til Bok og samfunn/Bok365.
«Et uhemmet ukritisk partsinnlegg»
Aune Sand-historien er ett av to eksempler Hovdenakk husker spesielt godt fra sitt eget kritikervirke, når vi etterspør høye bølger i kjølvannet av anmeldelser.
Den andre episoden utspilte seg drøyt to år senere, høsten 2017, da Hovdenakk anmeldte Torgrim Eggens bok om Eirik Jensen-saken, og beskrev denne som «et uhemmet ukritisk partsinnlegg der klisjéene blir for mange». Spesielt hang han seg opp i personbeskrivelsene, hvor Gjermund Cappelen omtalt for å ha «dette fjeset, fiskeøynene og det litt lutende kroppsspråket som har fått enkelte til å sammenlikne ham med Gollum» mens «Eirik Jensen kunne spilt sagakonge på film». Også de øvrige beskrives mer eller atskillig mindre flatterende ut fra hvilken rolle de har i dramaet, påpekte anmelderen.
Denne gang landet Hovdenakks terning på en toer.
Dette gjorde Torgrim Eggen ettertrykkelig forbannet. Han svarte med å skrive på Facebook at «Alle jeg snakker med i det litterære liv sier at det hadde vært greit om jeg holdt hodet til Sindre Hovdenakk så lenge under vann at han sluttet å puste».
Eggen beklaget raskt det hele og forklarte at han var sur og gretten av all pressepågangen, at han i bunn og grunn respekterte Hovdenakks rolle, og at de ikke skulle «drive med sånt tull». Han slettet Facebook-innlegget og kunne forsikre om at VG-anmelderen lever trygt.
– Ja. Dagen kom han visst på andre tanker, og ba meg om tilgivelse. Riktignok ikke direkte, men via VG og Dagbladet, forteller Sindre Hovdenakk.
– Bra med kritikk av kritikken
Hovdenakk erklærer seg som prinsipiell tilhenger av at forfattere og forlagsfolk tidvis tar til motmæle:
– Selvfølgelig er det bra med kritikk av kritikken. Det har i mange år vært en slags kutyme at man ikke skal svare på anmeldelser. Det mener jeg er helt feil. Det må være helt innafor at forfattere, og gjerne også deres redaktører, tar til motmæle hvis de mener kritikeren har bommet eller på andre måter gjort en dårlig jobb. Så lenge de ikke kommer med fysiske trusler, vel å merke, sier Hovdenakk til Bok og samfunn/Bok365.
VG og Hovdenakk var involvert i sist sommers store anmelderspagat: Mens Dagbladet roste krimdebutant Silje O. Ulsteins Krypdyrmemoarer opp i skyene og ga den terningkast seks, slaktet Sindre Hovdenakk boken og forlagsarbeidet:
– Det ble litt oppstyr da Sindre Hovdenakk slaktet Krypdyrmemoarer, men jeg opplever at vi står veldig godt i det når det innimellom kommer klager fra forlagene eller forfattere. Anmeldelsen var godt begrunnet av en meget erfaren anmelder, sier Camilla Norli, journalist og bokansvarlig i VG.
Hun synes det er helt OK med friske tilbakemeldinger:
– Jeg har forståelse for at det skjer og har ikke noe imot det. Debattene det utløser er ofte både underholdende og interessante, sier Norli til Bok og samfunn/Bok365. – Vi har godt av å få kritikk for kritikk. Saklig kritikk av en anmeldelse kan jo føre til at en anmelder utvikler seg.
Angrep gjentatte slakt
Et annet område som stadig kommer opp er: Hvis en kritiker har slaktet en bok fra en forfatter, er det da klokt at den samme anmelderen også får anmelde forfatterens neste bok?
Nei, mente Tiden-redaktør Mattis Øybø, da Aftenposten–anmelder Atle Christiansen skrev at Gaute Heivolls nye novellesamling Øksa og ishavet var «helt uten dikterisk kraft». I et innlegg i samme avis antydet Øybø at Heivoll var utsatt for forfølgelse: Samme anmelder slaktet også Heivolls foregående bok, og Øybø undret hvorfor denne anmelderen fortsatt ble tilsendt Heivolls bøker ettersom «han åpenbart ikke har forstått sjangeren og spiller med falske kort».
Bergens Tidendes bokansvarlige, Gudmund Skjeldal, kunne godt forstå at Gaute Heivolls redaktør reagerte på gjentatt slakt. Men Skjeldal tok tanta i Oslo i forsvar synes det var helt legitimt at samme anmelder får en ny bok av samme forfatter selv om han slaktet den forrige. – Men tredje gang hadde jeg valgt en ny anmelder, sa Skjeldal til BOK365 den gang.
Den store diskusjonen rundt dette temaet skal vi la ligge i denne omgang, men bare fastslå at Torgrim Eggen et par år senere kom med sin store biografi om Axel Jensens liv. Hvem ble satt på oppgaven i VG? Sindre Hovdenakk. Vel ute av rettssalen ble dommen atskillig hyggeligere. Over 600 sider med Axel Jensens grenseoverskridende levde liv fikk både ros og terningkast 5 fra Hovdenakk – i tillegg til Bragepris og stående applaus fra både lesere og kritikere ellers.
Journalist og bokansvarlig i VG, Camilla Norli, sier at det hos dem ikke er noen automatikk i å skifte anmelder.
– Vi vurderer alltid habilitet, men at en anmelder ikke kan anmelde en bok fordi han eller hun har gitt en dårlig anmeldelse av samme forfatter, blir å undervurdere VGs anmeldere. Sindre Hovdenakk er en av VGs beste litteraturkritikere, fastslår Norli, og legger til: – Men dersom en anmelder har gitt samme forfatter fire terningkast fire på rad, så synes jeg det er en god idé å bytte anmelder for å se på forfatterskapet med nye øyne.
Bakrus etter kjempefest
Det kan blåse frisk også på barne- og ungdomsboktoppene. Det har NRKs Anne Cathrine Straume erfart:
– Da jeg anmeldte Iben Akerlie og Inga Sætres barnebok Kjempefesten reagerte forlaget. Jeg fikk en mail om at dette var en ufin anmeldelse som var spisset for å få flest mulig klikk. Forlaget tok også kontakt med nettredaksjonen som har ansvaret for hva vi publiserer. Det var ubehagelig, men jeg mener jeg begrunnet innvendingene mine med tydelige eksempler i anmeldelsen – og nettopp prøvde å løfte frem det som var bra. Jeg er sjelden så streng som her. Kanskje reagerte forlaget ekstra kraftig siden jeg vanligvis er positiv? Og så rammet jo kritikken forlaget, som jeg mente burde ha redigert en ubehjelpelig forfatter bedre, sier Straume til Bok og samfunn/Bok365. Hun synes det er «helt greit» at forlag og forfattere tar til motmæle:
– Det kommer ikke alltid så mye ut av det, men enhver har rett til å imøtegå kritikk.
Showdown for Showtime
Det er ikke bare forfatteren som kan bli forbannet på en negativ anmeldelse. Det kan også forlaget – enten på forfatterens vegne, eller for å bøte på forlagets egen indignasjon eller sårede stolthet.
– Da jeg i fjor slaktet Henrik Langelands Showtime, mente Cappelen Damms Knut Gørvell at jeg med det ikke bidro til å spre leseglede. Da ble det en debatt om at kritikken ikke er en del av forlagets markedsføring. Og for så vidt også hvor hensynsløse vi kritikere er når vi slakter en bok – og dermed en forfatter, forteller Dagbladets litteraturkritiker Cathrine Krøger, når vi utfordrer henne på bataljer hun husker.
Og for å spole oss tilbake til sist vår: Under overskriften «Nei og nei, Langeland» proklamerte Krøger at «Avslutningen på trilogien om Christian von der Hall er så uforløst og handlingslammet at det er en pine.». Hun ga Henrik Langelands roman Showtime terningkast 2.
Det fikk Cappelen Damms salgs- og markedsdirektør Knut Gørvell til å gå i strupen på Krøger på Facebook: «Hennes kommentarer om forlaget får meg til å ytre meg her, selv om både forfattere og forlag er svært engstelige for å kritisere anmeldere i frykt for at det bare slår tilbake.», skrev Gørvell. Han beskyldte Krøger for å ha en trang til «lyst-slakting» og hevdet at det ikke bare var boken hun mislikte, men også forlaget og Langelands forfatterskap.
Gørvell avsluttet tiraden med å gi Krøger terningkast 1 for hennes anmeldelse. Han etterlyste også generelt mer begeistring fra anmelderen.
Dette fikk Krøger til å tenne på alle plugger, og svare følgende:
«Vet du Gørvell – dette blir drøyere og drøyere. Det du sier er at aviser og kritikere ikke lenger skal få skrive en negativ anmeldelse av en bok, fordi det er leit for forfatteren – og går utover «lesegleden». Hva med alle de forfatterne som i økende grad blir usynlige i deres ensrettede hyping av bestselgere? Eller lesere som pushes på halvdårlig litteratur plukket ut av forlagenes markedsavdelinger. Her tenker jeg at kritikeres jobb blant annet er å strø sand i forlagenes enorme og bulldozeraktige salgsmaskineri.»
Prinsipielt synes Dagbladet-anmelderen at det er helt legitimt at forfattere og forlag går til motangrep:
– Selvsagt må både forlag og forfattere kunne svare. De kan gjerne være harde i klypa, men det må være saklig og begrunnet – og noe mer enn at anmelderen ikke har lest boka, som er en gjenganger Jeg skjønner likevel at forfattere kan føle seg maktesløse overfor dårlig kritikk, og at det kan være vanskelig å ta til motmæle, sier Cathrine Krøger.
– En skyttergravstrid
– Det er alltid skummelt å angripe kritikerstanden, fastslår Knut Gørvell når vi inviterer til et etterpåklokt tilbakeblikk. – Også bataljen rundt Showtime ble en skyttergravstrid der det var ekkokammer i hver grav. Jeg er svært begeistret for Krøger når hun er positivt engasjert i en bok. Naturlig nok er jeg mindre fornøyd når hun slakter. Mitt poeng var å prøve å vise at selv en anmelder ikke skal fryde seg over en «god slakt». Samtidig ser jeg jo at det kan virke mot sin hensikt når en forlagsmann med makt angriper én frilans anmelder. Så jeg håper på en mer prinsipiell diskusjon der man også diskuterer hvilke kriterier en god og en dårlig anmeldelse skal bygge på – og det kan for eksempel handle om sjangerforståelse.
– Prinsipielt: Bør forfattere og forlag ta til motmæle når de får dårlige anmeldelser? Føler du et slags ridderlig ansvar, som forlagets mann, til å stå opp for bøkene dine – eller er Showtime-saken et unntak?
– Jeg syns at det skal være en mye større takhøyde for at anmelderne og deres begrunnelser bør diskuteres og kritiseres. Det er færre og færre anmeldelser, og desto viktigere er de. Heldigvis har vi fortsatt mange kompetente anmeldere, men av og til viser noen en mangel på forståelse for sjangere eller det kan virke som om de har et personlig oppheng. Både forlag og forfattere er redde for å kritisere anmelderne i angst for at det slår tilbake. Samtidig mener jeg at både forlag og forfatter i noen tilfeller må tørre å si fra når en anmeldelse er for usaklig eller for personlig negativ, sier Gørvell, og legger til: – Showtime var sånn sett et engangstilfelle fra min side, men jeg har ofte ønsket å ta til motmæle nettopp fordi anmeldelser noen ganger ikke er tro mot det prosjektet boken prøver å være. Jeg klarer ikke å se hvorfor ikke også kritikerkorpset kan kritiseres og at man også kan etterlyse bedre kriterier for deres dom. Men også det handler om form, selvsagt.
– Er det mulig å hente noe av varig verdi ut av disse opptrinnene, eller blir det mest «der og da-saker» i (sosiale) medier?
– Jeg tror at kritikerne, mediene og forlagene har felles interesser. I utgangspunktet ønsker mediene polarisering og kamp for underholdningens verdi. Samtidig er hele bokbransjen svært avhengig av at mengden av anmeldelser opprettholdes og at kvaliteten er god. Det er den jo svært ofte, og dermed så må man også kunne tåle en debatt om kriterier og verdier for en anmeldelse. Og en svært viktig ting som mediene nok kan bekrefte og som også anmelderne kan huske på: en heftig og begeistret anmeldelse skaffer flere klikk enn en sur slakt! Så det lønner seg faktisk med entusiasme, hevder Gørvell.
Ville kaste ølglass
Og hvis man ikke tar til motmæle i media eller sosiale medier. Hvorfor ikke sklitakle anmelderen i bokform – slik Ketil Bjørnstad gjorde i Åttitallet, den tredje boka i hans selvbiografiske romansyklus «Verden som var min». Også her dukker Cathrine Krøger opp. I boka blir flere anmeldere omtalt som «mobbere» eller med andre ufordelaktige karakteristikker. Blant de utvalgte er som Morgenbladets kulturredaktør Ane Farsethås, litteraturkritiker Bernhard Ellefsen, journalist Marius Lien og teateranmelder Hans Rossiné. Men aller tøffest medfart får Krøger. I boka forteller Bjørnstad detaljert om et møte med Krøger på forlaget Aschehougs hagefest:
«Måten hun kom mot meg, med skjørtet sitt og joggeskoene. Så selvfølgelig, vel vitende om at det ikke var et eneste menneske i Norges land hun hadde skrevet mer foraktfullt om,» skriver Bjørnstad i boken.
Den ellers fredsæle Bjørnstad lufter i boken drømmer om å kunne gå mer håndgripelig til verks:
«Jeg står nærmest lamslått og tenker at jeg kunne gjort slik man gjorde så mye mer på seksti- og syttitallet, slengt hvitvinsglasset, eller helst et ølglass, rett i fjeset hennes, ikke bare på grunn av det obskøne i budskapet, i forhold til en mann som ikke der og da kunne forsvare seg, men som takk for alle anklager jeg gjennom årene ikke hadde kunnet svare på, fordi en forfatter alltid vil tape i en sånn debatt», skriver han. Glasset skulle være en «takk for at hun, i den siste anmeldelsen av meg, hadde stemplet meg både som sexist og rasist. En takk for de hårreisende sjikanene, ikke bare av meg, men av utallige forfattere som hadde vært rammet av henne».
– Gjør kritiske kritikere inhabile
– Såpass får vi anmeldere tåle. Men jeg blir forbløffet over det sinnet som må ligge bak. Dette virker som ren hevn mot kritikere som ikke liker bøkene hans, uttalte Cathrine Krøger den gang.
Blant annet omtaler Bjørnstad anmelderen slik: «Selvskrytet, den konstante opphisselsen som preget både personen og skriveriene hennes, at hun hadde studert litteratur, de dårlig formulerte setningene, beskyldningene som kunne gi leseren følelsen av at en mislykket forfatter egentlig var en morder som burde stenges inne eller avlives, og at en vellykket forfatter kunne ha Messias-liknende egenskaper».
Krøger ble opprinnelig spurt av sin avis Dagbladet om å anmelde boka, men måtte si fra seg oppdraget da hun leste karakteristikkene av henne selv. Hun påpekte samtidig det prinsipielt betenkelige i at Bjørnstad med sin metode gjorde kritiske kritikere inhabile, «noe som åpenbart er en fordel for ham, men som gjør at vi like godt kan slutte med kritikk hvis dette blir malen».
Sammen med Morgenbladets kulturredaktør Ane Farsethås blir Krøger omtalt som mobber. Bakgrunnen var et bokarrangement i Spikersuppa i regi av Bokklubben, der de to ble bedt om å velge høstens beste og verste bok.
Det er ikke den eneste gang: – Da jeg kalte Martha Louises bok Sensitive barn for noe møl, mente Klassekampens Bjørgulf Braanen at jeg drev med mobbing, forteller Krøger. Hun mener at det blir feil å se dårlige kritikker som mobbing: – Det er dette krenkelsesamfunnet som omgir oss. Hvis kritikk – eller slakt for den del – skal være mobbing, blir hele kulturlivet temperaturløst.
– Ingen debatt om premisser
Hva tenker så Ketil Bjørnstad selv om de tidligere nevnte sekvensene i dag, drøye tre år etter at boken utkom. Er han glad for at han «skrev det av seg»?
– Det var helt nødvendig for meg å skrive hagefest-sekvensen i Åttitallet, og jeg kom tilbake til problemstillingene i de to siste bindene av Verden som var min, forteller Ketil Bjørnstad og legger til: – Det var interessant å se reaksjonene på dette galgenhumoristiske kapittelet, særlig fra Cathrine Krøger. Og Espen Søbye kom på banen senere. Ingen av dem klarte å åpne for den miste grad av selvkritikk. Krøgers fenomenale karakteriseringer av mitt forfatterskap – «kafélivsgørr» – og Søbyes ydmykende innrømmelse av at han hadde anmeldt Jæger på grunnlag av Helge Rønnings anmeldelse av Oda! 18 år tidligere, står som høydepunkter i den litterære minneboken min. Jeg henter dem frem ved festlige anledninger.
Trass i bredsidene han har gitt deler av kritikerstanden, men han slett ikke at anmelderne er noe man godt kunne ha unnvært i det litterære økosystemet:
– Litteraturkritikk er enormt viktig. Derfor er det så utrolig at den ikke diskuteres og foredles, slik alt annet i kulturlivet med jevne mellomrom settes under lupen. Litteraturkritiker kan hvem som helst bli, på korteste varsel. Ingen kontroll. Ingen debatt om premisser. Og både forlag og forfattere er livredde for å gå inn i debatter. Avisredaktørene står klare til å forsvare sine ansatte, uansett, sier Bjørnstad til Bok og samfunn. – Litteraturkritikken bidrar nesten uansett til større bevissthet om hva litteratur kan være. I en tid hvor selv avisene drukner i reality-tv, og underholdningsindustrien prøver å gjøre oss alle dummere, setter litteraturkritikken fokus på bøkene, og gir oss alle en sjanse til refleksjon, uansett hvor dårlig anmelderen måtte være. Og så må vi ikke glemme at de aller fleste anmeldere gjør enn god jobb. Men verstingene, sentralt plassert i forskjellige publikasjoner, også de som pynter seg med akademiske sitater og forblommede utdypninger og refleksjoner, må kunne stilles til ansvar.
Baluba rundt levde liv
Ketil Bjørnstads romansyklus er som kjent ikke det eneste bidraget til litteraturen hvor det er blitt kluss med virkelige personer. Christian Kjelstrup, Aschehoug- og Samtiden-redaktør, har stått i disse problemstillingene med begge beina:
– På tampen av 2016 tok virkelighetslitteraturdebatten av i Norge. Jeg var redaktør for Geir Gulliksens roman Historie om et ekteskap, og da ekskona hans, Marianne Berg Hansen, tok til motmæle i Aftenposten og mente seg utlevert, ble det baluba også om den boken. Debatten rundt de såkalte virkelighetsromanene fulgte nokså forutsigbare spor. Forfattere og forlag hevdet at romanene ikke krenket privatlivets fred, mens de som følte seg gjenkjent, enkelte kritikere, jurister og andre, hevde nettopp det. Som forlagsansatt opplevde jeg debatten som til tider vond og vanskelig. Litteraturen er jo flertydighetens domene, men her ble posisjonene og påstandene på begge sider ofte entydige og veldig tydelige. Det var forståelige reaksjoner på begge sider. Jeg er i tvil om vi er kommet veldig mye lenger, og tror nok vurderingene rundt slike bøker må tas fra sak til sak – fra bok til bok, sier Kjelstrup til Bok & samfunn/Bok365.
Aftenpostens Ingunn Økland er definitivt ikke ukjent med denne debatten:
– Min anmeldelse av Arv og miljø av Vigdis Hjorth var kontroversiell. Avisen fulgte opp med nyhetssaker og kommentarstoff, og vi utviklet det som ble den mest omfattende litteraturdebatten i Aftenposten på lang tid. Debatten ble samlet sett så god fordi den var full av forskjellige og motstridende synspunkter.
– Jeg har forståelse for at forfattere og forlag ønsker å reagere på anmeldelser. Den uskrevne regelen i Norge er jo at man ikke, eller bare unntaksvis, skal ta til motmæle. Og det er nok klokt å spare kruttet til det virkelig trengs, for disse kampene er vanskelige å vinne, sier Christian Kjelstrup. – Men har man brukt flere år på å skrive en tykk bok, som så blir avfeid av en kritiker som kanskje har misforstått hele prosjektet – det kan jo forekomme – da har jeg som sagt stor forståelse for behovet for å korrigere den urettferdige dommen. Jeg tror vi kommer til å se mer slikt fremover. Det har å gjøre med at skillet mellom kritikere og ikke-kritikere er i ferd med å pulveriseres litt. På blogger og i sosiale medier kan vi alle felle våre dommer, og forfattere forklare og reklamere for egne bøker.
Ingunn Økland ser gjerne at det kommer reaksjoner på hennes vurderinger:
– Kritikken bør møte motstand – også fra forfattere og forlag. I Aftenposten har vi lav terskel for å publisere motinnlegg.
«Som en programleder i Farmen»
I tillegg til tidligere nevnte Sindre Hovdenakk, er det få som har rullet i gang flere diskusjoner enn Morgenbladets anmelder Bernhard Ellefsen, som også fikk passet sitt påskrevet i Åttitallet: Ketil Bjørnstad forteller i boka at anmelderen Ellefsen skrev at «en eneste setning fra Per Petterson hadde mer litterær tyngde enn 800 sider fra Bjørnstad. Triumferende tar han setningen inn i sin egen anmeldelse, setter to forfattere direkte opp mot hverandre, som om han var programleder i Farmen, for å håne meg ekstra og gni det inn».
Samme Bernhard Ellefsen var også ute i stormkastene etter sin lunkne anmeldelse av Tore Renbergs roman Angrep fra alle kanter: «Kanskje ligger det en prisverdig ambisjon i Renbergs forsøk på å gi litterær stemme til mennesker på oljehovedstadens «skyggeside», men også her grunnstøter romanen i mine øyne: Personene vi møter i Angrep fra alle kanter skylder alle sine egenskaper til handlingen, det er plottets fremdrift som gjør dem til det de er. Noen større sympati med Rogalands rabagaster innbyr ikke romanen til, all den tid leseren aldri får følelsen av motsetningsfylt og ekte menneskelighet i dem.»
– Kritikken er sekundær
I et tilsvar i Morgenbladet skriver Tore Renberg blant annet: «Jeg er blitt skjødesløs. Jeg sier herved fra meg høfligheten jeg så lenge har klamret meg til, og når jeg gjør det, kan jeg si: Bernhard Ellefsen, litteraturen er rikere enn ditt kvalitetsbegrep. Alle som leser teksten din om Angrep fra alle kanter – den som sto på trykk 28. november, der hvor du forsøkte å gjøre litteraturen min verdiløs – kan se hva du er ute etter. Det lyser lang vei at du er personlig fornærmet på meg, som det lyser lang vei at du ikke har greie på litteraturen jeg skriver. Ikke klarer du å se at det er en kollektivroman, ikke ser du hvilket sjangerblandende prosjekt jeg har gående, ikke ser du det poetiske prosjektet, ikke det retoriske, ikke det romantekniske. Ikke ser du tradisjonen jeg denne gang forholder meg til, ikke ser du sørstatsgotikken, Faulkner/Tarantino/Coen-brødrene, grindhouse og syttitalls-grit møter skandinavisk drama, du ser ikke hvilken relasjon verket har til den moderne tv-serie-dramatikken. Ja, du er ikke en gang raus nok til å informere leserne dine om fakta – og det er skikkelig teit at jeg selv må opplyse om dette – eller mener du kanskje at kritikeren ikke har noen informasjonsplikt? Boken du spytter på er del to i et verk som heter Teksas, den har fått svært god mottagelse i Norge, i likhet med sin forgjenger Vi ses i morgen, i utlandet har den vekket oppmerksomhet; Angrep fra alle kanter er blitt kalt «internasjonalt toppnivå» av Victor Malm i Sydsvenskan, fremhevet av Nils Schwartz i Expressen for sin «märkliga» blanding av «kriminalintrig, skälmhistoria och blödande tragedi» og «suveränt avlyssnade dialog».
Til Den norske Forfatterforenings nettsted uttaler Tore Renberg at han kunne ha skrevet Ellefsens tekst før Ellefsen selv gjorde det: – Mine hovedpoeng i denne debatten handler om å påpeke at det for ofte er agenda, personlig smak, anti- eller sympatier og ideologi, som styrer kritikken, og ikke selvstendig tenkning. Det er det jeg ønsker å peke på, som var så tydelig i Ellefsens anmeldelse av min roman. Jeg stiller også spørsmål ved hvorvidt det er meningsfullt at en kritiker med så sterke motforestillinger mot sjangeren, tradisjonen, samt forfatteren og hans litteratursyn, anmelder boka. Utfallet er gitt på forhånd. Ellers er jeg saklig uenig med ham når han hevder at litteraturkritikken er likestilt med litteraturen, og jeg er skeptisk når han fraskriver seg informasjonsplikten. Det er innlysende for meg at litteraturen er primær og kritikken sekundær.
– Følsom og observant
Og ikke nok med det, som det heter: Da Bernhard Ellefsen tok utgangspunkt i et lanseringsintervju i deler av sin anmeldelse av Line Baugstøs roman Sommer uten brev, kokte det over for den ellers sindige forfatteren Baugstø, som forfattet et innlegg og hva hun mente om Ellefsens metode. I retur fikk hun også visse innrømmelser: «Ja, anmeldere går – i likhet med forfattere – ofte i flokk. Og vi lar oss påvirke av alt fra lanseringsintervjuer til anekdoter, personlige assosiasjoner, eksistensielle tilbøyeligheter og hva vi på et gitt tidspunkt måtte ha av små og store kjepphester,» medga Ellefsen.
I et intervju med Den norske Forfatterforenings nettsted beskrev Bernhard Ellefsen senere Line Baugstøs innlegg som på mange vis forbilledlig:
– På en følsom og observant måte beskrev hun hvordan det kritiske språket ganske raskt tar til å omslutte en nyutgitt bok. Baugstøs innlegg stilte produktive spørsmål ved min vurdering, og kastet lys over aspekter ved lesningen og forståelsen av samtidslitteratur som alle gjør lurt i å huske på. Renbergs reaksjon var derimot betraktelig mer affektiv, og mindre presis. Den polemiske kraften har en egenverdi, men skaper ikke alene grunnlaget for en substansiell debatt.
«Eit intellektuelt adelsmerke»
Hva så med sakprosaen – er det lugnere seilingsleder der? Slett ikke. Prosa-redaktør Merete Røsvik havnet i stormkastene i fjor sommer, da det ble kjent at hun hadde refusert Per Hens anmeldelse av Halvor Foslis Mot nasjonalt sammenbrudd:
– Det mest ubehagelege ved det var faktisk ikkje å bli æreskjelt på Document.no, men at så mange i kommentariatet valde å sjå bort frå forklaringa eg gav, sier Merete Røsvik til Bok og samfunn/Bok365.
Hun er åpen for at debatt rundt enkeltanmeldelser, men helst «med en konstruktiv tilnærming»:
– Det er heilt greitt å seie frå om dei meiner at bokmeldinga inneheld vesentlege feil eller svært urimelege tolkingar. Men evna til å akseptere ulike vurderingar og lære av kritikk er eit intellektuelt adelsmerke i mine auge. Kverulering om småting for å maksimere merksemda rundt ei bok trur eg både forfattaren og kritikken taper tillit på.
– Før jul skrev jeg en kommentar om Marte Michelets Hva visste hjemmefronten? og svarboken fra tre holocaustforskere, der jeg forsøkte å nyansere og innta en mellomposisjon i en svært hard og polarisert debatt. Jeg fikk en del tyn på epost og telefon, fra folk som mente at jeg burde fordømme Michelet hardere. Det sier litt om hvor krevende slike følelsesstyrte debatter er. Er du ikke kategorisk for eller mot en sak eller en person, kan du fort bli stemplet som unnvikende. Akk ja, sukker Frode Bjerkestrand, kommentator i Bergens Tidende. Han verdsetter respons på jobben kritikerne deres gjør: – Jeg synes det er fint om forfattere og forlag tar til motmæle mot anmeldelser og anmeldere. Anmeldere er ikke en yrkesgruppe som har krav på beskyttelse fra offentlig debatt. Vi ønsker jo at anmeldelsene hos oss skal skape diskusjon og refleksjon. Det viser at litteraturkritikken er relevant og aktuell. Forfattere og forlagsfolk kan gjerne engasjere seg oftere. Da bidrar de også til å holde liv i bokanmelderiet.
– Ruskevær skaper engasjement
– I nyere tid er Tore Linné Eriksens anmeldelse av Terje Tvedts Verdenshistorie i Bokmagasinet i oktober et godt eksempel på en anmeldelse som har skapt debatt. Tvedt svarte senere med en dobbeltside i Klassekampen, og debatten har foregått i mange uker, også med bidrag fra andre enn de to. I det store og hele er det en opplysende debatt, selv om den også inneholdt tilløp til personangrep, sier Klassekampen/Bokmagasinet-anmelder Tom Egil Hverven til Bok og samfunn/Bok365.
En som rett og slett savner mer rabalder, er Jan Swensson, redaksjonssjef for sakprosa i Aschehoug:
– Det har ikke vært spesielt høye bølger rundt anmeldelsene av sakprosautgivelsene våre i det siste. Dessverre. Noen har fått gode anmeldelser – de fleste, heldigvis, andre dårlige, men ingen anmeldelser av en og samme bok har spriket i så stor grad at det har brygget opp til storm. Det er i grunnen synd, litt ruskevær skaper engasjement, men det sier noe om at det har blitt færre anmeldelser generelt, sier Swensson til Bok og samfunn/Bok365. Han er noe lunken til å gi anmeldere offentlig verbal-smekk: – Hvis anmelderen har bommet totalt på fakta og kommer med helt urimelige påstander, kan det være på sin plass. Men stort sett er det best å la være, motangrep kan fort bli oppfattet som surmuling.
Ellers er det ikke alltid lett å forutse hvor stormkastene kommer:
– For noen år siden anmeldte Espen Søbye et knippe strikkebøker i Morgenbladet. Det skapte virkelig bølger, erindrer Bernhard Ellefsen. – Reaksjonene strømmet inn, og etter bare noen uker kunne man lese en stor sak i danske Weekendavisen om den norske strikkefeiden! Det ble en av de morsomste og mest energiske litteraturkritiske stridighetene jeg kan huske.
– Opplevde det som ubehagelig
Forfatternes tidlige møter med kritikerstanden er gjerne brutale saker. Aviser og nettaviser åpnes lett skjelvende i frykt for dommen over eget forfatterskap. Det heter seg jo at man aldri skal slakte en debutant, en gammel uskreven regel som stort sett følges. Men spesielt hardhudet man heller ikke videre i det tidlige forfatterskapet, selv når førsteboka er unnagjort:
– Ja, det ble jo et sabla bråk da Den siste revejakta kom, selv om de fleste avisene boikottet den utgivelsen. Det var akkurat litt for tidlig å snakke om liberalisering av narkolovene i det offentlige. Jeg opplevde det som ubehagelig. Var ganske ny i gamet, og ikke vant til få juling på papiret, forteller Ingvar Ambjørnsen til Bok og samfunn/Bok365.
Frode Grytten fikk en «både óg-opplevelse» med sitt store gjennombrudd med romanen Bikubesong i 1999:
– Då Bikubesong kom ut i 1999, fikk boka såpass mykje medvind at sentrale kritikarar, som Øystein Rottem, følte eit sterkt behov for å rykke ut og rope ut: Hør! Hør! Sjokk! Vantru! Jan Kjærstad er sjukt forbigått som nominert til Nordisk Råds litteraturpris! (Danskane tok for øvrig ansvar og nominerte Kjærstad.) Men det var eit underlig og trist opptog, og mi førstehandserfaring med kor teit litteraturverda blir når prisar og pengar og prestisje kjem susande inn frå høgre.
Friidrett vs rugby
– Dersom anmeldelsen er full av faktiske feil eller anmelderen kommer med påstander som er så grove at de ikke kan stå uimotsagt, syns jeg absolutt det kan være på sin plass å svare, sier Erika Fatland, og legger til: – Jeg har selv en gang tatt til motmæle. I sin anmeldelse i Klassekampen insinuerte Geir Pollen at enkelte av dialogene i Høyt var diktet opp, og det kunne jeg ikke ha sittende på meg.
Forfatter Ambjørnsen har sittet på begge sider av gjerdet, og gjennom flere år også inntatt anmelderrollen, hovedsakelig i VG. Hva tenker han om at forfattere og forlag tar til motmæle?
– Det kommer an på hvordan det gjøres. Får en forfatter helslakt, er det jo på sett og vis forlagets plikt å forsvare sin mann eller kvinne. Men å gå ut med lange haranger og voldsomme svingslag mot anmelderen, virker som regel mot sin hensikt.
Forfatterkollega Grytten er enda mer skeptisk til motangrep:
– Dette er to heilt ulike greiner. Å skrive skjønnlitteratur er friidrett. Å skrive kritikk er rugby. Om ein rugbyspelar inviterer til tenniskamp, må ein høfleg avslå og ta på seg løpeskorne.
—
Dette er den siste artikkelen i Bok & samfunns/Bok365s serie om litteraturkritikken. De tidligere artiklene i serien finner du her:
Hva er god (og dårlig) kritikk?
– Dramatisk hvis kritikken forsvinner
Sakprosa-boom – men ikke for litteraturkritikken?
