Sakprosa-boom – men ikke for litteraturkritikken?

REIDAR MIDE: - I bokhøsten merker vi kampen om spalteplassen.

LITTERATURKRITIKKEN: Sakprosafeltet vokser seg stadig større, både i bredde og antall utgivelser. Men vokser avisenes anmeldelser av sjangeren i takt med dette?

– Med tanke på den enorme økningen i antall sakprosautgivelser, synes jeg vi skal være ganske godt fornøyde med sakprosaanmelderiet og plassen avisene bruker på det, sier Ingrid Eia Ryvarden, redaksjonssjef for sakprosa i Strawberry Publishing.

Sakprosasjangeren har fått en solid oppblomstring de siste årene, både i oppmerksomhet og salg. Sjangeren har dessuten også fått en større bredde enn tidligere, hvor kjendisbøkene virker å ta stadig større plass. Men tar disse bøkene også plassen fra andre sakprosabøker i mediene?

– Jeg synes mediene er flinke til å tilstrebe en bredde i de bøkene de faktisk anmelder. Utfordringen ligger heller i antallet bøker som anmeldes, sier Ingebrigt Waage Hetland, redaksjonssjef for i Cappelen Damm Sakprosa.

Går opp i opp?

Er det vanskeligere å få anmeldt sakprosabøker nå enn tidligere?

– Ja, vi opplever at det blir stadig flere om beinet og stadig færre bøker som ender opp med å bli anmeldt. Det er selvsagt en utfordring for både forfatter og forlag når vi skal nå ut til publikum med bøkene våre. Noen anmeldes ikke i det hele tatt, andre blir prisgitt enkeltanmelderes vurdering, sier Waage Hetland.

Sakprosasjef i Gyldendal, Reidar Mide, merker også at det har blitt mer kamp om spalteplassen i norske aviser de siste årene – spesielt om høsten:

– Vårt inntrykk er ikke at det er vanskeligere å få anmeldt sakprosabøker enn tidligere. Vi har selvsagt fått med oss at enkelte medier har prioritert bokstoffet noe lavere de siste årene, men andre medier skriver mer om bøker enn de gjorde før, så dette går nok opp i opp. Det vi imidlertid merker, er at det er vrient å få anmeldelser i de mest hektiske ukene på høsten – når mange av de største bøkene slippes både innen sakprosa og skjønnlitteratur. Da er det kamp om spalteplassen.

Anmeldes annerledes

I Gyldendal merker de at mediene er mer interesserte i kjente forfatternavn:

– Vi opplever at det er ganske stor forskjell på hva slags bøker de ulike mediene er interessert i, og det er jo egentlig bra, for det gjør at et forholdsvis bredt spekter av bøker blir anmeldt. Ikke overraskende er det høyest interesse for store forfattere og utgivelser, både norske og internasjonale. Akkurat i disse dager lanserer vi bøker av Kamala Harris og Bill Gates, og for begge disse utgivelsene merker vi at mange medier vil anmelde. Noe vi selvfølgelig er glade for, helt uavhengig av hva som måtte bli utfallet, sier Reidar Mide.

Lager mye støy

– Det finnes flere medie-fenomener og kjendiser i samfunnet vårt, og da er det naturlig at det også blir flere av dem på våre forfatterlister, men vi ser ingen grunn til at det skal gå på bekostning av den mer dyptpløyende sakprosaen, sier Waage Hetland.

INGRID EIA RYVARDEN: Kjendis- og mediefenomener kan fortrenge annen sakprosa.

Ingen av sakprosasjefene Bok & samfunn har snakket med, er bekymret for at influenser- og kjendisenes inntog i litteraturen vil gjøre at det er mindre plass til seriøs sakprosa:

– Kjendis- og mediefenomener lager ofte mye støy, noe som kan gå på bekostning av andre bøker. Men alle forlag jobber med den balansen, og heldigvis finnes det gode støtteordninger i norsk sakprosa så man får frem alle mulige prosjekter. Men samtidig så er det vel ingen bok som har fått mer spalteplass enn Marte Michelets Hva visste hjemmefronten? Seriøs sakprosa kan skape debatt, og få mye oppmerksomhet, sier Ryvarden.

Kvalitet – ikke sjanger

Mide fremhever at kvaliteten ikke er bestemt av hvem boken handler om.

– Det er klart at kjendisstoffet – også fra bøker – får en del plass, men slik har det vel vært i mange, mange år. Dessuten er det bare å se på topp 100-lista for fjoråret – som viser en stor variasjon i hva slags bøker folk etterspør. Tre av bestselgerne handler om Kong Harald, Eyvind Hellstrøm og vår nye forsvarssjef Eirik Kristoffersen. Skal man kalle dem kjendiser? Alle tre har utvilsomt mye å komme med – det er nok derfor folk vil lese bøkene deres. For oss som breddeforlag er det veldig viktig å gi ut bøker i mange sjangre og til ulike målgrupper, og vi er egentlig ikke så glade i forsøkene på å skille mellom kjendisbøker og dyptpløyende sakprosa. Man kan jo lage svært gode bøker om kjendiser også, slik Joachim Førsund gjorde da han i fjor skrev om Christine Koht. Vårt mål er at bøkene skal bli så bra som mulig, uavhengig av sjanger.

Mange måter å skaffe oppmerksomhet på

Gjør dere redaksjonelle vurderinger ut fra hva dere ser blir anmeldt?

– Nei, vi har våre egne kriterier for hva vi synes er viktig å gi ut, så får mediene ha sine kriterier for hva de velger å omtale. Heldigvis er vi ofte ganske samstemte, sier Waage Hetland.

Reidar Mide i Gyldendal er enig:

– Det er klart vi vurderer og diskuterer potensialet for at en forfatter eller utgivelse vil bli anmeldt eller få omtale i media, men dette er sjelden en avgjørende faktor når vi antar og jobber med våre utgivelser. Det er mye viktigere for oss at vi som forlag har tro på utgivelsen som sådan – at vi mener boka vil bli bra, interessant og relevant. Lykkes vi med dette arbeidet, er det vår erfaring at mediene også er interesserte i bøkene vi gir ut.

Ingen målsetting om å anmelde alt

CAMILLA NORLI: – Vi velger de bøkene vi hver uke tror er mest aktuelle. (foto: VG)

– Vi velger bøker vi mener er viktige, og som vi tror leserne våre vil ønske å lese om. Det siste er selvsagt viktig, for vi skriver for leserne, og ikke for forlagene og forfatterne. Men det er lettere å engasjere leserne hvis anmelderen først har latt seg engasjere – eller provosere – av boka. Det er derfor det aller fremste kriteriet, sier Marie Kleve, om hvordan de går frem når de skal velge hvilke bøker de anmelder i Dagbladet.

Camilla Norli i VG forteller at de løpet av 2020 anmeldte 120-130 bøker.

– Vi velger de bøkene vi hver uke tror er mest aktuelle for våre lesere, og kan ikke bruke masse ressurser på å vurdere alt som går ut. Vi lager en oversikt over hva som kommer vår og høst – og planlegger uke for uke hvilke bøker vi tror er mest aktuell for våre lesere. Enten det er kjente personer, gode historier, dokumentarer eller aktuelle tema- eller nyhetsbøker.

Krever mer overtalelse

I Klassekampen kreves det gjerne litt mer overtalelse for å få sjøsatt en anmeldelse av en sakprosabok enn hva som er tilfelle med en skjønnlitterær bok:

– Jeg anser sakprosa som like viktig og interessant som skjønnlitteraturen, og vi prioriterer den også. Det krever iblant noe mer redaksjonell vilje, fordi mange av kritikerne har en skjønnlitterær interesse, men vi har et godt, årvåkent lag av kritikere som anmelder i begge sjangre, eller som primært anmelder sakprosa, sier Karin Haugen.

Camilla Norli understreker at det selvsagt er umulig å rekke over alt som utkommer i løpet av en bokvår eller bokhøst.

– Vi har svært dyktige anmeldere på feltet – og vi evner å nå unge lesere og skape engasjement rundt store utgivelser. Vi går glipp av gode bøker her, slik vi gjør på skjønnlitteratur, men vi har ingen målsetting om å anmelde all ny sakprosa, sier Norli. – Vi velger den eller de bøkene som vi tror er mest aktuell for våre lesere. Det kan være store forfatternavn, en aktuell sakprosabok med nyhetsinteresse, eller nye forfattere som vi tror kan ha potensial til å bli det neste store, sier Norli.

For elitistisk?

Sakprosaforfatter Erika Fatland kunne i fjor glede seg over stort sett unison hyllest til sin bok Høyt – En reise i Himalaya. I debatten om litteraturkritikk forsvinner likevel gjerne sakprosaen litt. Kanskje fordi den stiller litt andre krav til anmelderen?

ERIKA FATLAND: NN (foto: Tine Poppe)

ERIKA FATLAND: – Eksperter kan henge seg opp i detaljer. (Foto: Tine Poppe)

– For utpregete fagbøker kan kompetanse på fagområdet bety mye. Men for mer generell sakprosa går det like bra med generalister. En fare med eksperter kan jo være at ingenting er overraskende for dem, og at de henger seg opp i små, faglige detaljer på side 300. Mens generalisten ofte i større grad kan se helheten og bedømme den litterære kvaliteten. Å vekte det man skriver er også en kunst, påpeker Fatland som i flere år sporadisk har anmeldt bøker for Aftenposten: – Det er givende å kunne anbefale bøker for andre, men det skorter på tid, forklarer Fatland som synes hennes gamle avis klarer seg bedre på sakprosa enn skjønnlitteratur.

– Der føler jeg avisa er blitt for elitistisk, og litt for preget av litteraturvitere med større evner på det akademiske feltet enn på formidling, sier Fatland og legger til at hun i dag opplever Aftenpostens skjønnlitterære anmeldere som mer elitistiske enn Morgenbladets.

– Ukeavisas anmeldere framstår som solstråler i sammenlikning.

En annen flate

VGs bokanmelder Sindre Hovdenakk har også fortid innen sakprosa, både som forfatter og som redaktør av bladet Prosa.

– Det var en helt annen hverdag med en helt annen flate enn i VG. I Prosa hadde vi noen vanlige anmeldelser, men satset mer på et essayistisk blikk på utgivelser som kretset rundt samme tema. I tillegg kunne vi ha en slags forfatterskapsportretter, der vi tok for oss et helt forfatterskap. Det kan vi ikke i VG, forteller Hovdenakk.

PRIORITERER NYHETSVERDI: Merete Røsvik foto: Prosa / NFFO)

I Prosa ble han etterfulgt av Merete Røsvik, som i fjor havnet midt i en av årets store litterære snakkiser da hun bestilte en anmeldelse av Halvor Foslis innvandringskritiske bok Mot nasjonalt sammenbrudd. Per Hem skrev anmeldelsen som bestilt, men Røsvik endret seg og bestemte seg for ikke å trykke den likevel. Dermed hadde vi en debatt gående om ytringsfrihet, unnfallenhet, anmelderkvalitet og det hele. Med argumenter og motargumenter, beskyldninger og motbeskyldninger på kryss og tvers.

Bøker som treffer

Uten å gå inn på akkurat fjorårets feide bekrefter Røsvik at hun opplever det samme problemet som mange andre redaktører: Det kommer langt flere utgivelser hun mener fortjener omtale og oppmerksomhet enn Prosa har mulighet å gi.

– Jeg prioriterer bøker med nyhetsverdi, bøker som treffer et aktuelt eller interessant tema som skiller seg ut på en eller annen måte, opplyser Røsvik. Om anmelderprosessen forteller hun at hun vanligvis «først finner boka og deretter en anmelder som kan passe».

– Bøker som likner noe det allerede er skrevet om dropper jeg som regel, sier Røsvik som i tillegg til redaktørjobben i Prosa anmelder bøker i Klassekampen.

 

 

11 Delinger