I dag kom meldingen om at Milan Kundera er gått ut av tiden. Vi republiserer derfor Anders Neraal sin epistel (2021) rundt Kunderas «Tale i Jerusalem: Romanen og Europa» fra 1987.
LØRDAG med Anders Neraal: Under det strenge covid-regime er vi mange som savner å reise. Selv savner jeg mest å kunne komme hjem. Visst kan man reise via bøkene, godt plassert i godstolen, men for denne penneknekten har det like mye handlet om å reise med en bok i snippsekken.
For meg har det alltid vært viktig å ha med minst én god bok på reise. Hvordan kan man forflytte seg uten? Selvsagt kan man ta med lesebrett eller smartphone, men da mister du muligheten av et suvenir: – Det å komme hjem og finne boka, knudrete av sand, blyantstreker og vin, som et lysende reiseminne i bokhylla.
Tidlig en advent, på midten av 90-tallet, bestemte Ruth og jeg oss for å valfarte til Jerusalem, den hellige hovedstaden for tre ulike verdensreligioner. Jerusalem har jeg senere forbundet med boka av Milan Kundera som lå i sekken.
Vi smeltet først vinteren bort ved å snorkle blant gullfisk i den egyptiske Akababukten. Etter dette gikk vi til fjells, traff beduiner og sov i sekk på toppen av Mount Sinai, fjellet i ørkenlandskapet hvor Moses fikk overlevert de ti bud. Vi våknet til den nydeligste, gyldne soloppgangen jeg noensinne har opplevd, samtidig kom det et sterkt jordskjelv som skaket hele fjellet. Til å bli andektig av.
Noen dager senere leide vi bil og kjørte nordover til Jerusalem. En har vært heldig som har fått reise mange plasser, men få reisemål har berørt meg som denne historiske metropolen, i ordets rette betydning. Jerusalem inngir en unik magisk atmosfære av nedfelt historie, religion og kultur.
På denne tiden var Oslo-avtalen for palestinsk selvstyre nettopp undertegnet. Da vi skulle sjekke inn på et hyggelig lite familiedrevet hotell i den palestinske delen av Øst-Jerusalem, ble vertskapet så glade over å se våre norske pass at de insisterte på å halvere prisen vi først var blitt enige om.
Før vi skulle spise, satt jeg meg ned med en bok, sigaretter og et glass på den lille balkongen ut fra rommet. Sola var på vei ned over det maleriske landskapet. Utsikten var mot Getsemane, hagen ved foten av Oljeberget, hvor Jesus oppholdt seg sammen med disiplene, natten før korsfestelsen.
Her leste jeg avslutningen av den tsjekkiske dissidenten Milan Kunderas (f. 1929) essaysamling, Romankunsten – en bok jeg siden har regnet som en av de fineste jeg vet.
Romankunsten er delt opp i syv ulike essays som kan leses hver for seg, men som likevel utgjør en enhet. Her utvikler Kundera sin oppfatning av den europeiske romanen. Han knytter sine refleksjoner om kunsten å skrive romaner til Rabelais, Cervantes, Sterne, Diderot, Flaubert, Tolstoj, Musil og Kafka – forfattere som alle utgjør bærebjelker i Kunderas engasjerende fremstilling av romankunsten.
Boka avsluttes med takketalen Kundera holdt da han i 1985 ble tildelt Jerusalem-prisen, Jerusalem Prize for the Freedom of the Individual in Society, en litteraturpris som tildeles forfattere som adresserer nødvendigheten av menneskelig frihet i samfunnet.
Da jeg hadde lukket boka, var det en svært tankefull og rørt pilegrim som ruslet ut i menneskemylderet og den varme, mørke kvelden for å finne Ruth på en restaurant like innenfor de eldgamle murene i Gamlebyen.
Talen til Kundera er dessverre ikke blitt mindre aktuell med årene.
Et kjært reiseminne.
Milan Kundera:
«Tale i Jerusalem: Romanen og Europa»
Når den betydeligste prisen Israel deler ut, er bestemt for verdenslitteraturen, skyldes det ikke, tror jeg, noen tilfeldighet, men derimot en lang tradisjon. Det er nemlig de store jødiske personligheter som, fjernt fra sitt opprinnelige hjemland og hevet over nasjonalistiske lidenskaper, bestandig har oppvist en usedvanlig følsomhet for et overnasjonalt Europa, et Europa oppfattet ikke som et territorium, men som kultur. Når jødene, selv etter de ble så tragisk skuffet over Europa, likevel har bevart sin trofasthet overfor denne europeiske kosmopolitismen, står Israel, deres vesle og endelig gjenfundne fedreland, for mine øyne som Europas virkelige hjerte – et underlig hjerte som er plassert utenfor kroppen.
Jeg er dypt beveget over idag å motta den prisen som bærer Jerusalems navn og er merket av denne store jødiske kosmopolitiske ånd. Det er som romanforfatter jeg mottar prisen. Jeg understreker romanforfatter, jeg skriver ikke skribent. Romanforfatteren er den som, ifølge Flaubert, vil bli borte bak verket. Å bli borte bak verket – det vil si å gi avkall på rollen som offentlig person. Og det er ikke lett idag, da alt som har en aldri så liten betydning må gå over massemedias uutholdelige flombelyste scene, som i strid med Flauberts hensikt får verket til å bli borte bak bildet av sin forfatter.
I denne situasjonen, som ingen kan slippe helt unna, står Flauberts bemerkning for meg nesten som en advarsel: Når romanforfatteren gir seg hen til rollen som offentlig person, setter han sitt verk i fare – det står i fare for bare å bli betraktet som et vedheng til forfatterens handlinger, erklæringer og stillingstagender. Men forfatteren er ikke noens talerør, og denne påstanden vil jeg drive så langt som til å si at han ikke engang er talerør for sine egne tanker. Da Tolstoj skisserte opp den første varianten av Anna Karenina, var Anna er svært usympatisk kvinne, og hennes tragiske endelikt var høyst berettiget og fortjent. Den endelig utgaven av boken er helt annerledes, men jeg tror ikke at Tolstoj skiftet moralske oppfatninger i mellomtiden. Jeg vil snarere si at han under skrivingen lyttet til en annen stemme enn den som kom fra hans egen personlige, moralske overbevisning. Han lyttet til det jeg gjerne ville kalle romanens visdom. Alle sanne romanforfattere lytter til denne overpersonlige visdommen, og det forklarer hvordan de store romanene bestandig kan være litt mer intelligente enn sine forfattere. De romanforfattere som er mer intelligente enn verkene sine, bør skifte yrke.
Men hva er denne visdommen, hva er romanen? Det finnes et storartet, jødisk ordtak: Mennesket tenker, Gud ler. Inspirert av denne talemåten liker jeg å forestille meg at Francois Rabelais en dag fikk høre Guds latter, og at det var slik ideen om den første store, europeiske romanen oppsto. Jeg liker å tro at romankunsten kom til verden som et ekko av Guds latter.
Men hvorfor ler Gud når han ser på det tenkende mennesket? Fordi mennesket tenker, og sannheten unnviker det. Fordi jo mer menneskene tenker, desto mer fjerner den enes tanke seg fra den andres. Og endelig fordi mennesket aldri er det det tror det er. Det er når den moderne tid gryr, når mennesket kommer ut av middelalderen, at denne situasjonen, som er så grunnleggende for mennesket, åpenbarer seg: Don Quixote tenker, Sancho tenker, og det er bare sannheten om verden som unnviker dem, men også sannheten om deres eget jeg. De første europeiske romanforfatterne så og fattet denne menneskets nye situasjon, og på den bygget de den nye kunstarten, romankunsten.
Francois Rabelais oppfant mange neologismer som senere har gått inn i det franske sprog og i andre sprog; men ett av disse ordene er blitt glemt, og det kan vi bare beklage. Det er ordet agélaste, som er hentet fra gresk og betyr: den som ikke ler, den som ikke har humoristisk sans. Rabelais avskydde agelastene. Han var redd for dem. Han beklaget seg over at agelastene var så “grusomme mot ham” at han var på nippet til å holde opp å skrive, for alltid. 
Det finnes ingen mulig fred mellom romanforfatteren og agelasten. Fordi agelastene aldri har hørt Guds latter, er de overbevist om at sannheten er klar, at alle mennesker må tenke det samme, og at de selv er nøyaktig det de tror de er. Men det er nettopp idet mennesket mister vissheten om å sitte inne med sannheten og med de andres enstemmige bifall at det blir et individ. Romanen er individenes imaginære paradis. Det er det territoriet hvor ingen besitter sannheten, verken Anna eller Karenin.
I den tredje boken om Gargantua og Pantagruel hjemsøkes Panurge, den første store romanpersonen Europa fikk oppleve, av spørsmålet: Skal han gifte seg, eller ikke? Han konsulterer leger, synske, professorer, diktere og filosofer, som i tur og orden siterer Hippokrates, Aristoteles, Homer, Heraklit og Platon. Men etter disse enorme og lærde undersøkelsene som fyller hele boken, er Panurge stadig like uvitende om hvorvidt han bør gifte seg eller ei. Vi lesere vet det heller ikke, men til gjengjeld har vi, fra alle mulige synsvinkler, utforsket den like pussige som elementære situasjonen den personen befinner seg i som ikke vet om han bør gifte seg eller ei.
Uansett hvor omfattende Rabelais’ lærdom er, har den altså en annen mening enn Descartes’. Romanens visdom er en annen enn filosofiens. Romanen er ikke oppstått av den teoretiske ånd, men av humorens. Et av Europas nederlag er at man aldri har forstått den mest europeiske av alle kunstarter, nemlig romanen – verken dens ånd, dens umåtelige kunnskaper og oppdagelser eller dens histories selvstendighet. Den kunsten som er inspirert av Guds latter, er i selve sitt vesen ikke noen bidragsyter til de ideologiske vissheter, den motsier dem. Som Penelope rekker denne kunstarten om natten opp den veven forskjellige teologer, filosofer og lærde har satt sammen dagen før.
I det siste har vi vennet oss til å snakke stygt om 1700-tallet, og vi har gått så langt som til å bruke følgende klisjé: Ulykken med den russiske totalitarismen er Europas verk, og den skyldes særlig opplysningstidens ateistiske rasjonalisme, dens tro på fornuftens allmakt. Jeg føler meg ikke kompetent til å polemisere mot dem som gjør Voltaire ansvarlig for gulaget. Derimot føler jeg meg kompetent til å si følgende: 1700-tallet er ikke bare Rousseaus, Voltaire og Holbachs århundre, det er også (og framfor alt) Fieldings, Sternes, Goethes og Laclos’ århundre.
Blant alle romanene fra denne tiden er Tristram Shandy av Laurence Sterne den jeg foretrekker. En merkelig roman. Sterne åpner med en skildring av den natten da Tristram blir unnfanget; men ikke før begynner han å snakke om det, så gripes han straks av en annen tanke, og ved frie assosiasjoner kaller denne tanken på en annen, og så en annen anekdote, slik at den ene digresjonen følge den andre, og Tristram, bokens helt, blir fullstendig glemt over drøyt 100 sider. Denne ekstravagante måten å komponere romanen på kan nok virke som bare en formallek. Men i kunsten er formen bestandig noe mer enn en form. Enten man vil det eller ei, byr hver eneste roman på et svar på spørsmålet: Hva er den menneskelige tilværelse, og hvori ligger dens poesi? Sternes samtidige, for eksempel Fielding, visste først og fremst å sette pris på handlingens og eventyrets usedvanlige tiltrekning. Det svaret som er underforstått i Sternes roman, er annerledes: Ifølge ham ligger ikke poesien i handlingen, men i avbrytelsen av handlingen.
Kanskje en stor dialog mellom romanen og filosofien ble satt igang indirekte på dette punktet. 1700-tallets rasjonalisme hviler på Leibniz’ berømmelige setning: Nihil est sine ratione. Intet av det som er, er uten grunn. Naturvitenskapen lot seg stimulere av denne overbevisningen og undersøkte iherdig alle tings hvorfor, og slik virket alt som er, forklarlig, altså beregnelig. Det mennesket som vil at dets liv skal ha en mening, gir avkall på enhver handling som ikke har noen bestemt årsak og noe bestemt mål. Alle biografier er skrevet på denne måten. Livet fremstår som en lysende bane av årsaker, virkninger, nederlag og suksesser; og når mennesket fester sitt utålmodige blikk til sine handlingers kausalrekke, øker det farten på det vanvittige kappløpet mot døden ytterligere.
Ansikt til ansikt med denne reduksjonen av verden til bare en kausalrekke av begivenheter, hevder Sternes roman ved sin blotte form at poesien ikke ligger i handlingen, men der hvor handlingen stanser, der broen mellom en årsak og en virkning blir brutt og tanken flakker fritt rundt i deilig, doven frihet. Tilværelsens poesi ligger i digresjonen, sier Sternes roman. Den ligger i det uberegnelig. Den ligger på den andre siden av kausaliteten. Den er sine ratione, uten årsak. Den ligger på den andre siden av Leibniz’ setning.
Vi kan altså ikke bedømme et århundres ånd utelukkende ut fra dets tanker, dets teoretiske oppfatninger, uten å ta kunsten med i betraktningen, og først og fremst romanen. 1800-tallet oppfant lokomotivet , og Hegel var sikker på å ha grepet selve den universelle Historiens ånd. Flaubert oppdaget dumheten. Jeg våger å si at dette var den største oppdagelsen som ble gjort i et århundre som var så stolt av sin naturvitenskapelige fornuft.
Selvfølgelig var man heller ikke før Flaubert i tvil om dumhetens eksistens, men den ble oppfattet litt annerledes: Den ble betraktet som ganske enkelt et fravær av kunnskap, en mangel som kunne rettes opp ved belæring. Men i Flauberts romaner er dumheten en dimensjon som ikke lar seg skille fra den menneskelige tilværelse. Den følger den stakkars Emma dagen gjennom, helt til kjærlighetsleiet, ja, helt til dødsleiet, hvor de to fryktinngytende agelastene Homais og Bournisien utveksler sine tåpeligheter i det vide og det brede, som en slags gravtale. Men det mest sjokkerende og skandaløse i Flauberts visjon av dumheten er følgende: Dumheten utviskes ikke av naturvitenskapen, teknikken, fremskrittet og det moderne – tvertimot, sammen med fremskrittet gjør også dumheten sine fremskritt!
Med ondskapsfull lidenskap samlet Flaubert på de stereotype formuleringene folk rundt ham kom med for å virke intelligente og late som om de fulgte med. Med disse formuleringene laget han sin berømte Dictionnaire des ideés recues, Ordbok over forutinntatte ideer. La oss benytte oss av denne tittelen for å si at den moderne dumhet ikke vil si uvitenhet, men de forutinntatte ideers ikke-tenkning. Flauberts oppdagelse er viktigere for verdens fremtid enn Marx’ eller Freuds mer omkalfatrende tanker. For vi kan nemlig forestille oss fremtiden uten klassekamp og uten psykoanalyse, men ikke uten den uimotståelige fremveksten av forutinntatte ideer som skrives inn i datamaskinene og blir spredd av massemedia og dermed snart kan komme til å bli en kraft som vil knuse enhver original, individuell tanke og således vil kvele selve essensen av den moderne tids europeiske kultur.
Omtrent 80 år etter at Flaubert forestilte seg sin Emma Bovary, i det fjerde tiåret av vårt eget århundre, skulle en annen stor romanforfatter, nemlig Hermann Broch, snakke om den moderne romans heroiske anstrengelse når den motsetter seg bølgen av kitsch, men til slutt blir valset ned av den. Ordet kitsch betegner holdningen til den som vil behage for enhver pris og så mange som mulig. For å behage må man bekrefte det alle ønsker å få høre, man må tre i de forutinntatte ideers tjeneste. Kitschen er oversettelsen av de forutinntatte ideers dumhet til skjønnhetens og følelsenes sprog. Den fravrister oss ømme tårer over oss selv, over de banaliteter vi tenker og føler. 50 år senere, nemlig idag, blir Brochs uttalelser enda sannere. Takket være det imperative behovet for å behage og på denne måten å vekke flest mulige menneskers oppmerksomhet, er massemedias estetikk nødvendigvis kitschens estetikk og moral. Helt til ganske nylig betød modernismen et ikke-konformistisk opprør mot forutinntatte ideer og kitsch. Idag faller det moderne sammen med massemedia-fenomenets enorme vitalitet, og det å være moderne betyr en heseblesende anstrengelse for å holde seg ajour, for å være konform, for å være enda mer konform enn de aller mest konforme. Det moderne har iført seg kitschens drakt.
Agelastene, de forutinntatte ideenes ikke-tenking og kitschen: Det er alt sammen den samme, trehodede fienden av den kunsten som er født som et ekko av Guds latter, den kunsten som har klart å skape det fascinerende, imaginære rom hvor ingen besitter sannheten og hvor alle har rett til å bli forstått. Dette imaginære rom oppsto sammen med det moderne Europa, det er Europas bilde – eller i det minst vår drøm om Europa; en drøm som mange en gang er blitt forrådt, men som likevel er sterk nok til å forene oss alle i det brorskap som langt overskrider vårt vesle kontinent. Vi vet imidlertid at den verden hvor individet blir respektert (romanens imaginære verden, og Europas reelle verden), er skrøpelig og forgjengelig. I det fjerne kan vi se hele armeer av agelaster som vokter på oss. Og nettopp i vår tid med permanent krig som ikke er erklært, og i denne byen med sin dramatiske og grusomme skjebne, har jeg bestemt meg for bare å snakke om romanen. Dere har sikkert forstått at det fra min side ikke er noen flukt fra de såkalte alvorlige spørsmålene. For selv om jeg idag har inntrykk av at den europeiske kultur er truet, at det mest verdifulle den rommer, det vil si respekten for individet, respekten for individets originale tenkning og for individets rett til et ukrenkelig privatliv, er truet både utenfra og innenfra, så har jeg også inntrykk av at denne verdifulle essensen av den europeiske ånd er bevart i romanens historie og i romanen visdom, som i et sølvskrin. Det er denne visdommen jeg ønsket å hedre i denne takketalen. Men det er på tide å avslutte. Jeg holdt på å glemme at Gud ler når han ser meg tenke.
