Jeg var et barn

I dag feirer vi morsdag. For de aller fleste av oss handler ikke dagen bare om mor, men også om en selv og en svunnen barndom. Det passer derfor godt å hente fram diktsamlingen: «Jeg var et barn» av den avholdte svenske dikteren Anna Rydstedt, i gjendiktning av Marte Huke.

Anna Rydstedt (1928-94) vokste opp på Øland. Foreldrene ble tidlig skilt, men mamma Elin maktet likevel drive den lille bondegården videre med hjelp av sine to små døtre, Anna og Rut. Anna ville bli prest, men fikk avslag fordi hun var kvinne. Hennes første diktsamling heter da også «Bannlyst prästinna» (1953). Rydstedt fikk Bellman-prisen i 1993, hun regnes i dag som en av Sveriges viktigste lyrikere.

«Jag var ett barn» utkom i 1970. Boka skapte furore da den brøt et slags tabu; var det lov å skrive så nærgående om et menneskes siste åndedrag. Aldri tidligere var en mors bortgang skildret så intimt og nære, attpåtil av en kvinnelig forfatter.

Men kritikken svalnet raskt. I dag regnes diktsamlingen blant de mest framstående svenske i nyere tid. «Jeg var et barn» er sjelsettende øm og vakker, usentimental, men likevel bevinget. Anna Rydstedt er en poet som ser det store i det lille. Bedre anbefaling kan en dikter sjelden få.

Blomster på morsdagen til Marte Huke – nettopp nå aktuell med sin nye diktsamling Los, for i sin tid å ha hentet denne viktige svenske poeten fram fra glemsel her hjemme. Huke har i etterordet siterer hva Anna Rydstedt selv skrev om samlingen: I løpet av noen ensomme kvelder (…) begynte jeg å skrive disse tekstene, som dog var så vanskelige å arbeide med at de fikk ligge tre–fire år før jeg kunne ta meg sammen en sommer og ferdigstille dem. Da var jeg også på det rene med at jeg ikke gjorde dette bare for min egen skyld, men også for andre menneskers skyld – og til min mors minne.

I anledning dagen henter vi to dikt fra samlingen, først deler av titteldiktet, dernest «Den siste dagen» – begge fra syklusen «Mamma i verden»:

Jeg var et barn

Jeg var et barn,
et viltert barn,
da jeg ble koppevaksinert
sammen med Rut og mange andre barn
i Ventlinge forsamlingshus sommeren 1935.

Og det var ikke farlig!
To streker i kryss på skulderkulen
som et katterisp
av en ironisk elskverdig, geometrisk anlagt, svarthvit årsgammel katt!
*
Jeg fikk feber etter tre dager
og måtte legge meg, Rut også.
Varm seng,
varm i kroppen,
svett på kroppen,
klør på ryggen,
varm i hodet,
svett på panna
gynger i hodet,
fryser på skuldrene.
Jeg er i ørska.
Lys og mørke.

De varme omslagenes ildsprutende djevel
– som på annonsen i ukebladet –
følger etter meg så jeg svetter,
og trollene i vannet drar meg under
så jeg fryser i sjøen.

Mamma er der med vann, saft, melk.
Rut er der også.
Lys og mørke.
Nye laken om kvelden.
Fryser da,
men deilig etterpå med ren, tørr nattkjole.

Lys og skumring, mørk natt.
Daggry, lys dag.
Melk og hønsesuppe med hvitt hønsekjøtt
Om kvelden medisterpølse med potetmos.
Melk, medisterpølse, melk.
Med gaffelen pirker jeg i meg medisterpølsebiter.
De smaker salt, pepper, løk.
Hodet er klart.
Jeg er våken men trøtt.

”Nå er feberen borte hos min lille Anna”, sa mamma.
Siden fikk jeg lyst brød med mye smør
og melk og vann.
Skumringen ble mørke og natt.
Mamma rer opp på nytt og pakker rundt meg.
”Nå skal du sove”, sa mamma,
”snart er du like frisk som Rut.”

Den siste dagen

Det var den siste dagen.
Rut var hos mamma hele dagen i sykerommet.
Overleger, assistentleger og sykepleiersker kom på runden sin,
stilte seg ved fotenden.
Overlegen gikk fram til hodegjerdet,
stod stille et øyeblikk og sa så:
”Og her har vi den lille trette”,
mens han strøk henne over pannen.

—

Anna Rydstedt, Jeg var et barn, – gjendiktet og med kommentarer av Marte Huke. Etterord av Staffan Söderblom (Tiden Norsk Forlag, 2017)

Foto av Rydstedt: Nina Södergren

Foto av Huke: Lena Knutli

Foto hovedmotiv: Jupiterimages / Thinkstock