BOKETTERSYNET: Aslak Nore inspireres av alt fra episke 1800-talls-romaner til mørk sosialrealisme. Selv skal han en dag skrive om årene sine i Provence.
Hvilke bøker er det som virkelig har betydd noe for norske forfattere? Det har Bok365 forsøkt å ta et dypdykk i. Og la det være sagt med en gang: Vårt nye tilskudd til spalte-floraen er heftig inspirert av en utmerket tilsvarende spalte i The Guardian. Denne uka har vi spurt forfatter Aslak Nore, som i disse dager er aktuell med den kritikerroste tittelen Havets kirkegård.
Boken jeg leser nå:
Jeg leser alltid flere samtidig, i ulike formater. På kindlen min holder jeg på med en ganske morsom skilsmisseroman fra New York, som heter Fleishman is in Trouble. Tenk Philip Roth på Tinder, den har den blandingen av intelligens og gatesmarthet som ofte kjennetegner de jødiskamerikanske forfatterne. I hardcover leser jeg Francis Sejersteds murstein Sosialdemokratiets tidsalder – Norge og Sverige i det 20.århundret, som er for dem som vil gå bak klisjeene om forskjellene mellom de to landene. Det er høyt nivå. Kjører – dessverre – mye bil, og hører – heldigvis – store mengder lydbøker. Kjæresten min er ekspert på fransk litteratur på slutten av 1800-tallet, og jeg har et lite prosjekt med bøker fra den epokoen. Så jeg hører på Emile Zolas Thérèse Raquin for tiden.
Boken som forandret livet mitt:
Synes egentlig bøker forandrer livet mitt hele tiden. Det har de alltid gjort, fra jeg leste Beatles da jeg var liten, til jeg leste Pierre Bourdieus Distinksjonen på Blindern, eller George Orwells Homage to Catalonia da jeg ville skrive om krig og politikk. Eller da jeg leste Anna Karenina da … nei, vi stopper der, og nøyer oss med å si at bøker for meg er tett knyttet til livsfaser. Viktig å lese bøker på riktig tidspunkt.
Boken jeg skulle ønske at jeg hadde skrevet:
De velvillige av Jonathan Littell. Måten han blander fiksjon og fakta om andre verdenskrig er helt makeløs. 2000-tallets sterkeste bok, etter min mening. Det er nok også den boka som har påvirket skrivingen min mest.
Boken som betød mest for meg da jeg var liten:
Jeg elsket bøker om eventyrere og oppdagere, og en bok jeg leste i filler var Håkon
Håkonsen av Falck-Ytter. For dem som ikke husker, handler det om en ung norsk sjømann som forliser og må klare seg selv på en øde øy. Norges svar på Robinson Crusoe og Skatten på sjørøverøya, og absolutt på høyden!
Boken jeg synes er mest undervurdert:
I sommer, på anbefaling av en god forfatterkollega, leste jeg endelig Tatt av vinden av Margareth Mitchell. Den er godt over tusen sider, og har et syn på svarte amerikanere som er bortenfor problematisk. Jeg skjønner at det er ubehagelig, men etter min mening kan vi ikke vurdere gammel litteratur etter våre etiske standarder. Om den er moralsk forkastelig, rager den estetisk himmelhøyt over de fleste av dagens romaner. Jeg ble nesten svimeslått av hvor bra den er. Mitchell skriver fantastisk godt, og har en evne til å blande tett kammerdrama med et storslått og tragisk bakteppe av krig og en gammel verden som faller sammen. Folk tror det er en rosa underholdningsroman, noe den også er, men i virkeligheten er det en episk roman i slekt med de største på 1800-tallet.
Den siste boken som fikk meg til å gråte:
Når vi er i avdelingen for de virkelig episke bøkene: Jeg hørte nylig Les Miserables
av Victor Hugo på lydbok. Hvis du ikke gråter av Fantine og lille Cosette, har du et
hjerte av stein. Så ufattelig tragisk og samtidig fabelaktig. Det får meg nesten også til å gråte over hvordan litteraturen har forfalt. I dag er det umulig å skrive med så store ambisjoner og så mye moralsk patos som Hugo gjør der. Det er noe med den epoken fra begynnelsen av 1800-tallet, som Hugo og Alexandre Dumas’ skildrer, som jeg digger. Verden er i ferd med å bli moderne, men en del av den førmoderne verdens ridderaktige heltemodighet sitter fremdeles igjen. I en helt annen sjanger er Hvem drepte faren min av Edouard Louis også gripende.
Den siste boken som fikk meg til å le:
Fleishman. Ingen er morsommere enn den jødiske humortradisjonen. Noe av det som opprørte meg da jeg leste Marte Michelets Hva visste hjemmefronten er når hun gjengir biskop Berggrav, som etter krigen er ufølsom nok til å lalle i vei om at «jødene» ikke har humor. WTF!? Uten å henfalle til etnisk stereotypisering snakker vi vel om tidenes utvilsomt morsomste folk, som tuller med absolutt alt. Hvem f*** er biskop Berggrav til å si at Woody Allen, Larry David og Philip Roth ikke har humor? Makan.
Boken jeg skammer meg over å ikke ha lest:
Ingen, man skal aldri skamme seg over det. Men jeg gleder meg til alle bøkene jeg kommer til å få lest de neste årene. For meg har det vært en fantastisk opplevelse å lese de store klassikerne etter at jeg fylte førti. Før gjorde jeg det ofte av plikt, men med mer livserfaring åpner en helt ny verden seg.
Boken om mitt liv – tittel:
Vurderte lenge Greven av Monte Cristo siden jeg har utsikt til Chateau d’If fra huset mitt i Marseille og siden ingen spenningsforfattere har overgått Dumas’ skildring av rømmingen derifra. Men jeg tror det må bli Mine år i Provence, haha. En dag skal jeg skrive en autofiksjon om årene i Frankrike. Mye å ta av, for å si det sånn.
