– Jeg har selv kjent på det å føle på å være annerledes

DJ-en og produsenten har i en årrekke hatt lyst til å fortelle historien sin:

Om å gå fra å være en forsiktig guttunge som ble mobbet – til en internasjonal verdensstjerne som har skapt stemning på noen av verdens største festivaler. Han måtte bare bli voksen nok først til å innse måten det skulle skje på.

– Det var å bruke boken til å være med på å inspirere den yngre generasjonen til å få perspektiv. Gi dem et bilde på at de ikke er alene. Og at man også kan lese andres historier og kanskje finne et snev av håp og inspirasjon til å bane sin egen vei.

Tom Stræte Lagergren, som er hans egentlige navn, håper historiene kan bidra til å gi unge lesere noen grunnleggende verktøy.

– At de lærer å gå inn i seg selv og ikke nødvendigvis være så altfor redd for sin egen redsel og frykt for å gjøre ting.

Ti vendepunkt

32-åringen valgte ut ti historier som har vært vendepunkter i livet hans. Det var tøft å gå tilbake og gjenoppleve barne- og ungdomstiden under arbeidet med boken, medgir han.

– Det var … sterkt. Det har kostet litt, det å være ærlig. Men jeg føler jeg står godt i det, at jeg har tyngde. Alle opplever sin hverdag som unik, og jeg kan ikke sette meg inn i situasjonen til en 13-åring i dag. Men jeg har selv vært barn. Jeg har selv kjent på det å føle på å være annerledes – at man ikke passer inn. Når man har perioder i livet hvor man føler seg nytteløs, hjelpeløs, alene, så vil jeg fortelle at det fins verktøy som kan hjelpe.

Gjorde seg aktiv

Selv søkte unge Tom tilflukt i musikken. Men han satt ikke bare inne på gutterommet og hørte på musikk. Han engasjerte seg også i kultursektoren der han vokste opp på et lite tettsted i Solør.

– Jeg gjorde meg selv aktiv. Jeg tillot ikke hodet mitt bare å sitte hjemme og tenke på alle disse tingene. Jeg ventilerte det heller gjennom musikken. Ikke bare de glade tankene, men også de triste som kom. Men ser du på statistikkene i dag, så er de tallene ikke i favør for barn og ungers mentale helse. Det er heller ikke samfunnsutviklingen, slik den beveger seg mot mer og mer individualisme – og stadig færre tilbud på kultur- og idrettsfronten.

Viser følelser

I boken, ført i pennen av Stian Hjelvin Andersen, er Matoma svært direkte om hvordan han opplever artistlivet og musikkindustrien etter ti års fartstid. Han hadde lyst til å gå i dybden, der han opplever at det som det snakkes mest om, er det overfladiske.

– Jeg ville prøve å la alle forstå hvordan dette livet er: Til tider helt fantastisk, til tider tøft. Men sånn er livet, fylt av kontraster. Det kan ikke bare være «opp», sier Matoma – kjent for å vise følelser over hele spekteret. Han var lettgrått i «Hver gang vi møtes», mens hans sterke gledesuttrykk refereres til i en Karpe-låt som «hvor lykkelig er du på en skala fra null til Matoma».

– Det er sånn jeg er. Jeg har vel egentlig aldri skjult det, men det er først nå jeg har fått muligheten til å vise det.

Ikke terning

I boken skildrer han hvordan en terning-ener fra en anmelder etter en konsert førte ham rett tilbake til barndommens vonde følelser.

– Jeg har vel egentlig stort sett bare fått negativ kritikk i norske medier. Det er jo litt det landet vi bor i, sier han alvorlig og snakker om janteloven og et behov for å kaste terninger «på alt». Han stopper der, blir blid igjen, og vil heller snakke om hvor individuell musikk er – «på samme måte som et liv».

– Hvis du skal begynne å kaste terning og gi folk en rating på ting som ikke er konkurransebasert, så skaper du et feil bilde. Jeg tar et lite oppgjør i boken med hvordan jeg har blitt behandlet. Men boken i det store og det hele er en bok med kjærlighet, ikke bare en sånn «nå skal jeg skrive om alle de her kjipe opplevelsene mine». Men det er viktig å belyse begge sider. For vi er blitt et samfunn hvor vi søker til alle andres bekreftelser, og så glemmer vi litt å reflektere innover.

Om tittelen

– Boktittelen er «Matoma – Aldri god nok». Hvorfor det?

– Det er etter stemmen i hodet, det skriket som alle egentlig går og kjenner på. Vi gjør det, uansett, hører denne indre kritikeren. Og hvorfor har vi den? Det er spørsmålet. Jeg skrev boken fordi det er jævlig viktig å få sagt disse tingene, sier Matoma – som banner for første og eneste gang i løpet av intervjuet.