Moren hennes synes boken er for skummel. Men nå gir Monika Steinholm ut en thriller til unge lesere, med den illevarslende tittelen «Ikke la de døde komme hit».
Monika Steinholm har skrevet en rekke kritikerroste bøker for unge lesere. Denne gangen har hun imidlertid våget seg ut i et for henne nytt landskap: en grøssende og psykologisk thriller – med overnaturlige elementer. Bokens handling flankeres nemlig av skumle, mørke tegninger, signert Anneli Furmark.
Bokens opptakt er som følger: Cecilia har mistet moren sin. Nå har hun ikke lenger noen, og hun drømmen om å starte helt på nytt igjen. Da hun oppdager et falleferdig småbruk ved foten av mørkt fjell i Nord-Norge, er det som å komme hjem. Familien som bor der, sier til og med at de har ventet på henne. De bor isolert, den lille familien Cecilia har kommet til. Og hva er det som skjuler seg i det avstengte, brannskadde rommet? Og hvem er det som hviler på den lille kirkegården i skogen innenfor?
– Dette passer ikke for barn
På spørsmål om hvor skummelt man kan skrive for unge lesere, svarer Steinholm:
– Da mamma hadde lest igjennom manuset, var hennes respons at dette ikke passer for barn. Nå er boka riktignok for ungdom, men hun synes fortsatt den er for skummel.
– Det tar jeg som et godt tegn på at boken er midt i blinken for ungdom og unge voksne, sier forfatteren til NTB.
Mørkredd
Man skulle kanskje tro at en forfatteren selv har konsumert mye skrekkfiksjon- og film.
– Nei, jeg er egentlig ikke så glad i grøssere selv, i alle fall ikke sånne skvettefilmer der man bare sitter og venter på at noe eller noen skal hoppe fram fra et mørk smug, eller fra ei luke i taket. En god krypende, psykologisk grøsser med spennende karakterer derimot, det liker jeg. Og det var nettopp det jeg ville skrive.
– Den utløsende faktoren var nok likevel at Anneli, som har illustrert boka, luftet ideen om lage en grøsser sammen.
Forfatteren, som er bosatt i Tromsø, er fra Kvaløya, og mellom fjell og fjord i nord fant hun også inspirasjonen hun trengte til å skrive «Ikke la de døde komme hit».
– Jeg har lusket meg litt rundt og fotografert gamle hus. De har en egen sjarm, disse gamle bygningene, slår hun fast. Og avslører at hun selv er ganske så mørkredd av seg.
– Jeg tenker alltid det verste om folk! Spesielt når det er mørkt ute. En kveld jeg møtte på en mann som kom bærende på to fulle Rema 1000-poser, var min første tanke: «Der kommer det en mann med to poser fulle av hoder».
Håper leseren blir skremt
– Jeg lever meg alltid inn i det jeg skriver, og karakterene er med meg også når jeg ikke sitter foran tastaturet. Jeg blir lei meg, redd, forelska og glad sammen med dem, sier forfatteren om sin metode.
Nå er håpet at denne livlige fantasien og innlevelsesevnen også skal smitte over på leseren.
– Håpet er at leserne skal lese boken i et strekk – og ikke få sove etterpå. Videre håper jeg de kanskje mest av alt sitter igjen med stemningen i boka. At den fester seg – og blir værende.
På spørsmål om spenning er veien inn i bøkenes verden for den oppvoksende, litt kresne skjermgenerasjonen, svarer Steinholm:
– Spesielt for unge som sliter litt med lesing, kan det være fint med spenning og noe som virkelig driver handlingen framover. Det betyr ikke at alle liker spenningsbøker. For noen er kanskje kjærlighet mer spennende og interessant enn mord og skrekk.
– Det er mye skjerm, både hjemme og på skolen for unge nå, men jeg tror og håper at de liker litt av begge deler. Litt bok og litt skjerm. Spesielt lydbøker ser vi har fått en kjempeoppsving i det siste.
Trenger variasjon
– Hvordan ser din egen skrivende framtid ut, Steinholm?
– Jeg kommer nok til å fortsette å skrive litt av hvert. Jeg trenger variasjon for ikke å kjede meg. Nå holder jeg eksempelvis på med krim for voksne – som er mer karakterdrevet, uten så mye gørr og blod. Jeg sysler også med en ny fantasyserie for mellomtrinnet sammen med Tonje, som har Illustrert «Ankh-serien». Denne gangen lager vi historien sammen, og vi skriver på stafett-måten.
