Jakten på samhold og mening

FANGER TIDSÅNDEN: Sally Rooney (foto: Dee Finnerty)

ANMELDT: Man leser denne boken på grunn av menneskene, ikke de grandiose betraktningene om den nært forestående kollapsen.

I Sally Rooneys nye roman Skjønne verden, hvor er du går fire mennesker med mindreverdighetskomplekser i krig med hverandre og det meste annet. Om det så gaper over mye, skaper det et voldsomt driv i romanen.

Romanen følger fire mennesker i etableringsfasen. Alice, et forfatter-stjerneskudd med to bøker i beltet, har trukket seg tilbake til den irske landsbygda etter et mentalt sammenbrudd som sendte henne på institusjon. Her møter hun Felix på en tinder-date, et selverklært dårlig menneske med store mindreverdighetskomplekser – både knyttet til sin identitet i arbeiderklassen og som mann. Alice brevveksler per mail med sin beste venninne Eileen, en høyt utdannet og lavtlønnet redaktør i et tidsskrift som drives med offentlige tilskudd. Hun tenker i sin tur mest på Simon, en personlig-religiøs-politisk rådgiver som hun har hatt et livslangt “skal, skal ikke”-forhold til.

Systemsammenbrudd og avmakt

Boken fortelles gjennom scener som involverer de forskjellige karakterene, særlig Alice og Eileen, og deres mailkorrespondanse. Det legges mye vekt på en vel pretensiøs tone og tematiske valg i disse mailene: kapitalismens ødeleggelser, machokultur, et “generelt systemsammenbrudd” som kan være nært forestående, og at tidsoppfatningen vår er ødelagt av sosiale mediers akutte “nåhet”.


Sally Rooney:
Skjønne verden, hvor er du

roman
Strawberry Publishing
316 sider
Hilde Stubhaug

Det er en hel del avmakt knyttet til disse betraktningene. I en diskusjon om dilemmaet av at vi i vesten hele tiden forsøker å hjelpe dem vi utnytter, selv om de står for vårt privelegerte forbrukssamfunn, snakker hun for mange av oss. Etter å ha saumfart internett på jakt etter en løsning, skriver hun:

“Den eneste ideen der synes å være at alle bør følge med på den enorme elendigheten som utfolder seg foran øynene på oss, og bare venter på at det mest utarmede og undertrykte folket skal gjøre opprør og fortelle oss hvordan vi skal stoppe det. (…) Hva om vi venter på ingenting, og alle disse menneskenes lider uten verktøy til å gjøre slutt på sin egen lidelse? Og vi som har verktøyene, nekter å gjøre noe med det, for folk som går til handling blir kritisert. Å, det er vel og bra, men hva slags handling har vel jeg noen gang gått til? Til mitt forsvar er jeg veldig lei meg, og jeg har ingen gode ideer”.

Vil fremprovosere engasjement?

Rooney får mye vann på mølla med sitt uttalte marxistiske tankegods, men det er generelt få gode ideer til løsninger i denne romanen. Alice blir frontfiguren for romanforfatteren som ikke har noen tro på romanens politiske potensial. Men det er vanskelig å tro på henne, så mye plass hun gir det i romanen. Det blir derfor apatien, det overveldende med verdens voldsomhet og umiddelbarhet, som står igjen som det hun faktisk viser frem.

Her virker det som om hun forsøker å provosere frem et engasjement gjennom apatien, at vi skal protestere og si at “Nei! Romanen endrer oss og gjør oss til bedre, handlekraftige mennesker, bare se hvordan vi skal endre verden!” Effekten er ikke helt fraværende, men det reserverte ved dette gjør det lett å legge fra seg. Hvorfor skal vi tro på noe det ikke virker som om forfatteren tror på? Hun overfører mer avmakt enn interesse til leseren.

Misforståelsens kraft

Denne dualistiske holdningen til gjøre/ikke gjøre, føle/ikke føle, og den voksende uroen over verdens tilstand, føres også over på de mellommenneskelige forholdene i romanen.

Sally Rooneys følelse for «misforståelsens kraft» mellom mennesker er vel dokumentert gjennom hennes tidligere romaner, og hun gjør det veldig godt også her. Hun vet at dette er hennes force. I en av de bedre mailene skriver Alice at det er i det personlige, kanskje litt sentimentale, at vi fanges og vil karakterene vel. Og det er i feilkommunikasjonene, blottleggelsen av komplekser, og i sårheten mellom karakterene, Rooney viser hvor det brenner, og hva som må til for at det skal løse seg både i mikro- og makrokonfliktene hun skisserer opp: tillit. Tilliten til medmenneskene i denne romanen er minimal, de ønsker det beste og tror det verste, og det er så gjenkjennelig at det svir. Men det skapes også et rom for utvikling, nettopp i det at de fortsetter å strekke hendene mot hverandre. Rooney skriver vakre små scener hvor egoer, og ikke minst klasseidentitetens begrensninger, får bryne seg. De er skrevet med stor omsorg for karakterene, selv om de er harde mot hverandre. Men man heier alltid på at de skal finne trøst i hverandre, klare å velge å leve sammen, tross de sleivete kommentarene og piggene som alltid er ute.

«Tåpelig opptatt av hverandre»

“Og det er noe jeg elsker med menneskeheten, ja, faktisk er det selve grunnen til at jeg heier på at vi skal overleve – fordi vi er så tåpelig opptatt av hverandre”. Man leser denne boken på grunn av menneskene, ikke de grandiose betraktningene om den nært forestående kollapsen. Det er i de små håpefulle gestene mellom menneskene som vil ha samhold og mening, de små fremskrittene og tilbakefallene – og det skjønne i denne verdenen. Romanen ville hatt godt av å heller fokusere på disse mikrouttrykkene for det politiske klimaet, heller enn å presse den globale konteksten på leseren. Rooneys leserskare lever i det til daglig, det er ikke nødvendig å peke ut den store stygge ulven en hel generasjon ser daglig.

Noe revolusjonært verk er dette ikke. I Hilde Stubhaugs stødige oversettelse får vi på det beste en roman som fanger en tidsånd så godt som noen. Men for det meste er det en fornøyelig bok om mennesker som strever med mindreverdighetskomplekser, romantikk, sex, og å finne sin plass.

MAREN KLEPPEN

 

 

0 Delinger