Skillet mellom forlag og selvpublisering er stadig mer utflytende. Er det selvpublisering når universiteter betaler forlag for å gi ut boka? Er det forlag når forfatter betaler utgivelsen og samtidig kun får en andel av salget? Hva når forfatter starter eget forlag og hyrer inn fagfolk til bokprosjektet sitt? Hva når disse fagfolkene er de samme som dem som jobber i forlag? Hvem tar egentlig risikoen for bokutgivelsen? spør Kristin Over-Rein i BoldBooks i dette debatt-innlegget.
For noen uker siden holdt jeg et foredrag for OsloMet, på nettverksmøtet for REN (Research and Educational Network). Invitasjonen til å snakke under fanen “egenpublisering” ga meg en anledning til å knuse noen myter om bokbransjen.
Forlag betyr bra, selvpublisert betyr dårlig
Det tradisjonelle synet på forlagsbransjen er en todelt modell, med Forlag i den ene boksen og Selvpublisering i den andre. Mange tenker fortsatt at forlagene er de som betaler for utgivelsene og som representerer kvalitet. Mens selvpubliserende forfattere gjør alt selv, noe som åpenbart blir dårlig kvalitet.
Dette er det rådende bildet av publiseringslandskapet, men etter å ha jobbet med egenpublisering i flere år, vet jeg jo at virkeligheten ikke er så svart/hvitt.
Selvpubliserende forfattere kan man gruppere i to. Forfattere som gir ut på eget forlag og forfattere som betaler et forlag for å ordne utgivelsen.
Selvpubliseringsforlag jobber omtrent som ordinære forlag, bare at de tar seg betalt for å gi ut bøkene, og opplyser åpent om det på sine nettsider.
Forfengelighetspublisering – forlag som tar betalt, men som ikke er åpne om det
Et ordinært forlag tar den økonomiske risikoen ved å betale alle kostnadene til en bokutgivelse. Forfatteren betaler ingenting, og mottar 13-15 % av salgsinntektene (lavere hvis boka har stive permer) i henhold til normalkontraktene som er fremforhandlet mellom forfatterforeningene og Forleggerforeningen (avtalene finnes på deres hjemmesider).
I tillegg finnes det som på dårlig norsk kan kalles vanity publishing. Uttrykket spiller på at man ønsker en forlagslogo av forfengelighet (vanity). Da betaler man et forlag – som ikke er et offisielt selvpubliseringsforlag – for å utgi boka.
Et «vanity-forlag» framstår utad som et ordinært forlag. Men i motsetning til det bildet folk har – at forlagene håndplukker et fåtall bøker, slik at kun de beste slipper gjennom nåløyet – kan man altså kjøpe seg til bokutgivelse.
Forfattere blir lurt
En annen ting – og dette er ganske skremmende – er at debutanter ofte ikke vet forskjellen på ordinært forlag, selvpubliseringsforlag og vanity-forlag. Begrepet normalkontrakt har mange ikke hørt om.
Ordinære forlag opererer altså med normalkontrakten, hvor forfatteren overdrar rettighetene til forlagene, mot en liten andel av salget. Til gjengjeld bekoster forlaget hele utgivelsen. Gir man ut bok på eget forlag tar man selv den økonomiske risikoen, men beholder alle rettigheter og salgsinntekter.
Men vanity-forlag opererer ofte med det verste av to onder – forfatterne betaler for utgivelsen, og får samtidig bare en liten del av kaka. Vi i BoldBooks har samarbeidet med forfattere som i utgangspunktet hadde tenkt å gi ut boka på eget forlag, men som gledesstrålende kunne fortelle at de hadde blitt antatt på forlag, så da valgte de det i stedet. For forlag er jo best, er det ikke? Men forlaget viste seg å være et vanity-forlag, hvor forfatteen måtte betale for utgivelsen likevel.
Mange reagerer ikke på at må kjøpe deler av opplaget, eller sponse deler av utgivelsen selv, for å bli “antatt”. For det er vel sånn det skal være på et forlag, eller hva? De blir ikke fortalt at de inngår en elendig deal. Skjønnlitterære forfattere har betalt forlag 80-100 000 kr og mottar likevel bare vanlig 15 prosent royalty.
Ordinære forlagsutgivelser blir sponset
Bildet av vanity publisering kompliseres av at også store, kjente forlag tar seg betalt for å gi ut faglitterære bøker. Boka får en forlagslogo, og utad framstår det som en vanlig forlagsutgivelse, både overfor lesere, anmeldere, bokinnkjøpere og myndighetene som driver med litteraturpolitikk.
Hvis forlaget ikke tør å ta risikoen på utgivelsen er det ikke uvanlig at fagbokforfattere inngår en deal om å kjøpe 500 eksemplarer av sin egen bok, til 40 prosent forfatterrabatt, som de kan selge videre til full pris. Dette beløpet dekker forlagets utgivelseskostnader. Forfatteren, som har tatt hele risikoen, mottar vanlig royalty på 15 prosent.
I fjor var jeg på et møte hos NFFO (Norsk Faglitterær Forfatter- og Oversetterforening). De kunne bekrefte at denne praksisen blir stadig mer utbredt. Også ordinære forlag, inkludert de akademiske, tar altså imot betaling for å utgi bøker.
“Publiseringsstøtte” kalles det visstnok. Det som universiteter og høyskoler betaler for å få logoen fra et anerkjent forlag på coveret til en fagbok. Fordi når det står noe med “akademisk” i forlagslogoen er man vel innafor? Det er ikke uvanlig at institutter betaler forlag 150 – 250 000 kr for å å håndtere det praktiske med produksjon, lagring og distribusjon.
Forfatteren derimot, den som kanskje har brukt år på å skrive boka, sitter igjen med smuler i royalty. De aller fleste opplever også å måtte markedsføre sin egen bok, da markedsføringsbudsjettene er forbeholdt bestselgerne.
Er forlagsredaktørene redusert til prosjektkoordinatorer?
I Prosas artikkel «Bokbransjens diskré ulikskap», referert i BOK365s «Stusser over toppleder-lønningene i bokbransjen», sier Elin Ørjasæter at bokbransjen er inndelt i et A, B og C-lag.
Ørjasæter sier at mye arbeid i forlagsbransjen er outsourcet til frilansere, blant annet redaktøroppgaver. Redaktørene som er ansatt i forlag har blitt redusert til prosjektkoordinatorer: “Det er ikkje så mange redaktørar som går inn i manus lenger. Redaktørane blir i større grad administratorar som sender manus hit og dit mellom forfattar og frilansar.”
Redaktørarbeidet, som burde være hjertet i forlagene, og deres fremste konkurransefortrinn, utføres altså av personer som ikke er ansatt der. Frilanserne har liten evne til å påvirke vilkårene for oppdragene fra forlagene, kommer det fram av essayet.
Frilanserne står fritt til å tilby sine tjenester andre steder. Selv er jeg gründer av BoldBooks, en plattform som formidler bl.a. kvalitetssikrede redaktører gjennom en markedsplass. En slags Finn for forlagstjenester, om du vil, hvor frilanserne står fritt til å sette sin egen pris. Kundene er uavhengige forfattere som gir ut på eget forlag. De får altså tilgang til de samme tjenestene som forlagene tilbyr.
Mens redaktører på forlag fortsatt jobber manuelt med å koordinere manuset mellom frilanserne i prosjektet, har BoldBooks nå lansert en digital prosjektveiviser hvor forfatteren kan koordinere sin egen bokutgivelse og ha direkte kontakt med alle som jobber med manuset. Forfatterne beholder både kontroll, rettigheter og boksalgsinntekter. Plattformløsninger som forretningsmodell kutter unødvendige og fordyrende mellomledd, og i vårt tilfelle blir det mer både til frilanserne og forfatterne.
Et brokete publiseringsfellesskap
Så når uavhengige forfattere har tilgang til de samme kvalitetstjenestene som forlagene benytter. Og forlagene ikke bare utgir spesielt utvalgte bøker, men det viser seg at de faktisk driver med egenpublisering de også (i betydningen hvem som har tatt den økonomiske risikoen). Hvordan skal vi da beskrive publiseringslandskapet? Er det fortsatt todelt, forlag mot selvpublisering, bra eller dårlig, A-lag og B-lag, svart/hvitt?
Slik ble resonnementet jeg til slutt valgte å legge fram på webinaret som definisjon på hva Egenpublisering egentlig er for noe. Jeg fikk følelsen av at mange fikk seg en aha-opplevelse. I hvert fall fikk jeg en stående invitasjon om å komme til OsloMet for å fortelle mer.
Webinaret gikk som sagt bra. Jeg følte jeg jeg fikk knust noen myter, og det var et engasjert publikum. Til slutt spurte jeg om de visste hva slags forlag som har utgitt boka de har på nattbordet hjemme. Og vet du hva de svarte? “Jeg vet ikke”. Og så lo vi litt, alle sammen.
KRISTIN OVER-REIN
gründer og daglig leder av indieforfatter-plattformen BoldBooks
