– Ikke forleggeri, men sjørøveri

På tampen av dag 2 ble det detonert en bombe i Oslo tingrett, i saken mellom Gyldendal/Lydbokforlaget og Jørn Lier Horst. Den var det Cappelen Damm-toppsjef Tom Harald Jenssen som sto for. Konfrontert med hva som kunne være Horsts motiver for å sin opp avtalen med Lydbokforlaget, svarte Jenssen:

– Det er alltid vanskelig å skulle granske motiver. Min mening, min hypotese, min absolutte oppfatning, er at dette er finansielt motivert. Strawberry-slash-Lier Horst har sett potensialet i hvor mye en bestselgende forfatter kan tjene på strømming. Og altså tjene inn til forlaget sitt, sa Cappelen Damm-sjefen, og la til: – Strawberry saumfarte det norske bokmarkedet på jakt etter rettigheter som hadde gått ut, eller som det på andre måter var mulig å tilegne seg. Hva gjelder Lydbokforlaget fant man jo dette smutthullet, etter deres mening, med de 300 cd-ene. Utad skyldte man på at forfatterne var låst inne.

«Ikke ta inn bøker fra Lydbokforlaget»

Tom Harald Jenssen fulgte deretter opp med en episode, for å underbygge at denne argumentasjonen har lav troverdighet:

– Jeg har lyst til å fortelle en historie i kjølvannet av en helt annen sak hvor jeg hadde en samtale med Magnus Rønningen – en av gründerne i Strawberry. Det er mye godt og positivt å si om Magnus Rønningen, men i denne sammenheng tror jeg det jeg skal fortelle åpenbarer motivene: Jeg fikk i etterkant av en samtale en mail fra ham som var såpass spesiell at jeg ba vår advokat se på dette. Den mailen inneholdt følgende: «Det smarteste Cappelen Damm kan gjøre er å ikke ta inn bøker fra Lydbokforlaget». Når Magnus Rønningen skrev hva som er det smarteste for Cappelen Damm, kan det være verdt å lytte – for han tenker neppe på Cappelen Damm, jeg tror neppe han er særlig opptatt av min lykke – i hvert fall ikke i denne sammenheng, sa Jenssen.

– Fremmed tankegang

– Nå er det ikke vi i Cappelen Damm som tar inn bøker, men Storytel – men budskapet i mailen var at vi heller skulle overlate til Strawberry å hente inn de største forfatternavnene – fra de andre forlagene da, antageligvis – som da kunne publiseres i Storytel gjennom avtalen Storytel har med Strawberry, fortalte Jenssen, og la til: – Payoffen, som han ville kalt det, for Cappelen Damm, er at vi slipper å få konkurranse i tjenesten fra hele Lydbokforlagets portefølje. Vi kan heller få de største forfatternavnene fra Strawberry. Dette er så spesielt at jeg sendte dette til vår advokat og redegjorde for Magnus etterpå om at dette var en veldig alvorlig mail – jeg har aldri fått en sånn mail. Dette avslører en måte å tenke på som er helt fremmed.

– Han skrev da til meg «OK, beklager». Han har beklaget dette, men tanken ligger der, det er åpenbart hva dette er. Dette er ikke forleggeri, men sjørøveri. Det er sånn det kan oppsummeres. Derfor mener jeg det er ganske tydelig at hensikten her ikke er at man er fortørnet over at man ikke selger 300 cd-er lenger, men at det er fint å kontrollere rettighetene, at det ligger en mulighet som man må bruke.

– Et duopol

Magnus Rønningen har følgende kommentar til Tom Harald Jenssens utspill:

– Det overrasker meg at Tom Harald Jenssen ønsker å bruke sitt vitnemål til å røpe konfidensiell info både om Ebok.no sin strømmetjeneste og innholdet i private mailer fra meg. Begge deler totalt irrelevant for saken. Faktum er at Storytel og Fabel lenge har operert som et duopol som har delt markedet mellom seg uten å slippe andre inn. Min email til Jenssen hadde som utgangspunkt å gi Storytel en oppside ved å slippe inn bøkene en rekke forfattere som hadde meldt overgang til Strawberry. Et forsøk på å bryte duopolet, kan man vel oppsummere det som, sier forlegger Magnus Rønningen.

Fri vilje

– Vi slåss for forfatterne våre. Når det gjelder påstanden om at vi er sjørøvere, så undres jeg stadig over at motparten tror Norges ledende forfattere ikke har egen fri vilje og blir «røvet over» til oss. Ingen er hos oss under tvang, de har valgt å gå til oss fordi de av forskjellige grunner tenker at vi er et bedre alternativ for dem. Det er vi stolte av, men jeg har selvsagt forståelse for at det ikke er noe hyggelig å miste forfattere. Er likevel usikker på hvor mye det hjelper å stadig legge skylde for det på alle andre, sier Rønningen, og legger til: – Den norske bokbransjen har i mange tiår vært preget av noen få store aktører som har vært fornøyd med tingenes tilstand, og derav svært liten konkurranse. Når en aktør som oss kommer inn og utfordrer status quo, er det selvsagt ikke noe som blir tatt imot med åpne armer av dem som har mest å miste, men jeg er ikke i tvil om at det er til det beste for både bransjen, forfattere og norsk litteratur. Det Jenssen og gjengen har opplevd de siste åra er jo ikke sjørøveri, men mytteri.

– Viktig å få jobbe langsiktig

Tom Harald Jenssen vektlegger viktigheten av at forlagene kan jobbe langsiktig med sine forfatterskap:

– Det er hundre prosent umulig å spå hvilke bøker som blir de virkelig store bestselgerne. Lars Saabye Christensen debuterte med en bok som fikk Vesaas’ debutantpris, lyrikksamlingen Historien om Gly i 1976, men fikk det store gjennombruddet først med Beatles i 1984. Roy Jacobsen debuterte i 1982 med novellesamlingen Fangeliv, og fikk det store gjennombruddet med Seierherrene i 1991. I mellomtiden har forlaget finansiert forfatterskapene vesentlig. Den enorme bredden koster. Da er det viktig å få inntektene der kostnadene er påført.

Tom Harald Jenssen hadde følgende å si om lydbokkontraktene og begrunnelsen for å si opp disse:

– Aktivitetsplikten handler om at forleggeren, på vegne av forfatteren, skal holde rettigheten i hevd. Med andre ord: hvis man ikke gir ut, ikke trykker opp, eller lar være å tilgjengeliggjøre utgivelsen digitalt, så kan forfatteren ta tilbake rettighetene på basis av avtalens punkt 5. Punkt 1.4 gir hver av partene en mulighetene til å heve avtalen når det ikke kommer inn nok inntekter. I denne saken vil jeg tro at det har kommet inn betydelige inntekter til Lier Horst på basis av eksponeringen gjennom Fabel.